Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Bow & Arrow: Spurv i flukt

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 17. juni 2019

Ida Larmos dagbokserindring i serieform byr på flere treffsikre scener.

↑ Foto: Cappelen Damm

Bow & Arrow er en selvbiografisk tegneserie som skildrer forfatter Ida Larmos liv som ung kunststudent i London fra 2003 til 2004. I boken går Larmo i dialog med sine egne dagboksnotater fra studieperioden.

Når enebarnet Ida bestemmer seg for å flytte til England for å studere illustrasjon, etterlater hun seg både kjærlighetssorg og nyskilte foreldre. I London må hun lære å fikse tilværelsen på egen hånd. Tittelen Bow & arrow er Cockney rhyming slang for sparrow, og Larmo har selv fortalt i et intervju at hun følte seg som en fillete spurv da hun fløy til England.

Bow & Arrow


Selvbiografisk tegneserie av Ida Larmo

Larmo har en bachelor i Visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo
Hun er også skaper av stripeseriene Værbitt
Larmo debuterte som barnebokskaper med Putekrigen (Cappelen Damm) i 2016

Forlag: Cappelen Damm
Alder: 12-18 år

Royal College of Farts. Foto: Cappelen Damm.

Flerstemt fortelling

Åpningsscenen tar leseren til 2017 hvor en bebrillet Larmo blar gjennom dagboken hun skrev som 22-åring i utlendighet. Den voksne forfatterens gjenopplevelse av fortiden blir utgangspunktet for tegneseriedagboken.

I arbeidet med å omforme den opprinnelige dagboken til tegneserie har Larmo lagt seg på en form som gjør det mulig å skape en tilbakeskuende og nærværende fortelling på samme tid. Både den nålevende og den dalevende Ida Larmo deltar med hver sin fortellerstemme, i tillegg til at seriefiguren, serieskaperen og illustratøren Ida Larmo tilegnes plass. Den elegante løsningen med parallelle stemmer muliggjøres gjennom det svært anvendelige serieformatet.

I bilderutene møter vi den unge Larmo i en kronologisk fortalt historie som pågår før, under og like etter utenlandsoppholdet. Flere av bildene inneholder også tegnede passasjer med tekster hentet fra den opprinnelige dagboken. I tekstrutene slipper den eldre Larmo til med tilbakeblikk og forklaringer som bidrar til å skape forståelse og flyt mellom rutene. Kommentarene i tekstrutene forankrer det hele til her og nå. Tankeboblene, derimot, bruker Larmo til å kommentere hendelsene rundt seg på syrlig vis, slik at leseren kan gjette hva hun skulle ønske hun hadde turt å si høyt i de opprinnelige situasjonene. Her benytter forfatteren seg av muligheten gjenfortellinger gir til å være den velartikulerte parten. Innholdet i tankeboblene gjør det både enkelt og underholdende å ta parti med hovedpersonen.

Serieskaperen har også lagt inn skjulte vitser i teksten på bildene, som for eksempel på skiltingen av Royal College of Farts, eller på emballasjen til ferdigmat à la Chicken Kiev med «disgusting filling» som viktig salgspunkt. De humoristiske grepene fungerer fint og sikrer god ventilering, særlig gjennom de tyngre delene av historien.

Foto: Cappelen Damm

Subjektive bilder

Samtidig som handlingen i bilderutene er nøkternt og dokumentarisk fortalt, benytter Larmo symbolske innslag i tegningene for å understreke underliggende følelser hos hovedpersonen. Når dårlig stemning i barndomshjemmet manifesterer seg som mørke skygger og kvelende tentakler, er det liten tvil om hvordan foreldrenes skilsmisse påvirker henne. Den nyskilte faren skildres som et gjennomsiktig spøkelse når han besøker datteren i London. Senere i boken får vi se hvordan han egentlig ser ut i én enkel rute som effektivt signaliserer at depresjonen har gått over.

Flere av vignettene med helsidesillustrasjoner mellom kapitlene er ekstra gode, som eksempelvis avreisekapittelet som viser en spurv med ryggsekk. På en annen vignett har hun tegnet en tegning av seg selv gjemt under tegneredskapene sine. Her trer illustratøren Ida Larmo tydelig frem.

Fargebruken i boken gir konsekvente beskjeder om hvilken sinnsstemning den yngre Larmo til enhver tid befinner seg i. Når hun er lykkelig eller forelsket, lyssettes omgivelsene med rosa farge, mens i de tristere partiene er det meste farget grått. Bare naturen holder seg stabilt grønn i tråd med kameraten Kais spådom om at «Bjørkelangen kommer til å se helt likt ut om 3 år». Det er hovedpersonen som kommer til å forandre seg.

Foto: Cappelen Damm

Fra Bow & Arrow av Ida Larmo. Foto: Cappelen Damm

Positiv trend

Bow & Arrow deler blant annet fellestrekk med Ulli Lusts I dag er den siste dagen i resten av ditt liv (No Comprendo Press, 2011) og Daria Bogdanskas Lønnsslaver (Forlaget Manifest, 2018), og er en del av en positiv trend med kvinnelige serieskapere som tilfører nye fortellerformer til den selvbiografiske tegneserien. Ida Larmo arbeider også som bildebokskaper, og flere av de mer symbolmettede grepene i tegneseriedagboken hennes er som hentet fra bildebøkenes verden. Fusjonen av bildebok- og serieformatet fungerer utmerket. Fuglemotivet som går igjen i vignetter og innlegg vekker tydelig til minne Hans Christian Andersens eventyr om Den stygge andungen.

Larmos innfallsvinkel til tegneserieformatet virker både strukturert og fri, hvor det meste er tillatt så lenge det utføres konsekvent. Streken er utført med grov blyant og er lite jålete, men samtidig smakfullt tegnet. Tegningene er enkle, men inneholder et rikt spekter av ansiktsuttrykk. Serieskaperen veksler mellom digital fargelegging og vannfarger, og gjentatte steder kombineres tegneserieruter med helsides oppslag med ulike typer illustrasjoner i ulike teknikker. I en bok hvor temaet så tydelig er tegning passer helsideinnslagene ekstra godt inn.

Litt forvirring skapes når Larmo lar dialoglinjer starte på engelsk for deretter å skifte over til norsk i neste snakkeboble. Ikke alle overgangene fra engelsk til norsk er like sømløse, men med tanke på at boken fra forlagets side retter seg mot barn og unge, er det fint at mest mulig av dialogen foregår på norsk. For øvrig er det god lesbarhet og flyt i både tegninger og ruter. Håndtekstingen er tydelig, både som blokkbokstaver og i de ulike typene brevskrift.

Ny vår

Innholdet i boken er til tider banalt og personlig, men det subjektive fortellerspråket gjør tegneseriedagboken allment tilgjengelig og vel verdt å lese. Forfatteren kommer godt ut av det selvutleverende innholdet, takket være en gjennomført avvæpnende humor og et målrettet visuelt formspråk med fantasirike innslag. I det siste innlegget i boken har forfatteren tegnet inn en tjeld i sommerdrakt foran en stormende sjø. Et sikkert vårtegn langs den norske kysten. Den spede spurven har skiftet form.

Annonser

Stikkord:
· · · ·