Hvordan sammenfaller egentlig dette med Kulturtankens egen visjon?

Oppropet som Hans Martin Austestad har tatt initiativet til er et uhyre viktig innspill i debatten rundt Kulturtanken og dens rolle. Problemstillingen er reell og bør ikke avfeies med at «lønn er ikke alt».

Hvem kunne se for seg at opprettelsen av Kulturtanken skulle føre til en nedbygging av gode og trygge ansettelsesforhold for frilanskunstnere, slik tilfelle er i dag. Sett i lys av det mandatet som er gitt Kulturtanken er det nærmest uforståelig:

«Styrke den kunstneriske og formidlingsmessige kvaliteten i tilbudet innen alle kunstretninger og være en nasjonal koordinerende instans for utvikling av kvalitet og samarbeid.» 

Forstemmende

Det er forstemmende å registrere at direktør for Kulturtanken viser liten eller ingen forståelse for arbeids- og ansettelsesforholdene til frilanskunstnere sine.

I mitt mer enn 20-årige virke som produsent for Rikskonsertene var mer enn 90 prosent av de utøverne som ble engasjert som skolekonserutøvere lønnsmottakere. Trygge og gode ansettelsesforhold var avgjørende, og som produsent var det for meg viktig å sørge for at utøverne følte seg ivaretatt og at de gjennom sitt ansettelsesforhold hadde sikkerhet ved sykdom eller ulykke.

I forbindelse med presentasjonen av Kulturtankens årsrapport for 2018 – der tendensen viser en nedgang i antall «kunstmøter» fra 3,9 i 2016 til 3,3 i 2018, hevder avdelingsdirektør for forskning og utvikling i Kulturtanken Ståle Stenslie i intervju med Periskop:

«Høyere honorarsatser for utøverne som en av mange faktorer»

og videre:

«…fordi det koster å produserer nytt, vil vi nok få en liten nedgang i antall kunstmøter i årene som kommer»

Hvordan var det mulig at Rikskonsertene i sitt virke til tross for økende honorarsatser og satsing på nyskapende produksjoner, klarte å opprettholde antall skolekonserter pr. elev. pr år?

Ved tildeling av midler fra Rikskonsertene til fylkeskommunen ble det i mange år gitt tilskudd til nyskapende produksjoner – det var faktisk et krav. Gjennom sine 50 år høstet Rikskonsertene stor internasjonal anerkjennelse for sitt arbeid og utvikling av konserter for barn og unge. Er dette glemt i dag?

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nedleggelse av skapende virksomhet

Hvorfor benyttet man ikke anledningen til å bygge opp Kulturtanken til å bli en ledende kunst -og formidlingsinstitusjon for alle kunstuttrykk etter modell av Rikskonsertene – et kulturelt kraftsenter!

Hvordan sammenfaller en nedleggelse av all utøvende og skapende virksomhet med Kulturtankens egen visjon: «Kulturtanken åpner dører til kunsten og framtiden»?

I boken For barn og unge – Utdrag av Rikskonsertene historie skriver redaktør og mangeårig medarbeider i Rikskonsertene Tone Vandvik:

«Den store utfordringen fremover for den nye etaten bør være å ta et nasjonalt ansvar for musikken og musikerne, og videreføre og sikre et likeverdig og kvalitativt godt skolekonserttilbud over hele landet.»

Dette er dessverre ikke tilfelle i dag.