Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Anmeldelse «Dorian Gray»: – Ungdom! Ingenting er som ungdom!

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 8. april 2019

HVOR
Trøndelag teater

Teaterforestillingen Bildet av Dorian Gray balanserer det sofistikerte med det vulgære. Når forestillingen innimellom famler, er det i hvordan den tar tak om alvoret og smerten.

↑ "Bildet av Dorian Gray" av Oscar Wilde. F.v.: Kenneth Homstad (Lord Henry), Mats Moe (Dorian Gray) og Trond Peter Stamsø Munch (Basil Hallward). Foto: Trøndelag teater

Ned en turkis trapp som går fra scenegulv til tak, som stigen Bibelens Jakob får se mellom jord og himmel, stiger Dorian Gray til sakrale toner og et overjordisk lys.

Den unge mannen – så vakker at han trollbinder unge som gamle, menn som kvinner – er iført en luftig hvit skjorte med lyserosa, stor sløyfe i halsen. De gråblå buksene står i stil, og på føttene har han et par skinnende nye Nike-sko i samme farge som trinnene han beveger seg på.

Det er skuespiller Mats Moe som har ikledd seg dandy-looken, og han kler den. Høyreist og trygg, og samtidig naiv og barnlig, gir han et bilde på det Hannah Arendt kalte det ondes banalitet – at de grusomste handlinger kan bunne i tankeløshet eller en feil i evnen til å tenke.

Dorian Gray handler riktignok ikke ut fra noen overordnet kommando, men lar seg like fullt overgi til en filosofi som konsekvent lar ham slippe å ta inn over seg hva det som skjer egentlig innebærer.

Rollen som Dorian Gray er nyutdannede Mats Moes debut på Trøndelag Teater, og i en forestilling som til tider virker kaotisk og vil litt for mye, står han for stabilitet. Det vil si: Han er ufravikelig ung og åpen, slik rollen hans er det. Hvis Dorian Gray gjennomgår forandring og utvikling, skjer det på et plan verken han selv eller publikum har tilgang til. Livet han lever etterlater ingen spor eller merker i ansiktet hans.

Bildet av Dorian Gray


Trøndelag Teater, Studioscenen

Regi: Hildur Kristinsdottir

Dramatisering: Hildur Kristinsdottir og Eirik Willyson

Scenografi og kostymer: Katja Ebbel

Musikk/lyddesign: Magnus Børmark

Med: Mats Moe, Kenneth Homstad, Trond Peter Stamsø Munch, Ida Cecilie Klem, Janne Kokkin og Ragne Grande.

Basert på romanen av Oscar Wilde.

"Bildet av Dorian Gray" av Oscar Wilde. F.v.: Kenneth Homstad (Lord Henry), Mats Moe (Dorian Gray) og Trond Peter Stamsø Munch (Basil Hallward). Foto: Trøndelag teater

Forførende og hensynsløst

Selve fabelen i Bildet av Dorian Gray, Oscar Wildes roman fra 1890, er enkel: En ung gutt får se et portrett av seg selv, der all hans skjønnhet slår mot ham. Han forelsker seg, nærmest som Narcissus i sitt speilbilde, men fortviler over tanken på at bildet får være evig ungt, mens han selv vil eldes og miste utseendet sitt. Han ønsker at det må bli omvendt: At bildet må preges og eldes, mens han selv forblir seende ut slik han gjorde den junidagen maleriet ble til.

Og på mystisk vis blir dette virkelighet. Etter hvert som Dorian hengir seg til nytelse uten hensyn til andre, blir maleriet stadig mer ufyselig og stygt. Selv merkes han ikke av hvordan han gjør skade på medmenneskene sine – og samtidig sin egen sjel.

Oscar Wildes roman ender med at Dorian ødelegger maleriet med en kniv. I det samme faller han selv død om. Han blir funnet ved det ødelagte portrettet av seg selv, som på nytt stråler av ungdom, skjønnhet og uskyld. Endelig er hans egen kropp blitt merket av livet han har ført, og årene som har gått.

I forestillingen på Studioscenen i Trondheim skjer ikke ting helt etter boka. Etter en prolog jeg skal komme tilbake til, går sceneteppet opp, og vi møter Lord Henry og Basil Hallward, spilt av henholdsvis Kenneth Homstad og Trond Peter Stamsø Munch. De er begge så fylt opp av sitt eget velbehag at det oser av dem, og det er fornøyelig å se på. Scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel har skapt et visuelt uttrykk som balanserer det sofistikerte med det vulgære. Fargene beveger seg forførende mellom delikat og grelt.

Lord Henry er oppsetningens morsomste figur. Replikkene hans, alle poengterte og vittige, virker ledige i munnen på Homstad, som eier rollen til fingerspissene. Han har glitter i håret, brun dress, og sko i glinsende, burgunderrødt skinn.

Henry er forfengelig på en måte som ikke har rom for selvkritikk eller tvil. Det er hans henslengte arroganse som gjør uutslettelig inntrykk på den unge Dorian Gray.

Gutten, med Mats Moes hvitpudrede fjes og platinablonde hårlokker, lærer av sin eldre venn at livets mål er selvutvikling. Sjelen, forteller Lord Henry ham, er det eneste som kan lege sansene, mens sansene det eneste som kan lege sjelen.

I forestillingen på Studioscenen i Trondheim skjer ikke ting helt etter boka.

