Litteraturformidlingens utfordringer

Etter Øystein Espe Baes kronikk i Periskop har diskusjonen om lesing gått høyt både i Periskop, Klassekampen og i sosiale medier. Noen forsvarer papirboken med sterke følelser og argumenterer for papirbokas fortreffelighet. Det kan komme i veien for formidlingen av de gode historiene.

En ting som går igjen i responsen, senest i tilsvaret fra Petra Helgesen i Foreningen !les, er at papirboka er overlegen andre uttrykksformer, spesielt de på skjerm, og at den fortsatt er ettertraktet hos de unge. Og slik jeg tolker Ole I. B. Storø fra samme forening i hans lignende innlegg, så er det ikke grunn til å ta bibliotekarers opplevelse av sviktende interesse for papirboka hos ungdom på alvor.

Fra 16 til 6

Selv om diskusjonen har vist at alle er enige i at vi behøver et enda bedre kunnskapsgrunnlag, er det en kjensgjerning at aldersgruppen 16-25 har gått fra å bruke 16 minutter per dag på bøker i 2015 til 6 minutter per dag i 2020. For alderen 9-15 er også tallene synkende, men her er nedgangen ikke like brå. I samme statistikk ser vi at digitale spill, videomedier og lydmedier alle øker betydelig for begge målgrupper, noe også Medietilsynets rapport fra 2020 viser.

At Foreningen !les sin ryggmargsrefleks er å insistere på papirbokas fortreffelighet i møtet med denne statistikken er kanskje forståelig. Men det virker merkelig, all den tid alle debattanter er enige om at papirboka i seg selv er et fortreffelig format. Det er ikke det kjernen i diskusjonen handler om. Alle ønsker at barn og unge leser både godt og mye, og at Foreningen !les lykkes med sin innsats.

Pinnebøker og leirtavler

Arne Svingen skriver i Periskop at diskusjonen bør handle om leserne, og jeg er til dels enig med ham, men jeg tror det er like viktig at vi vektlegger historiene. Det er to sider av samme sak. Fra leirbålenes tid hadde vi historiefortelling som en sentral del av livet og den framvoksende menneskelige kulturen. Helleristninger, runepinner, kinesiske pinnebøker, leirtavler fra Ur og Babylon, papyrus i Egypt og vellum i middelalderen – alle disse formatene har vært det ypperste av formidlingsteknologi i sin samtid, og alltid erstattet av noe mer attraktivt. Tror du bibliotekarer i Ur tok imot papyrusdokumenter med åpne armer? Eller sukket de over hvor dårlig og lite permanent det nye mediet var? Hvor sårbart og lettantennelig papyrus var der leirtavler med letthet overlevde brann og transport. Likevel er det ikke leirtavler vi sitter med i godstolen og sofaen i våre dager.

Justere kursen

Det finnes flere måter å reagere på denne virkeligheten, flere måter man kan forholde seg til endringer i kulturen på. Man kan satse alt på å gjøre papirboka attraktiv i konkurranse med andre uttrykksformer og kjempe hardt og mot tidevann og vindmøller. Men da hjelper det lite å snakke om hvor flott papirboka er til 16-17-åringer som sitter med mobilen i hånda mens du snakker (dette av egen erfaring).

Eller man kan se på fenomenet, justere kursen og se på hvordan vi kan få litteraturen, historiene, de fantastiske fortellingene som forfattere og kunstnere har skapt, inn i livene til barn og ungdom på den måten som når dem best, på den måten som passer med de livene de lever i 2022 og framover.  

Om vi velger det siste, vil det måtte innebære at forlag, forfattere, kunstnere, organisasjonene til disse, bibliotekarer, lærere og foreldre ikke klamrer seg til masten, men heller ser på hvordan de skal få historiene inn i hendene på barn og ungdom slik at de vil lese, se og oppleve, på sine egne premisser. Da tror jeg norsk barne- og ungdomslitteratur har en strålende framtid. Nøkkelen er å se på hvordan barn og unge forholder seg til litteraturen når de ikke plikt-leser i regi av skolen eller lesekampanjer, og hvordan vi kan gå fram for å utvikle og tilgjengeliggjøre en type litteratur som appellerer også ut over dette.

Hindringer fra forlagene

Som bibliotekar prøver jeg allerede å formidle historier som fortelles på nye formater, men opplever til dels store hindringer fra de som vanligvis var våre samarbeidspartnere:

Forlagene vil ikke la bibliotekene formidle lydbøker digitalt, og forlagene vil ikke gi bibliotekene vilkår som gjør at vi kan formidle ebøker med trygghet. For det finnes sterke begrensninger og restriksjoner på utlån av digital litteratur. Når en ebok har vært utlånt seks ganger, forsvinner den fra de digitale hyllene våre og må kjøpes inn på nytt. Jeg har opplevd at ebøker jeg formidler forsvinner fordi for mange har lånt dem og lisensen har utløpt. Da blir det umulig å formidle litteraturen på lesernes premisser. Jeg kan ikke stå og legge ut om Siri Pettersens fortreffelighet for nye generasjoner når de ikke finner bøkene på appen bibliotekene bruker. 

Frustrasjon

Javisst står papirbøkene på hylla, og javisst er det ut fra min erfaring 2 av 10 som låner og gleder seg over den leseopplevelsen. Men av de resterende åtte er det fire som gjerne skulle lest den på mobilen, to som gjerne skulle hørt lydboka på mobilen, og to som venter på filmen. Seks av disse blir veldig skuffa når lyd- og ebok-lisensen til biblioteket har gått ut og vi må slakte bokbudsjettet for å få låne dem ut igjen seks ganger til før boka igjen forsvinner.

I frustrerte øyeblikk føles det som om forlagene har folk som løper inn på biblioteket og river bøkene ut av hyllene når de har vært utlånt seks ganger. Om vi vil ha boka på hylla igjen, må vi kjøpe ny. Det er et godt stykke igjen til vi bibliotekarer, og leserne, blir særlig fornøyd med det digitale lydbok- og ebok-tilbudet.

Digital bibliotekørken

Og nå snakker jeg fortsatt om bibliotekets tradisjonelle format, bøkene og lydbøkene. I den heldigitale verden eksisterer bibliotektilbudet knapt. Vi har et ekstremt begrenset utvalg av konsollspill og dataspill vi kan formidle. Vi har ikke en god strømmetjeneste for nye og kommersielt attraktive filmer. Vi har i det hele tatt veldig dårlige digitale tilbud fordi de som sitter på rettigheter og produserer dette innholdet på ingen måte ønsker at bibliotekene skal være en kanal for historier i digitalt format. Det finnes ingen tradisjon for dette, og jeg tror frykten er stor for at bibliotekene vil kannibalisere fortjenesten på digitale kulturuttrykk. Så lenge den misforståelsen får råde, er det lite sannsynlig at vi bibliotekarer får formidle digitalt innhold fritt og uten forbehold. 

Det er dette jeg opplever at Bae peker på som strukturelle motbakker i sin debatt-startende kronikk. Dette er noe hele feltet må diskutere.

Innlegget fortsetter etter annonsene.

Forsterker klasseskiller

Hva gjør det med hvordan barn og ungdom konsumerer digitalt innhold? Først og fremst tror jeg det forsterker klasseskiller og urettferdighet. De med betalingsevne opplever ingen problemer. Og de ubemidlede faller fra kulturelt og sosialt når de ikke kan delta i det livet majoritetsungdommen lever på den digitale fronten. Bibliotekarer kjemper en daglig kamp mot nettopp kulturell og sosial urettferdighet. Å vingestekke oss med urimelige vilkår og totalnekt er både en kortsiktig og katastrofal politikk, og en tikkende, kulturell tidsbombe.

For meg som formidler er dette en hastesak. Jeg kan ikke lene meg tilbake og tenke at papirboka er alle andre medier overlegen og at ungdom vil komme tilbake til lesingen på papir av seg selv.

Jeg ser framtida i hvitøyet når jeg står i et klasserom på Knarvik VGS og snakker varmt om nye ungdomsbøker. Interessen er så å si fraværende. De er klare på hva som interesserer og hva de synes er meningsløst. 

Mitt største ønske er at jeg kan fortsette å formidle i de formatene som ungdommen er vant til og foretrekker. Å formidle på lesernes premisser er fremtiden.