Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Intet håp for fremtiden?

KATEGORI

Litteratur, Skole,

SJANGER

Artikkel,

PUBLISERT

tirsdag 10. februar 2015

I ungdomslitteraturen er dystopier i vinden som aldri før. Er ungdomslitteratur dermed blitt mer samfunnskritisk og pessimistisk på fremtidens vegne? Svaret er både ja og nei.

↑ Fra en innspilling av George Orwells dystopi «1984». Foto: CBS Television. Kilde: Wikimedia Commons

Temaet for Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger 2.–4. februar var dystopisk ungdomslitteratur – altså bøker som skildrer mørke framtidssamfunn. Sivilisasjonen og kjente samfunnsstrukturer har kollapset eller blitt totalitære, og mennesker er overlatt til seg selv.

Mangfoldig sjanger

Noe av årsaken til dystopienes popularitet er den formidable suksessen til boken «Dødslekene» av Suzanne Collins, som «Hunger Games»-filmene er bygget på. Men på barnebokkonferansen kom det klart fram at dystopisk og utopisk litteratur tilhører en lang tradisjon. Beskrivelse av framtidige lykkesamfunn, altså en utopi, finner vi allerede i 1516, da den engelske forfatteren Tomas Moore skrev boken «Utopia». Enda tidligere ute var den greske filosofen Platon, som i «Staten» fra ca. 380 f.kr beskriver et mulig framtidssamfunn. Dystopier som «Dødslekene» tilhører med andre ord en tradisjon med røtter i europeisk filosofi- og litteraturhistorie, som bruker fiksjon til å bedrive samfunnskritikk.

Barnebokkonferansen bød på flere arrangementer med dystopier som tema. Blant annet holdt forsker Maria Nilson fra Linné-universitetet i Sverige et foredrag med utgangspunkt i boken sin, «Teen noir». Nilson sa innledningsvis at suksessen til «Hunger Games» kan ha den noe uheldige konsekvensen at den vil legge sterke føringer på hvordan en dystopi skal være, altså snevre inn sjangeren. For dystopi-trenden har allerede pågått noen år og er svært mangfoldig. Ifølge Nilson finnes det mer enn et hundretalls bøker som kan kalles dystopier, eller som har dystopiske trekk.

Dystopi og ideologi

Utopier og dystopier er altså fremtidsfabler. En annen likhet mellom dem er at begge tematiserer konflikt mellom individet og forskjellige former for fellesskap. Et gjennomgående trekk ved nesten all dystopisk litteratur er ifølge Nilson at fellesskapet truer individets frihet. Hun viser til forskning som peker på at det finnes visse forskjeller mellom hvordan amerikanske og skandinaviske dystopier forholder seg til denne konflikten. Mens de skandinaviske er mer åpne for håp om fremtiden og bedre måter å organisere samfunnet på, er det mindre håp å spore i amerikanske dystopier.

I amerikanske dystopier er det ifølge Nilson en gjennomgående mistro til at stat og samfunn har noe som helst positivt å tilby individidet. Stort sett representerer samfunnsinstitusjoner noe negativt, som hindrer individets frihet. Hun får støtte for denne analysen i blant annet en artikkel i avisen The Guardian, som anklager «Hunger Games» for å drive ubevisst misjonering for neoliberal, statsfiendtlig ideologi: «YA dystopias teach children to submit to the free market, not to fight authority».

Hvorvidt det skjuler seg ideologiske føringer bak dystopienes samfunnskritikk er et tolkningsspørsmål. Nilson sa videre at de amerikanske dystopiene har en noe reaksjonær framstilling av hvilke muligheter som finnes i framtiden. Stort sett munner de ut i at «heltinnen får lov å slåss litt før hun må hjem og føde babyer». Familien representerer altså det eneste fellesskapet hvor individet kan ha håp om å finne tilhørighet.

Label-forvirring

I programposten «Mørke stemmer» samtalte forfatterne Per Nilsson, Sofia Nordin og Amund Hestveen med programleder (og forfatter) Terje Torkildsen om det å skrive mørke undergangsbøker for ungdom. Nilsson fortalte at han skrev romanen «Otopia» med et ønske om å skildre et samfunn hvor man er gode mot hverandre. Altså et lykkelig framtidssamfunn, men hvor en bitteliten, glemt ting får fatale følger. Per Nilsson mente at han har skrevet en utopisk roman, og var overrasket over at den hadde havnet blant dystopiene.

Sofia Nordin har skrevet boken «Ett sekund om gangen», som hun kalte en post-pest- fortelling. Mens Per Nilsson i «Otopia» er opptatt av å skildre hvordan system og samfunn former mennesker, er Nordin i sin bok mest interessert i undersøke individets behov for fellesskap når alle rundt en dør. Nordin var i likhet med Nilsson forbauset over at boken hennes ble kalt en dystopi. Bokens handling utspiller seg nemlig ikke i fremtiden, men i vår tid. Sofia Nordin understreket flere ganger at i boken hennes finnes det håp om at når katastrofen inntreffer, vil mennesket samarbeide i stedet for at tilværelsen blir til alles kamp mot alle. Håpet ligger i at mennesket er et flokkdyr. I valget mellom ensomhet og fellesskap velger man fellesskapet.

Amund Hestveen har skrevet «Flukten» sammen med Torborg Igland, en bok hvor nasjonalstaten er forsvunnet og folk lever i et slags militærdiktatur. Hestsveen sa at utvelgelsessamfunnet de beskriver i boken ikke er så fjernt fra virkeligheten, og at man ikke kan ligge på sofaen og ta demokrati og menneskerettigheter for gitt. Slike verdier må man kjempe for på daglig basis, sa Hestveen, ellers glir samfunnet umerkelig over i en mer totalitær retning. Igjen ble vi minnet på at dystopienes kjennetegn er konflikt mellom individ og felleskap, og at totalitære samfunn som beskrives i «Flukten» skremmer fordi de truer individets frihet.

Blir ungdom fremtidspessimister?

I panelsamtalen «Undergang» snakket forsker Maria Nilsson, forfatter Terje Torkildsen og elev ved Tastavarden skole, Camilla Lundegaard, med programleder Jon Ewo om hvorvidt dystopier gjør noe med ungdom. Mister de troen på fremtiden?

Panelsamtale med Maria Nilsson, Camilla Lundegaard, Terje Torkildsen og ordstyrer Jon Ewo. Foto: Gro Jørstad Nilsen

Lundegaard kunne berolige oss med at hun ikke er blitt så veldig pessimistisk på samfunnets vegne, hun sa at bøkene først og fremst appellerer til hennes leseglede og fantasi. Dystopiene gir ifølge Lundegaard spennende svar på tanker som unge folk liker å fundere på: «Tenk hvis…..»- tanker, som hun kalte det. De ligger mye i dramatikken ved å forestille seg konsekvensene av jordens undergang, eller globalt ebolautbrudd.

Torkildsen var enig med Lundegaard, for heller ikke han trodde at ungdom generelt led av fremtidsfrykt. Dystopisk litteratur dekker et behov for spenning, dramatikk og store følelser. Med andre ord er det bøkenes litterære kvaliteter som lokker leserne inn i dystopiene, ikke nødvendigvis samfunnskritikken.

Lundegaard la til at selv om samfunnet ikke er perfekt, viser bøkene hvor mye verre det kunne ha vært. Til det sa Nilsson at dystopiene ofte mangler et utopisk element, og dermed forsvarer tingenes rådende tilstand. Dette sa Lundegaard seg enig i, og la til at det virker som om det meste allerede er gjort i dystopiene nå. Hvis hun hadde vært forfatter, ville hun nok skrevet om mer hverdagslige ting.

Er dystopisk litteratur allerede på hell, eller kan det være at Lundegaard og andre unge lesere oppfatter sjangeren som mindre variert enn det som er tilfelle? Arrangementene på barnebokkonferansen lyktes svært godt i å få frem at merkelappen «dystopisk litteratur» må brukes om et vidt spekter av bøker, som innbyrdes er helt forskjellige til tross for visse fellestrekk.

Voksenboken henger etter

I dag er det tankevekkende nok slik at man må til barne- og ungdomslitteraturen for å finne bøker med samfunnskritisk brodd. Den danske bokanmelderen Anita Brask Rasmussen har gjort seg noen betraktninger om dette underlige fenomenet, og ser det i sammenheng med konsekvensene av det å føle avmakt:

«De er de første, der mærker konsekvensen af afmagt. Børnene, som er overladt til de voksnes luner. De gives ingen myndighed og må derfor forlade sig på, at andre forstår at bruge deres. Måske er det derfor, at dystopien trives i børne- og ungdomslitteraturen lige nu. Mens vi stadig venter på den store roman til de voksne om de menneskelige konsekvenser af klimaforandringer, globale konflikter og en ny verdensorden, så bliver situationen mere og mere alvorlig, når det gælder bøger for børn og unge. Civilisationer går i opløsning, katastrofer hærger og trygheden forsvinder, måske for altid.»

«Verden går fra hinanden», information.dk

Les også: «Boka slår tilbake», Periskop 6.2.2015

Artikkelserien fra Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger er et samarbeid mellom periskop.no og barnebokkritikk.no.


Stikkord: