Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Interaktivitet i teater: Må ha en funksjon, hvis ikke blir det bare tom estetisering

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Festivalrapport,

PUBLISERT

fredag 3. desember 2021

HVOR
Cornerteatret, Bergen

Interaktivitet har blitt mainstream. Hvordan skal scenekunsten håndtere det? Judith Dybendal har besøkt JOIN IN-konferansen i Bergen.

↑ Medvirkning i forestillingen «Based on a true story» av kompaniet Káva Kulturális Műhely. Foto: Roy Bjørge / JOIN IN

I begynnelsen av oktober arrangerte det nyetablerte nettverket «Participate in your life» sin første konferanse om interaktivitet og deltakelse i teater for barn og unge ved Cornerteateret i Bergen.

Konferansen hadde et komprimert og konsentrert program sammensatt av innlegg fra akademikere og kunstnere, paneldebatter, korte kunstneriske innslag, workshops, og flere scenekunstproduksjoner. I tråd med konferansens tittel, JOIN IN, ble fokuset på erfaringsutveksling speilet i programmeringen. Konferansen lyktes langt på vei med å kombinere teoretiske innfallsvinkler med konkrete og praksisnære perspektiver fra kunstnerne selv.

JOIN IN-konferansen


Cornerteatret, Bergen 30. september – 2. oktober 2021

Arrangert av «Participate in your life»-nettverket.

Nettverket har blitt dannet i perioden 2018-2021 og består av de fem europeiske teaterkompaniene K:13 scenekunst (Bergen, Norge), Káva Kulturális Műhely (Budapest, Ungarn), The National Kaunas Drama Theatre (Kaunas, Litauen), Teater Allena v/Lasse Åkerlund (Karlskrona, Sverige) og Bird & Bat (Reykjavík, Island).

Nettverket vil skape en kunnskapsplattform der partnerne utveksler og utvikler performative verktøy og strategier for deltakelse, med fokus på teater for barn og unge.

I august 2022 skal teaterkompaniene i nettverket ha premiere på den interaktive forestillingen de har produsert i felleskap, The Tower of Babel, i Kaunas i Litauen.

Oversikt konferanseprogram:

https://participateinyourlife.weebly.com/conference-2021.html

Ine Therese Berg. Foto: Sigrun Drivdal Johnsen

Overfladisk interaksjon og demokratisk deltakelse

Interaktivitet, deltakelse, dialog, tilstedeværelse og demokrati var ord som dannet en rød tråd i fagprogrammet. Interaktivitetsbegrepet i scenekunst for barn og unge rommer utallige kunstneriske praksiser og arbeidsmåter, og mange former for medvirkning og deltakelse fra publikum. Ett av konferansens mest kritiske innlegg kom fra førsteamanuensis ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, Ine Therese Berg. I innlegget «The boundaries of participation» rettet hun et granskende blikk mot interaktive strategier og deltakelse i kunsten gjennom å belyse de problematiske sidene ved maktkonstellasjonene i kunstproduksjon.

«Hva mener vi med deltakelse, og hvem er det egentlig for?» spurte hun, og fortsatte: «Er våre forventninger om at deltakelse representerer en demokratisering av kunsten i det hele tatt realistiske?». Berg pekte på hvordan interaktive strategier har utviklet seg fra marginaliserte praksiser tett knyttet til politiske og sosiale bevegelser, til å bli mainstream innenfor store institusjoner. De interaktive strategiene er en innebygget del av den oppmerksomhetsøkonomien vi lever i, der store aktører som Facebook, Twitter og Instagram stadig kniver om vår oppmerksomhet.

Resultatet er at ord som demokrati, myndiggjøring og frigjøring i mange kunstneriske kontekster kan bli tomme, dersom publikumsdeltakelsen det legges opp til i realiteten kun er overfladisk og mangler konsekvens. Berg argumenterte for at den økonomiske logikken ofte legger premissene for kunsten som produseres og hvilke former for publikumsdeltakelse som muliggjøres. «Dette fordrer en særlig varsomhet, bevissthet og selvrefleksjon fra kunstnerne og kunstinstitusjonene selv rundt spørsmål om makt og formidling», avsluttet hun.

Er våre forventninger om at deltakelse representerer en demokratisering av kunsten egentlig i det hele tatt realistiske?

Ragnhild Tronstad. Foto: Eirik Brandsborg

Digitalisering = demokratisk deltakelse?

Berg fokuserte ikke eksplisitt på scenekunst for barn og unge i sitt innlegg. Men spørsmålet om maktubalanse mellom barn og voksne settes på spissen i situasjoner der det lages forestillinger for et ungt publikum. En mulig innfallsvinkel for å sikre demokrati i praksis og utjevne denne grunnleggende ubalansen, er å gi barn og unge konkrete verktøy som kan igangsette refleksjon rundt kunstproduksjonene. For eksempel gjennom å bruke digitale teknologier i kunst- og kulturformidling.

Fagansvarlig for scenekunst i Kulturtanken, Ragnhild Tronstad, presenterte tre eksempler fra Kulturtankens treårige prosjekt Formidling og ny teknologi (FoNT). Prosjektet ble gjennomført fra 2018-2020. I samarbeid med flere aktører utviklet Kulturtanken digitale formidlingsmodeller. Tronstad påpekte at interaktivitet ikke nødvendigvis er en garanti for kvalitet i scenekunst for barn og unge. Med utgangspunkt i spillteori argumenterte hun for at deltakelse er meningsfullt når valgene publikum tar får betydning i det store teatermaskineriet.

Med utgangspunkt i spillteori argumenterte Tronstad for at deltakelse er meningsfullt når valgene publikum tar får betydning i det store teatermaskineriet

Forestillingen får et forlenget liv i klasserommet gjennom spillopplevelsen

Forlenget gjennom spillopplevelsen

Som et eksempel på vellykket digital formidling i DKS trakk Tronstad blant annet fram prosjektet «Hvem er du?», et spill som er utviklet av kunstnerne Cecilie Lundsholt og Petr Svarovsky. Spillet tar utgangspunkt i forestillingen Lars er LOL. Elevene møter den kunstige intelligensen Marius som vil lære om etikk og følelser. Forestillingen får et forlenget liv i klasserommet gjennom spillopplevelsen, og målet er at elevene skal få større eierskap til og medvirkning i DKS-produksjoner.

Imidlertid gikk Tronstad i liten grad inn på alternative former for elevmedvirkning, og det kunne vært interessant om hun hadde reflektert rundt hva slags dialoger formidlingsformatene i FoNT-prosjektet egentlig åpner for.

«Hvem er du?» er et spillbasert, digitalt etterarbeid som elevene spiller etter at de har sett forestillingen Lars er LOL. Via en chatbot møter de den kunstige intelligensen Marius. Foto: Eirik Brandsborg / Kulturtanken

Hilde Brinchmann. Foto: Morten Quist Hommersand

Praksisnært

De mer teoretiske anlagte perspektivene til blant annet Berg og Tronstad utgjorde interessante og verdifulle bidrag på konferansen. Helhetsinntrykket er likevel at JOIN IN-konferansen først og fremst var en arena for praksisnære samtaler og refleksjoner knyttet til det konkrete kunstneriske arbeidet innenfor feltet selv. Utøvende kunstnere var godt representert i innleggene og paneldebattene og bidro med erfaringer og observasjoner fra eget arbeid.

«Jeg synes ikke nødvendigvis at interaktivt teater er den beste måten å lage teater for barn og unge på, men det er det jeg synes er morsomst og derfor gjør jeg det», sa Hilde Brinchmann, regissør og kunstnerisk leder for Tigerstadsteatret. I sitt innlegg «The actor in the immersive theatre» understreket hun at for barn skaper nettopp fysisk engasjement og aktivisering sterke minner. I produksjonen Trollmannen fra Oz for Brageteatret i 2014 ønsket hun å bygge en ekstraordinær verden for et ungt publikum. Interaktive strategier ble en viktig nøkkel for å skape en oppslukende opplevelse.

Brinchmann presenterte blant annet et egenutviklet arbeidsverktøy: En modell inndelt etter ulike kategorier og grader av interaktivitet. Hun påpekte særlig at hun som regissør, sammen med utøverne, må ta innover seg barns måte å være publikummere på i hver produksjon:

«En av mine hovedregler når jeg lager teater for barn er: Ikke still spørsmål hvis du ikke vil ha et svar. Barn er kjempesmarte og leser fiksjonskontrakter godt, og de kjenner seg lurt om du ikke lytter til svarene deres, for da er det løgn», sa Brinchmann.

For barn skaper fysisk engasjement og aktivisering sterke minner

Hilde Brinchmann er kunstnerisk leder for Tigerstadsteatret. Foto: Roy Bjørge / JOIN IN

Chris Cooper. Foto: Li Songshu

Motfortellinger

Det ble også tydelig at konferansen var opptatt av å inkludere ulike perspektiver og kvalitetsforståelser innenfor en ramme av interaktivitet og deltakelse, snarere enn å fokusere på eventuelle dikotomier mellom pedagogikk og kunst.

Innlegget til dramatiker, regissør og lærer Chris Cooper utgjorde en motsats til Brinchmann. I likhet med flere av kompaniene i «Participate in your life»-nettverket, arbeider Cooper innenfor den dramapedagogiske tradisjonen Theatre in Education (TIE) som oppsto i Storbritannia på 1960-tallet. Produksjonene turnerer på skoler, er direkte knyttet til læreplanen og tar i bruk dramapedagogiske metoder der barna deltar.

«Interaktivitet må ha en funksjon i forestillingen man lager, hvis ikke blir det bare tom estetisering. Her har vi et problem på teaterfeltet for unge. Vi må anerkjenne at barn og unge vil ta innover seg virkelighetens kompleksitet som tenkende, fantaserende, politiske, sosiale og emosjonelle vesener», sa Cooper.

I sitt flammende innlegg tematiserte han sammenhengen mellom det politiske og personlige, og kritiserte i et stort jafs den nåværende politiske situasjonen i Storbritannia og den globale klimakrisen. Han understreket at teateret kan gi barn og unge motfortellinger som står i kontrast til de rådende narrativene vi er omgitt av, slik at de tør å stille spørsmål og tenke selv.

Teateret kan gi barn og unge motfortellinger som står i kontrast til de rådende narrativene vi er omgitt av

Selv om konferansen skal ha honnør for å gripe tak i store spørsmål, var samtalene så korte og ufokuserte at det ble for lite tid til å gå i dybden

Norge og verden

Ordet demokrati dukker raskt opp i samme åndedrag som kunst og kultur for barn og unge. Demokratibegrepet anvendes stadig av politikere, kulturbyråkrater og kunstinstitusjoner for å legitimere og begrunne kunsten og kulturens betydning i samfunnet. Under JOIN IN-konferansen ble det i paneldebattene gjort flere forsøk på å undersøke sammenhengene mellom deltakende scenekunst og demokratiske prosesser. Konferansen skal ha honnør for å gripe tak i store spørsmål som «hvordan kan publikumsdeltakelse styrke de demokratiske prosessene i samfunnet?» Likevel var samtalene så korte og ufokuserte at det ble for lite tid til å gå i dybden på de komplekse problemstillingene.

Den første av konferansens to panelsamtaler hadde fått den intetsigende tittelen «Democracy in performing arts». Samtalen ble ledet av sosialantropolog og teaterkritiker Ragnhild Freng Dale. I panelet satt Zsofia Balassa, prosjektleder for Káva Kulturális Műhely, et ungarsk teaterkompani som arbeider innenfor den dramapedagogiske Theatre in Education-tradisjonen. I tillegg til henne bestod panelet av Kristian Nødtvedt Knudsen, førsteamanuensis i teater ved Institutt for visuelle og sceniske fag ved UiA og skuespiller og regissør Vibeke Flesland Havre. Paneldeltakerne var alle opptatt av hvordan det komplekse teaterrommet kan utgjøre en kontrast til det polariserte ytringsklimaet i politiske debatter og på sosiale medier.

