Grenseutforskning på det jevne

Den offisielle åpningen av Sand-festivalen i foajeen til Kilden Teater- og Konserthus avbrytes plutselig av en gruppe ungdommer. De skriker før de sprer seg ut i foajeen. Gjennom rommet strekker de lange striper med svart og gul sperreteip. Stolene og bordene der publikum sitter blir teipet sammen og plakater henges opp på veggene med store, sorte bokstaver der vi blant annet kan lese «Voksne ingen adgang!». Ungdommene er fra Ungdomskilden – et talentutviklingsprogram i regi av Kilden Teater- og Konserthus, og den midlertidig grensen som trekkes mellom oss og dem introduser på en konkret måte årets tema for Sand-festivalen: Utforskning av grenseoppganger i scenekunst for barn og unge.

Savner flere tabuer

«Hvor går grensen for hva som skal forstås som scenekunst for de unge,» spurte også teaterviter og medlem av Kunstnerisk Råd for SAND-festivalen, Melanie Fieldseth, i forordet til festivalprogrammet. Med årets tema og utvalg av forestillinger var det tydelig at Sand-festivalen forsøkte å vise at de tar stilling til dilemmaet i kunsten for målgruppen barn og unge. Implisitt var spørsmål om hvordan man kan lage interessant kunst for en målgruppe, uten å begrense uttrykket.

Slik den presenterte seg i år, ga festivalen oss en forsiktig introduksjon til grenseutforskning. Noe de igjen virket å forstå som hvordan kunstnere kan strekke grensene for hvilke former scenekunst for barn og unge kan ha i samspillet mellom nettopp kunstformer og disipliner. Grenseutforskning som tema var også gjenspeilet rent kunstnerisk i de syv forestillingene som ble vist under festivalen. De brøt på ulike måter med vante konvensjoner om hva en teateropplevelse skal være og hva publikums rolle er i den. Samtlige av forestillingene var fra det frie scenekunstfeltet og overskred eller utfordret formmessige grenser mellom sjangre, sceniske elementer, forholdet mellom aktør og tilskuer, og sal og scene.

Virkelig interessant ble det imidlertid først i de verkene der kunstnerne ikke bare brøt med konvensjoner formmessig, men også grep tak i innhold og tema som nærmet seg en grense for hva man gjerne tenker at publikum tåler. Henholdsvis Klassikere for kids sin Til fyret, Transiteatrets N-DUB og U-DUB og Rimini Protokolls Evros Walk Water befant seg i dette sjiktet. Til fyret ble spilt for barn fra 10 år, men formidlet likevel Woolfs modernistiske klassiker og behandlet komplekse temaer som tid, minne og død. Generelt savnet jeg å se flere verk som i større grad hadde våget å gjøre publikum usikre på premissene i forestillingssituasjonene, og nærmet seg flere sammensatte temaer og tabuer.

Levende virkelighet for ungdom

Rimini Protokolls Evros Walk Water og det norske Transiteatrets U-DUB og N-DUB skilte seg ut i Sand-festivalen. Både fordi de tok opp komplekse temaer og fordi de i utgangspunktet er laget for et voksent publikum, men for anledningen programmert for ungdom. Slik foreslo de en flytting av grenser for hva som er mulig å formidle til denne gruppen.

I Evros Walk Water dreide utforskningen av grenser seg først og fremst om at vi i publikum måtte delta i et lydspill for scene som forbant oss med aktører som ikke selv var fysisk tilstede i forestillingssituasjonen. Rimini Protokoll maktet å involvere oss i de virkelige historiene til flyktningegutter fra Athen samtidig som deltagelsen fra publikum bidro til at grensene mellom oss og dem tidvis forsvant. N-DUB og U-DUB foregikk i et musikkscenisk landskap der aktører, musikk, scenografi, video, tekst og lyd var likestilte. Barn hadde hovedrollene og ulike unntakstilstander i samfunn der alle er i kamp mot hverandre utgjorde rammen.

Ved å spille Evros Walk Water og N-DUB og U-DUB for et ungt publikum, ble voksnes makt til å definere hva kunst for barn og unge kan være illustrert. Både Rimini Protokoll og Transiteatret klarte å skape scenekunst som møtte publikum der de er, enten de var unge eller voksne. Dette skjedde både fordi verkene foregikk i scenerom der grensene mellom scene og sal var visket ut og fordi behandlingen av temaene var åpen.

Derimot var Tommy Olsson og All the Dead Pilots sin lydinstallasjon Tonight, as all cancelled flights reach their destinations ganske malplassert. Installasjonen ble til under Motoffentlighet, en kunstmønstring for barn og unge tidligere i år, og utfordrer konvensjoner for hva kunst for barn og unge kan inneholde. Men når lydinstallasjonen ble vist mellom klokken ni på kvelden og midnatt, i samme lokaler som avslutningsfesten fant sted, lyktes ikke festivalen i å skape en visningssituasjon der verket fikk en ordentlig sjanse. Verken i forhold til å nå et ungt publikum eller å bli inkludert i festivalen på lik linje med det øvrige kunstneriske programmet.

Uklart festivalformat og for lite diskusjon

Til å være en festival som predikerte å utforske og utvide grenseoppganger i scenekunsten for barn og unge, var jeg overrasket over at fagprogrammet i så liten grad evnet å bevege seg inn i en skikkelig drøfting av spørsmål og temaer man tenker ville følge naturlig. Samtaler som «Hvordan lage scenekunst for digitalt innfødte» eller «Formeksperiment i scenekunst for små barn», hadde potensialet til en dypere drøfting av hva kunst for barn og unge kan være og hva for eksempel begrepet deltagelse innebærer.

I paneldebatten «Hvordan kan sceniske formeksperimenter åpne opp for nye tema og fortellinger for barn og unge?» ble omsider en rekke sentrale spørsmål diskutert. Leder av Motoffentlighet, Gry Ulfeng, kommenterte at vi sliter med en undertrykkende toleranse i alle debatter om kunst for barn og unge. Dette mente hun grunnes i en felles enighet om hva som er bra. Videre vektla hun de mange fordommene hun mente måtte bekjempes i tenkningen omkring kunstformidling for barn og unge. Noen av ideene som ble lagt frem av scenekunstnerne Hildur Kristinsdottir og Tore Vagn Lid, var at den urolige verdenen barna lever i må få slippe til i teaterrommet, og at vi må tillate at fortellinger ofte ender i uvisshet. For at kunst skal være interessant for barna og bety noe, må den også bety noe for kunstneren som skaper den, og innebære en risiko.

Mer rom for grensespregning

Sand-festivalen illustrerte i seg selv alle utfordringene som ble lagt frem i panelet. Til tross for flere relevante og eksperimentelle forestillinger på programmet i år, var det som om festivalen ikke helt hadde funnet et format som fungerte. Under tematikken grenser kunne man nok ha gått enda lenger inn i hvordan vi tegner opp grenser, hvem som tegner dem, hvordan de kan utfordres og hva det innebærer å utfordre konvensjoner. Sand hadde også mulighet til å være langt mer kunstnerisk kompromissløs og provoserende i sin utforskning av hva kunst for barn og unge kan være.

Festivalens kunstneriske råd skrev i programmet at de ønsket å gi oss et nytt blikk på hva scenekunst for barn og unge kan være. I lys av den ambisjonen kunne Sand-festivalen være modigere.

Gerd Elise Mørland modererte debatten «Hvordan kan sceniske formeksperimenter åpne opp for nye tema og fortellinger for barn og unge?» under festivalen. Kristina Ketola Bore har derfor fungert som setteredaktør for Sand-festivalen.