Dorian Gray, Trøndelag teater. Foto: Terje Visnes

Kunsten å etterligne

I første del av forestillingen følger vi Dorian Grays forelskelse i den unge skuespillerinnen Sybil Vane, i Ida Cecilie Klems skikkelse.

Hun spiller i en forslitt bule av et teater, og inntar alle roller med den største innlevelse. Virkeligheten finnes knapt for henne før hun forelsker seg i Dorian Gray, i alle fall er det forklaringen vi får på det som følger: Når Sybil gripes av ekte kjærlighet, mister hun (i alle fall for en kveld) evnen til å etterligne den. Den dårlige opptredenen som Goethes Gretchen skuffer Dorian så dypt at han bryter forlovelsen med henne.

Denne delen av forestillingen er godt holdt grep om fra alle hold. Den ender med Sybils selvmord og Dorians oppdagelse av at hans ugjerning mot henne har manifestert seg i portrettet Basil Hallward har malt av ham. Det er i neste del av forestillingen at ting begynner å bli litt rotete.

Først og fremst skyldes det at forestillingen mister fokus. Ragne Grande spiller sjømannen James Vane, Sibyls bror, som vil hevne seg på Dorian. Men James Vane har også en fortellerrolle i forestillingen. I konfrontasjonen med Dorian Gray veksler Vane mellom å være i handlingen og å fortelle om den, og grepet er uelegant.

Avslutningen virker også som en nødløsning. Dorian tar sitt eget liv uten at vi får innblikk i hva som har skjedd med bildet av ham. Det må ha vært en utfordring å finne en god, scenisk løsning på dette, i og med at maleriet aldri vises for publikum.

Det er vel og bra at forestillingen har løsrevet seg fra romanformen, og ikke gir noen én-til-én-gjengivelse av hendelsesforløpet i forelegget. Men hadde det ikke i forlengelsen av dette vært mulig å stryke fortelleren, og heller gi en avrunding som hang mer på greip med den Dorian vi har fått se?

Vi når ikke inn til Dorians frykt og skamfølelse i tilstrekkelig grad til at selvmordet virker motivert. Visuelt sett er det også i overkant mye som skjer på scenen den siste halvtimen.

Foto: Terje Visnes

Livet og virkeligheten

En annen ting som gjør oppsetningen litt rotete for meg, er hvordan regissør Hildur Kristindottir fletter inn forfatter Oscar Wildes liv i fortellingen.

Før teppet går opp, begynner den nevnte prologen, der regissøren hilser publikum over høyttaleren. Kristinsdottir forteller om hvordan Oscar Wilde ble stilt for retten, anklaget for «homoseksuelle handlinger». Bildet av Dorian Grayble brukt som bevis mot ham. Mot slutten av forestillingen kommer regissør Kritinsdottirs stemme tilbake på høyttaleren og forteller om utfallet av rettsaken: Oscar Wilde ble dømt til to års fengsel og straffearbeid.

Dette er interessant, men jeg stusser over måten Kristinsdottir kobler Wildes liv sammen med romanen. «Kunsten etterlikner livet,» siterer hun fra romanen i prologen til forestillingen (eller er det livet som etterligner kunsten?), og legger til at det for Oscar Wilde skulle vise seg å bli litt for sant. Bildet av Dorian Graykan i ettertid leses som et varsel om forfatterens eget fall, konkluderer hun. Det synes jeg er forvirrende.

Selv om Wilde i forordet til Bildet av Dorian Gray erklærte at det ikke finnes moralske eller umoralske bøker, skrev han en roman som i høyeste grad reflekterer over konsekvensene av menneskenes handlinger, selv om, og kanskje nettopp fordi, hovedpersonen i romanen ikke gjør det.

Mener regissør Kristinsdottir at Dorian Gray er et bilde på Oscar Wilde selv? Eller at romanskikkelsen, som ender opp som et monster, nærmest er for Wilde hva det malte portrettet er for Dorian Gray?

Mens romanpersonen stadig bryter nye grenser og etter hvert går over lik, virker rettssaken mot Wilde urettferdig. Aktor, i Janne Kokkins skikkelse, stilles ikke i et flatterende lys, mens Wilde står som en rakrygget, fri sjel. Det er utvilsomt interessante forbindelser mellom kunsten og livet til Oscar Wilde, men det kommer ikke tydelig nok fram hvorfor og hvordan vi skal se denne oppsetningen i lys av Wildes biografi.

På premieredagen er Studioscenen på Trøndelag Teater er full av godt voksne mennesker. Dette er ikke en forestilling som retter seg spesielt mot unge, selv om den helt sikkert vil kunne slå godt an blant yngre teaterpublikummere. Forhåpentligvis kommer de også etter hvert. Regissør Kristinsdottir har god erfaring med å formidle klassikere til barn, gjennom Hedda-nominerte Klassikere for kids. Tidlig i forestillingen utbryter Lord Henry for Dorian: «Neste vår vil samme plante få nye blomster. Men vi får bare én ungdom. Ungdom! Ingenting er som ungdom!»

Det er vår i Trondheim, og latteren sitter løst i salen. For oppsetningen lykkes framfor alt med å vise fram det komiske i forfengeligheten. Det gjøres i en frisk lek med musikk, scenografi og skuespillerprestasjoner fulle av overskudd.

Når forestillingen innimellom famler, er det i hvordan den tar tak om alvoret og smerten. Kanskje finnes det ikke moralsk eller umoralsk teater, men estetisk sett hadde forestillingen også tjent på å være tydeligere i hva den ville si – og tidvis enklere i måten den sa det på.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · ·