Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Alt er så nifst og uhyggelig

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

mandag 18. juni 2018

Årets Uprisen ble vunnet av Thomas Engers Killerinstinkt. Den, som sine mednominerte, bærer preg av mistenksomhet, utenforskap og utrygghet. Ser vi en ny tendens i norsk ungdomslitteratur?

↑ Baksiden, Aschehoug. Lydighetsprøven, Gyldendal. Kan vi bare late som, Vigmostad Bjørke. Hevner, Mangschou. Killerinstinkt, Kagge.

Årets nominerte romaner presenterer leseren for hva som kan skje når mennesket som sosialt dyr blir utstøtt fra ulike fellesskap, og hvilke konsekvenser det kan få. To av bøkene tar det ut i sin ytterste konsekvens: Det ensomme og utstøtte individet forvandler seg til et rovdyr som dreper sine artsfrender.

Å komme fra skjønn- og sakprosa for voksne over til ungdomsroman-feltet kan være en selsom opplevelse. En av flere tanker jeg gjorde meg underveis i lesningen er at de fem bøkene er en påminnelse om hvordan hverdagen til unge folk fortoner seg. Den består av smarttelefoner med sosiale medier og lynkjapp tilgang til nyheter fra hele verden. Teknologien er kanskje ny, men mennesket forblir det samme sosiale dyret som vi alltid har vært.

I Ingelin Røsslands Hevner og vinneren av prisen, Thomas Engers Killerinstinkt, foregår de nevnte drapene på skolen, og ingen av bøkene fremstiller skolen som et bra sted å være. I flere av romanene er friminuttet en fryktet tid. Ordet friminutt er i utgangspunktet positivt ladet, ment å være et lite pusterom fra skolens slaveri. Når ungdommen har skolearenaen for seg selv, blir de ensomme ennå mer alene. Det gjelder Guri i Røsslands Hevner, og Emma i Camilla Helene Sandmos Kan vi bare late som. Så snart ungdommen har fri fra de voksnes blikk i Bjørn Ingvaldsens Lydighetsprøven, lurer de den noe enkle hovedpersonen Alvis, både på skolen og hjemme.

Disse ensomme og utstøtte personene skaper også assosiasjoner til amerikanske skoleskytinger. Som voksen tilbringer jeg tiden min andre steder, noe som gjør det enklere for meg å distansere meg fra de brutale hendelsene enn det sannsynligvis er for ungdom som tilbringer hele dagen på skolen. Muligens utviskes den geografiske og nasjonale avstanden mellom USA og Norge i det globale nyhetsbildet som strømmer inn på mobilen. For alle vet hva en skole er. Og at de utstøtte og ensomme i sin ytterste konsekvens er i stand til å drepe.

Utenforskap er et tema som angår ungdom på et personlig plan, men erfaringer kan reflekteres og bearbeides gjennom kunst til noe allmennt. At utenforskap er et trendy tema i kunsten viser seg ved at Det Norske Teater byr forestillingen Utafor denne våren, og at Den norske Opera på musikalen Exit Musical med lignende tematikk.

En fellesnevner for de nominerte romanene er altså at skolen ikke lenger fungerer som en symbolsk arena for dannelse og sivilisasjon. I stedet fremstår skolen mer som en jungel der den sterkeste sin rett får rå.

Uprisen


Stiftet i 2006 av Foreningen les.

Ungdom styrer prisen i alle ledd.

Ungdom anmelder norske ungdomsbøker. De fem som får best anmeldelser blir nominert til Uprisen.

De fem nominerte bøkene leses av syv juryklasser spredt rundt i landet.

Representanter fra hver klasse kommer sammen i et stormøte og kårer en vinner.

Lars Mæhle, Sigbjørn Mostue og Ingelin Røssland er blant forfatterne som har mottatt prisen.

 

Dysfunksjonelle mødre og fraværende fedre

Hvis skolearenaen fremstår som en jungel og et sted for rå, usivilisert oppførsel, så må andre steder tilby dannelse og oppdragelse – og ikke minst trygghet. Hjemmet er selvsagt stedet man må gå for å finne mat, varme, trygghet og lærdom. Og, til å skjøtte disse oppgavene har vi som kjent foreldre.

Men et påfallende fellestrekk mellom de nominerte romanene er at ingen av de voksne opptrer som garantister verken for trygghet eller dannelse. I Hevner, Lydighetsprøven, Killerinstinkt og Kan vi bare late som møter vi i stedet enslige mødre som til dels skaper farlige situasjoner for de unge karakterene. For eksempel er den enslige moren i Hevner, så sugen på oppmerksomhet at hun lar seg lure av menn med skumle hensikter. I Lydighetsprøven møter vi en enslig mor som etablerer et forhold til en voldelig mann. I Killerinstinkt er den enslige moren så psykisk og fysisk nedkjørt at både bokens hovedperson (og leseren) mistenker henne for å være morder. I Kan vi bare late som møter vi en kjernefamilie der mors prestasjonskrav forpester datterens liv. I Endre Lund Eriksens roman Baksiden er mor knapt nok nevnt.

Mødre er alt annet enn kjærlige omsorgsfigurer i disse bøkene, og ingen av dem opptrer som garantist for trygghet. Interessant nok er fedrene mer eller mindre fraværende i samtlige bøker. I Lydighetsprøven og Hevner er far ikke med i historien. I Killerinstinkt er far død for flere år siden. I Kan vi bare late som er far riktignok fysisk til stede, men mentalt fraværende. I de indre familieanliggender er det mor som leder an. I Baksiden befinner far seg bokstavelig talt på månen. Felles for de mer eller mindre fraværende fedrene er at de også fremstår som trygge, ufarlige og forståelsesfulle personer. De nominerte bøkene med sine fraværende farsfigurer uttrykker kanskje en mer symbolsk lengsel etter en tapt orden som en gang ga følelse av trygghet?

I mange av romanene blir lureri, maskering og forkledning brukt til å skape mistillit til både andre personer og samfunnet generelt.

Ideologi forkledd som spenning?

Jeg nevnte tidligere at skolen fremstår som en utrygg arena i flere bøker, og at det er med på å skape assosiasjoner til skoleskytinger. I mange av romanene blir lureri, maskering og forkledning brukt til å skape mistillit til både andre personer og samfunnet generelt.

I Hevner brytes for eksempel tilliten til en voksenperson ved at han avsløres som et skadeskutt mobbeoffer fylt med hevn. I Lydighetsprøven møter vi en upålitelig stefar og barn som både lurer Alvis og lyver for ham. I Killerinstinkt blir karakterene mistenkelige personer i kraft av at de bærer skjulte forhistorier med mulige forbindelser til forbrytelsen. I Baksiden er det mistenkelige forbindelser mellom nettidentiteter og virkelig identiteter som skaper uro. Baksiden er også den mest samfunnskritiske romanen, og fremstillingen av stater og multinasjonale selskaper er også preget av mistillit. Ingen er til å stole på. Selv de som skal garantere borgernes trygghet skjuler ting.

I dette litterære selskapet, preget av mistillit og skepsis, skiller Kan vi bare late som seg ut på flere vis. Det er den eneste romanen som målbærer et nokså tydelig budskap om hva som er gode og oppbyggelige verdier. For eksempel at fellesskap er bedre enn individuell streben og konkurranse.

Dette budskapet kommer frem ved å legge handlingen til et idrettsmiljø, nærmere bestemt en isbane. Fremstillingen av kunstløpernes konkurranse seg i mellom og manglende kameratskap, settes i kontrast til de joviale og støttende hockeygutta. En for alle, alle for en, synes å være mottoet for laget. Kan vi bare late som tar opp tema som lesbisk kjærlighet og er en positiv bok som forfekter toleranse og forståelse for de som er annerledes. Kan vi bare late som er velmenende, men det overtydelige budskapet blir en svakhet ved boken. Den vekker slumrende minner om ungdomsbøker fra 70-tallet som ble skrevet i politikkens tjeneste.

Uprisen nominerte


Thomas Enger Killerinstinkt, Kagge

Ingelin Røssland Hevner, Mangschou

Bjørn Ingvaldsen Lydighetsprøven, Gyldendal

Camilla Helene Sandmo Kan vi bare late som, Vigmostad Bjørke

Endre Lund Eriksen Baksiden, Aschehoug

Politisk høyredreining av ungdomslitteraturen?

Betyr det at de fire andre romanene er upolitiske, eller er de kanskje politiske på en mer subtil måte? Tendensen til å foretrekke litterære univers der utrygghet, mistro, og skepsis til små og store fellesskap er interessant for en voksenkritiker. I tillegg til at dette er spenningsskapende elementer, så finnes det kanskje flere årsaker til at ungdom foretrekker slike bøker. Muligens er det et urovekkende tegn på at det såkalte tillitssamfunnet er i ferd med å forvitre? Et varsel om at de kommende generasjonene ikke har samme tiltro til autoriteter som foreldre, skole, og andre institusjoner som før?

Internett med sine «fake news» undergraver i hvert fall troen på at voksne alltid snakker sant. Det samme gjør voksne som narrer barn med falske identiteter på nett, eller voksne som troller i kommentarfelt. Den autoriteten voksne en gang hadde som forvaltere av dannelse og gode verdier er ikke like selvsagt i våre dager.

Tendensen til å fremstille små og store fellesskap som dysfunksjonelle kan muligens tolkes som politisk høyredreining av ungdomslitteraturen. En forfatter med stor, politisk innflytelse på høyresiden er Ayn Rand. I romanene hennes, som The Fountainhead og Atlas Shrugged representerer fellesskapet konformitet og fremstår som en grå, totalitær masse som knuser de eksepsjonelle individene som ellers ville ledet samfunnet fremover. En slik politisk tolkning av de nominerte romanene ville imidlertid fått problemer med å forklare hvorfor de ensomme og utstøtte individer fremstilles som farlige, i verste fall som drapsmenn. De er ingen helteskikkelser.

Vi kan like gjerne lese bøkene som indirekte advarsler om hvilke konsekvenser det kan ha når fellesskap bygget på tillit og dannelse forsvinner. Budskapet synes å være at ensomhet får frem rovdyret i mennesker. Det er lite som minner om Rands dyrking av det enestående individet.

Alle nominerte preges av alvor

Etter at jeg hadde lest alle de fem bøkene, var det to romaner som pekte seg ut som personlige favoritter. Den ene var Bjørn Ingvaldsens Lydighetsprøven. Den andre var Thomas Engers Killerinstinkt, som også endte opp med å vinne Uprisen.

Ungdom liker åpenbart jeg-fortellere, siden samtlige romaner fortelles fra den synsvinkelen. I

Lydighetsprøven ser vi verden gjennom blikket og tankene til tolvåringen Alvis. Det hender han fortsatt tisser seg ut, og han får spesialundervisning på skolen. Mor har funnet seg en kjæreste, som etter en uheldig episode kaller Alvis for «ubrukelig». Språket i Lydighetsprøven består av korte helsetninger som forsterker inntrykket at vi har med en enkel sjel å gjøre. Bruken av jeg-forteller skaper nærhet til Alvis, men samtidig kommuniserer romanen over hodet på ham. Leseren forstår at Alvis er annerledes, men Alvis er ikke klar over dette selv. Ingvaldsen bruker enkle, noen vil sikkert si banale, (eventuelt gjenkjennelige) motiver for å få frem kontrasten mellom naive Alvis og den brutale virkeligheten. Romanens motor er Alvis sin nært forestående bursdag. Alvis vil ha skattejakt og inviterer hele klassen. I den troskyldige tolvåringens verden utnytter de eldre guttene ham til å stjele øl for dem. Stefar er voldelig og mor viker unna. I Lydighetsprøven ser leseren verden både fra fellesskapet og den utstøtte sin side, men uten at det naive bikker over til å bli overdrevet sentimentalt. Lydighetsprøven er en trist bok som ender dårlig, og ingen av årets nominerte romaner er spesielt humoristiske. De er snarere preget av alvor.

De fem nominerte bøkene utviser kanskje en sunn skepsis til overleverte sannheter, som at de voksne vet best og er til å stole på.

Var det virkelige den beste boken som vant?

Killerinstinkt skiller seg ut i måten den bruker nåtidens rammefortelling til å gi nerve og fremdrift til drapshistorien som rulles opp. Nåtiden er en rettssak, og gjennom hele romanen stiller advokat Håkonsen spørsmål til vitnet, som er den attenårige jeg-fortelleren Even. Svarene på Håkonsens spørsmål glir over til å bli sceniske fremstillinger av hendelsene det berettes om. Vekslingen mellom spørsmål og svar gjør at akkurat nok informasjon porsjoneres ut. Vi forstår gradvis hva rettssaken egentlig dreier seg om, men den fulle og hele sannheten får vi først i bokens siste sider. Gjennom hele romanen lanseres nye mistenkte i drapsgåten, og Enger er god til å gi hver enkelt som havner i søkelyset troverdige motiver. Til og med Evens egen mor blir en mistenkelig person i dette universet.

Rettssaken med Håkonsens spørsmål og Evens svar gjør Killerinstinkt dynamisk og mer uforutsigbar enn den gjengse kriminalroman hvor klisjéene ofte står i kø. Ungdomsromaner kan også bevege seg mot klisjéenes verden, spesielt når forfatterne anstrenger seg for mye i å snakke ungdommens eget språk. Språket i Killerinstinkt er sobert og nøkternt på en måte som forsterker historiens troverdighet. Karakterene fremstår også som mer sammensatte enn de noe enkle stereotypiene man finner både i ungdomsromaner og i kriminallitteraturen. I Killerinstinkt er det vanskelig å vite hvem som er helten og hvem som er skurken. Thomas Enger har kort sagt skrevet en vellykket pageturner med litterære kvaliteter.

De fem nominerte bøkene utviser kanskje en sunn skepsis til overleverte sannheter, som at de voksne vet best og er til å stole på. Ungdommene representerer også den såkalte «Snøfnugg»-generasjonen, men valgene tyder ikke på at de er spesielt følsomme for knallhard realisme i litteraturen. Likevel synes jeg valget av disse bøkene uttrykker en felles følsomhet og frykt for utenforskap – og hva det kan lede til.


Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · ·