Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Jeg skulle ønske at teatre var modigere i valg av tekster til barn og unge

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

mandag 7. januar 2019

Det er en utfordring at kunst for barn ikke har samme type annerkjennelse som kunst for voksne, mener ansvarlig for barnedramatikksatsingen på Dramatikkens hus, Kristina Kjeldsberg.

↑ Fra visning av Høna, Egget og Reven av Nelly Winterhalder på Scenetekstivalen i Tromsø 2018. Foto: Scenetekstivalen/Stein Bjørn.

I 2017 startet Dramatikkens hus en egen satsning på barnedramatikk. Nå tar vi opp tråden og spør: Er nye scenetekster på vei mot barnepublikummet?

I 2014 var dramatiske tekster rettet mot barn så å si ikke-eksisterende blant søknadstekstene som kom inn til Dramatikkens hus. Husets mandat er også å utvikle ny dramatikk for barn, og derfor startet prosjektet SnikkSnakk. I to runder har dramatiske tekster for barn blitt valgt ut for videre arbeid, etter utlysning fra Dramatikkens hus.

Nye teaterstykker for barn


  • «Høna, Egget og Reven» av Nelly Winterhalder, visning på Scenetekstivalen i Tromsø 2018 (fra SnikkSnakk-satsningen).
  • «Trollet som ikke kunne telles» av Gunnar Germundson, urpremiere på Teater Avatar/Akershus Teater høsten 2018(fra SnikkSnakk-satsningen).
  • «Rikke Petrikke og Ramperommet» av Ester Grenersen, urpremiere på Oslo Nye Teater 2019(fra SnikkSnakk-satsningen).
  • «Versailles» av Jesper Halle med Teater Joker – premieredato ikke fastsatt.
  • Dramatikere fra andre runde av satsningen:
  • Eldrid S. Kvalvik («Dritten i midten»)
  • Marta Huglen Revheim («Bestefarstolen»)
  • Hanne Hagerup (tittel usikker)
  • Brynjulf Jung Tjønn («Gul gut» (arbeidstittel))
  • Mari Moen Holsve («Inni pappas hode» (arbeidstittel))
  • Kilde: dramatikkenshus.no

Kristina Kjeldsberg, ansvarlig for Dramatikkens hus’ satsing på barnedramatikk, forteller at SnikkSnakk snart skal i gang med en tredje runde dramatikere. Den første runden resulterte i rundt femten dramatikere som jobbet med å skrive dramatikk rettet mot barn. Tre av tekstene er nå premiereklare. Dramatikerne som deltok i den andre runden ble valgt ut via en konkurranse med en ekstern jury, og fire av fem nærmer seg ferdige tekster. To er produksjonsklare.

Nå skal snart en tredje gruppe med dramatikere i gang, men det er ikke helt klart hvordan disse skal velges ut. Kjeldsberg er klar på at dette er en satsing som skal fortsette. Det vil komme en oppdatering på hvordan man kan sende inn søknader til vurdering for en ny runde.

 

Periskop: Hvorfor får dere så få dramatiske tekster beregnet på et barnepublikum?

KK: Barn er en marginalisert gruppe i samfunnet generelt. Mottakerapparatene, i dette tilfellet Dramatikkens hus, har et særlig ansvar for at kunsten skal komme også de marginaliserte gruppene til gode. Gjennom satsningen på scenekunst for barn ser vi at interessen har økt – ikke bare hos dramatikerne som deltar i satsningen, men også på de andre tekstene som kommer inn til oss.

Kristina Kjeldsberg forteller at satsningen på scenekunst for barn har ført til en økt interesse i ny dramatikk for målgruppen. Foto: Privat.

P: Hvordan følger dere opp dramatikerne som skriver scenekunst for barn?

KK: Alle som skriver har ulike behov, så vi prøver å skreddersy oppfølgingen til hver enkelt. Noen vil ha lesninger med skuespillere, noen trenger samtaler, og noen trenger å jobbe tredimensjonalt i rommet. Vi har også verksteder og arrangementer, og vi arbeider også for å skape møteplasser og være kompetansehevende for feltet gjennom seminarer og mindre samtaler. Til våren planlegger vi et stort seminar som skal ta tempen på vilkårene for scenekunst for barn og unge i den norske virkeligheten.

P: Hvorfor er det viktig med nyskrevet dramatikk for barn?

KK: Det er viktig med nyskrevet dramatikk for absolutt alle. Men tradisjonelt har vi sett at dramatikk for barn ofte er adaptasjoner og tilpasninger av andre tekster. Nyskrevet dramatikk er viktig fordi publikum, i alle aldre, vil se sin egen virkelighet reflektert fra scenen. Å kunne tilby scenekunst av høy kunstnerisk kvalitet for barn krever alvorlig og langsiktig arbeid. Min opplevelse er at det nå finnes mange gode krefter som jobber nettopp for en målgruppeorientering så man treffer sitt publikum i øyehøyde.

Jeg synes formuleringen om at man «må ta barn på alvor» kan være problematisk. Jeg mener heller at man må ta seg selv som kunster på alvor.

P: Hvordan jobber dere for å sette dere inn i barns virkelighet?

KK: Det er vanskelig, fordi alle barn er så forskjellige. Man må bruke seg selv som utgangspunkt, og la det man vil formidle være kjernen. Jeg synes formuleringen om at man «må ta barn på alvor» kan være problematisk. Jeg mener heller at man må ta seg selv som kunster på alvor. Det at kunstnere ser på problemstillinger som angår en marginalisert målgruppe som barn, på en alvorlig måte, kan være utgangspunktet. Vi har benyttet oss av barn som referansepublikum i noen tilfeller, men det er utfordrende at ikke alle barn nødvendigvis vet hva de vil få ut av kunsten. Det vet jo ikke alle voksne publikummere heller. Det er et stort ansvar som publikum ikke fortjener å få lagt på seg. Det er viktigere at kunstneren brenner for å ville formidle noe. Det må komme fra et sted inne i den som skriver, for at det skal kunne nå gjennom til publikum. Man må ta kunsten på alvor for at den skal kunne gjenspeile en virkelighet som publikum kan kjenne seg igjen i.

P: Hva er mest utfordrende i arbeidet med scenekunst for barn?

KK: Jeg kunne ønske meg at produserende teatre var modigere i valg av tekster til barn og unge, og kastet seg mer hemningsløst over det skrivende dramatikertalentet. Jeg har ikke noe imot at klassikerne spilles med jevne mellomrom – det er bare det at dagens barn står overfor helt andre utfordringer og problemstillinger enn en foreldregenerasjon som er vokst opp på 80-tallet. Det er en utfordring at kunst for barn ikke har samme type annerkjennelse som kunst for voksne. Man faller i en grop der man ser på barn som «morgendagens voksne», men barn er ikke uferdige mennesker. Barn er fullstendige mennesker som er en del av samfunnet her og nå. De har rett til å utvikle seg og delta i kunst og kultur som de hele menneskene de er. Jo større fokus man har på dette, jo større annerkjennelse vil det få. Men jeg er positiv med tanke på fremtidens scenekunst for barn og unge, fordi jeg opplever at svært mange gode, kompetente krefter er opptatt av kunst for barn, både i det frie feltet og ved institusjonsteatrene.


Stikkord:
· · ·