Fundamentale forskjeller

Havre, som gjennom Bergen Borgerscene har laget flere forestillinger der ikke-skuespillere står på scenen som seg selv, mente at forestillingsprosessene hun initierer er demokratiske. Blant annet fordi de tar utgangspunkt i deltakernes egne, personlige historier:

«Demokrati er mer enn å stemme. Demokrati er å tro at din mening spiller en rolle og er verdifull. Hvis vi kan få unge folk til å tørre å si sin mening, så mener jeg at vi skaper et solid utgangspunkt for demokrati i praksis».

Balassa på sin side fortalte om de prekære forholdene Káva-teateret opplever i et Ungarn der grunnleggende demokratiske rettigheter er under angrep fra staten:

«At vi gjennom interaktivt teater lærer barn å stille spørsmål, er ansett som opprørsk i Ungarn, selv om staten ikke åpent fordømmer oss. Tilskuddsmuligheter og statlig finansiering forsvinner og vi kjemper for å overleve. Internasjonale samarbeid er grunnen til at vi kan eksistere».

I panelet: Zsofia Balassa (til venstre), Vibeke Flesland Havre og Kristian Nødtvedt Knutdsen. Moderator er Ragnhild Freng Dale. Foto: JOIN IN

Det var tankevekkende å bli minnet på hvor fundamentalt forskjellige vilkår scenekunsten har i ulike land. Fokuset på de sosiale og politiske dimensjonene ved kunstnerisk arbeid og interaktivitet løftet samtalen, og det hører til sjeldenhetene at slike utvekslinger finner sted på konferanser om scenekunst for barn og unge. Derfor var det synd at samtalen ikke hadde et mer spisset innhold og tok seg ordentlig tid til å diskutere spenningsforholdet mellom kunstnerisk frihet, kulturpolitikk og ytringsklima.

At vi gjennom interaktivt teater lærer barn å stille spørsmål, er ansett som opprørsk i Ungarn

Det ble stilt grunnleggende spørsmål rundt verdien av interaktivt teater, hvordan interaktive publikumsopplevelser skiller seg fra andre formater

Pedagogikk og kunst

Den andre panelsamtalen «The value of interactive and immersive theatre for a young audience» ble ledet av dramaturg, pedagog og teaterkritiker Mariken Lauvstad. Her ble det stilt grunnleggende spørsmål rundt verdien av interaktivt teater, hvordan interaktive publikumsopplevelser skiller seg fra andre formater og hvordan dette påvirker et ungt publikum. Et annet hovedtema var hvorvidt interaktivt teater trenger pedagogiske utgangspunkt.

Regissør og kunstner Mine Nilay Yalcin og dansekunstner Venke Sortland trakk begge fram hvordan interaktivt teater gir muligheter til å skape nære og direkte møter, som skiller seg ut fra den vanlige hverdagen til barn og unge. Både Yalcin og Sortland har vært opptatt av marginaliserte grupper i sin kunstneriske praksis.

Yalcin fortalte om praktiske erfaringer fra arbeidet med forestillingen Asfaltpuls – paranoia som faen i solnedgang (2018), en utendørs street art-forestilling om østkantungdom for østkantungdom som Yalcin laget som en reaksjon på medienes negative omtaler av gruppen. Sortland presenterte forestillingen Safarium, en interaktiv danseforestilling for bevegelseshemmede barn fra 1-3 år som hun laget med sitt dansekompani, Landing.

Panelet: Mine Nilay Yalcin (fra venstre), Katrine Heggstad og Venke Sortland. Moderator: Mariken Lauvstad. Foto: JOIN IN

Store spørsmål, generell tidsnød

Til tross for spennende refleksjoner, var også denne panelsamtalen preget av store spørsmål og generell tidsnød. Høgskolelektor ved Institutt for kunstfag ved Høgskolen på Vestlandet, Katrine Heggstad, var også med i panelet som et pedagogisk alibi. Hun fikk svare på spørsmål som «fra en pedagogs standpunkt – hva er fordelene med interaktivt teater?».

Det ble dessverre lite diskusjon mellom henne, Yalcin og Sortland, og det var synd ettersom Sortland forsøkte å belyse nyansene mellom pedagogikk og kunst. Sortland uttalte at man som kunstner kan gjøre feil som blir riktige når man av uvitenhet om målgruppen tester ut ting pedagogene aldri ville sagt ja til. Et eksempel hun nevnte var da utøverne i Safarium inviterte bevegelseshemmede barn ut av rullestolene og fram på gulvet til danserne.

Som kunstner kan man gjøre feil som blir riktige når man av uvitenhet om målgruppen tester ut ting pedagogene aldri ville sagt ja til

Fra Safarium. Foto: Tom Øverlie.

Spørsmålene rundt interaktiv kunst for barn og unge burde ha vært stilt på en annen og mer presis måte

Viktig initiativ

Panelsamtalene etterlot et inntrykk av at spørsmålene rundt interaktiv kunst for barn og unge burde ha vært stilt på en annen og mer presis måte. Arrangørene burde også ha åpnet for større friksjon og diskusjon rundt ulike kvalitetsforståelser knyttet til teater for målgruppen. Det er tross alt ganske stor forskjell på å lage en forestilling som tar i bruk interaktive strategier med utgangspunkt i en dramapedagogisk metode tilpasset undervisningssammenhenger i opplæringsøyemed, og å produsere en interaktiv forestilling for barn og unge ved en etablert institusjon.

I forlengelsen av dette illustrerte festivalens sceniske produksjoner ulike innfallsvinkler til interaktivitet og deltakelse. Kontrasten var stor mellom for eksempel Tigerstadteatrets forestilling Tigerbussen har et teater i magen, og forestillingen Based on a true story av Káva Kulturális Műhely. I Tigerstadsteatrets forestilling ble publikum invitert inn i en stor buss med flere scenerom, av karakterer som ga assosiasjoner til en blanding av sigøynersirkus og omreisende tivoli.

Based on a true story er en danseteaterforestilling med bevegelse og dialog om en familie som faller fra hverandre når faren må ta jobb som bygningsarbeider i et annet land for å forsørge familien. Underveis er det flere pauser i handlingen. En gruppe på cirka 20 elever inkluderes og diskuterer med skuespillerne hva en familie er. De bidrar også med forslag til bevegelser i løpet av den 2,5 timer lange økten.

Kanskje det forestillingene har til felles først og fremst er et demokratisk og sosialt prosjekt: Begge kompaniene besøker skoler og når dermed ut til barn og unge som ellers ikke ville sett teater.

Saken fortsetter etter bildet og annonsene.

Fra forestillingen «Tigerbussen har et teater i magen». Foto: Roy Bjørge / JOIN IN

Gi Vestlandet en aktiv rolle

Alt i alt fremstår JOIN IN-konferansen likevel som et viktig initiativ. Konferansen lyktes spesielt godt med å gi rom for utøvernes perspektiv og førstehåndserfaringer fra kunstnerisk arbeid. Det internasjonale tilsnittet er forfriskende.

Håpet må være at nettverket ikke lar det bli med dette, men arrangerer flere konferanser som kan skape grobunn for nye samarbeid på kryss og tvers på scenekunstfeltet for barn og unge, og som kan bidra til at Vestlandet som helhet får en mer aktiv rolle i å sette agendaen for framtidens teater.

Fra forestillingen «Based on a true story» av Káva Kulturális Műhely. Foto: JOIN IN
Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·