Munchmuseet fenger både barna og de voksne med familiedag

Da Munchmuseet forrige helg inviterte til familiesøndag i utstillingen Mot skogen — Knausgård om Munch, var det både et forsøk på å gjøre museumsrommet trygt for de aller minste, og på å utfordre innlærte fortolkninger av motiver i Munchs kunstnerskap.

I Mot skogen presenteres flere relativt ukjente verker av Munch i en bildedrevet utstilling med få forstyrrende veggtekster. Hvordan overføres dette kuratorgrepet fra Karl Ove Knausgård til familiesøndagen, og hva vil det si for barna?

Gjennom veiledet oppmerksomhet, bruk av kroppen som erfaringsverktøy, og ved å involvere alle de oppmøtte – ikke bare barna, går Munchmuseet utenom vante formidlingskonvensjoner og forsøker å gi en helhetlig kunstopplevelse.

Og det får de til.

Deler ut nøkler til forståelse

Familiedagen består av to tradisjonelle aktiviteter: Et verksted for portrettmaling, og en omvisning der grupper av barn og voksne blir ledet gjennom utstillingen rom for rom av to verter.

I omvisningen tar det tid å gjøre barna oppmerksomme på at bildene har et motiv. «Hvor synes dere vi er nå?» spør en av vertene, hvorpå barna svarer «Inne!». «Men hvor er bildene?», fortsetter verten. «Inne her!», svares det, før de blir gjort klar over at det er de sommerlige landskapsmotivet det spørres etter.

Når rammene er blitt tydelige, styrer vertene oppmerksomheten til barna med spørsmål. De legger føringer for hvordan rommene skal leses: Grønne og frodige bilder på lysblå museumsvegger betyr sommerstemning, mørkt, tett gulvteppe betyr dyrisk og intimt. Når barna har tatt hintet om at fargene er meningsbærere og har tilleggsegenskaper som at de kan ligne en stemning eller en årstid, har barna fått en nøkkel til å forstå resten. De er blitt introdusert for et felles symbolrammeverk.

Danser seg inn i motivene

Når danser Sigrid Kopperdal plutselig er tilstede i rommet, er det et klart og kjærkomment brudd på de konvensjonelle formidlingsgrepene man vanligvis møter i et bildekunstmuseum. Hun er oppsøkende, prøvende, barføtt, i hettegenser, og bruker kroppen for å trekke barnas oppmerksomhet mot motivene. Hvordan ser bildet ut opp ned om du ser på det mellom bena dine? Som førsteutøver i en hermelek der kroppen blir et redskap for å nærme seg bildene, går hun langt utover Munchmuseets løfte om å utforske «sammenhengen mellom Munchs malerier av almetrær og menneskekroppen». Hun setter til side noen av utstillingsrommets uuttalte regler, og slik både synliggjør og ufarliggjør hun dem.

Barna nøler først. Men snart kjenner de seg trygge nok, godt oppfordret av foreldre og andre voksne. De beveger seg ut på gulvet, strekker seg og henger på hverandre. Hele hurven, inkludert flere av de voksne, blir et muntert (men ikke støyende), kravlekrypende, rullende gren-troll-dyr som beveger seg horisontalt gjennom resten av utstillingen, i grei fysisk avstand til bildene.

Intensjonene om at barna først skal ape etter hverandres posisjoner, og siden oppdage at det ligner former fra bildene, fungerer. Hele gruppen slapper mer av og blir samtidig mer tilstede og mindre distraherte.

Bruker verkstedet for å knytte sammen erfaringer

Det er likevel noen utfordringer som må nevnes.

For det første er forsamlingen av barn og foreldre – tross museets langvarige plassering på Tøyen – relativt blendahvit, og de ser ut til å ha vært eksponert for fenomenet «billedkunst» og «utstilling» før. Kunstmøter som dette kan være med på å utvikle dømmekraft, og evnene til å beskrive, forstå og tenke gjennom kunst. Det er leit om barn av den hvite middelklassen er de som i hovedsak får gjøre seg slike erfaringer. Det er ikke en utfordring som kan løses av en kreativ formidlingsavdeling alene, men krever strukturelle grep på et overordnet nivå. Det er likevel i settinger som dette at behovet kommer klart til syne.

Jeg var også skeptisk til portrettverkstedet, familiedagens andre hovedaktivitet. Verksteder der man trykker en fargestift i barnas hender, for så å la dem utagere på et papir, viser for meg en heller laber tilnærming til kunstformidling. I praksis får slike verksteder ofte funksjon som deponeringspunkt, på linje med et ballrom på et kjøpesenter.

Men i sammenheng med omvisningen og oppfølging av verter og foreldre, gjør Munchmuseet tegningen til et fordøyelsesverktøy. På samme måte som de lå langflate og apet posisjonene i helfigursportrettene i utstillingen, ligger de på lange papir og tegner opp omrisset av kroppen (sin og andres), som de siden fyller inn med farger og detaljer. Ved å la barna gjøre seg en direkte erfaring av handlingen å portrettere etablerer familiesøndagen en link mellom det som skjer her og nå og det som henger på veggene. Sammenhengen mellom motiv, positurer og fargenes mulige mening blir tydelig.

Å nå de eldre gjennom de yngste

Munchmuseets familiesøndag innfrir og lykkes i å gjøre rommet trygt og interessant for de aller minste besøkende. Kjernen i det som fungerer er den multisensoriske formidlingen som bryter ned det harde skillet mellom «kropp» og «ånd» i møte med kunsten.

Det radikale potensialet som ligger i å bruke kroppen mer aktivt i kunstformidling, observerer jeg når jeg henger i bakgrunnen under voksenomvisningen senere på dagen. Også her blir motivene løftet frem som inngangsport til kunstnerskapet. Men der en trestamme blant barna ble tolket med skuldre, nakke presset mot gulvet, og bena hevet i været i prøvende, skyvende bevegelser i krig mot tyngdekreftene og i søken etter et balansepunkt, trekkes slutningen i voksenomvisningen raskt: «Treet er som en maskulin torso.» Dermed dør de andre mulige alternativene.

Ved å tilby noe eget til barn, ikke bare å tilpasse og forenkle, ser Munchmuseet ser ut til å ta formidlingsoppdraget sitt på alvor. Neste steg kan være å se barna som en ressurs, en nøkkel for museet til også å nå det modnere kunstpublikumet. Ved å snu opp ned på både kropper og idéer kan museet være med på å utvikle en frisk tilnærming til formidling: En formidling som stiller spørsmålstegn ved innlærte sannheter og utfordrer øyet til å se mer enn hva det forventer.

Det er sånt som skaper gode kunstmøter for både barn og voksne.