O jul med din glede og barnlige lyst – hva skal vi med tradisjon i teatret?

I november og desember har jeg sett juleforestillinger i Oslo. Jeg har sett Reisen til julestjernen, Jul med Prøysen og Snekker Andersen, Jul i Blåfjell, vært på Nationaltheatrets julespesial med Prøysen og sett Pøbel i pels. Dette er imidlertid bare en del av det som finnes av juleteater. Det bugner av juleforestillinger. At alle teatre med respekt for seg selv skal markere at det snart er jul, gjør at juleteatret blir en svært viktig teaterarena for et ungt publikum der mange har sine første møter med det profesjonelle teaterrommet.

Juleteatret er imidlertid blitt en overdose av kos, og ideen om juletradisjoner brukes i kosens tjeneste for å skape et teater som fokuserer på det trygge. Dette fører til tamt teater som istedenfor å skape ny kvalitet, satser på gamle, kjente publikumssuksesser.

Religion, tradisjon og teater

I et debattinnlegg i Klassekampen i november, som også ble fulgt opp i Dagsnytt 18, skrev teaterviter Anne Helgesen om hvordan Reisen til Julestjernen i Kjersti Horns oppsetning hadde fjernet seg fra det opprinnelige kristne budskapet. Stykket, som ble skrevet av Nationaltheatrets økonomidirektør Sverre Brandt i 1924, er kanskje blitt det skuespillet som best representerer ideen om juleteatertradisjon i Norge. Nå møter det motstand for en fornyelse som nedtoner kristendommen. Som en som har sett Reisen til julestjernen utallige ganger gjennom oppveksten, overrasker dette meg. Aldri tenkte mitt barndoms jeg på noe kristent budskap, tvert i mot var det eventyret og nissene som utgjorde tema. Det er også her hovedfokus i norsk juleteater ligger i dag. Sånn sett er det ikke så veldig overraskende at Horn har valgt å tone ned religion og heller lage teater som fremhever ideen om tradisjon.

I artikkelen «Habitus i norsk barneteater» i boken Scenekunsten og de unge påpeker den samme Helgesen at den første store julesuksessen ved Nationaltheatret, oppsetningen av Ludvig Holbergs Julestuen i 1918, ble så mye mer populær i Oslo enn i København. Årsaken er, ifølge Helgesen, at den opplevdes som en nærere representasjon av norsk julefeiring enn av den danske. Selv om Holberg da han skrev stykket i 1724 nok hadde et ønske om å belyse det umoralske ved julens folkelige feiringer, er det nettopp det folkelige aspektet ved den fremstilte julefeiringen som sannsynligvis falt i smak hos det publikum. Da Brandt skrev Reisen til Julestjernen 200 år senere var det for å skape en mer moralsk versjon av juleteatret enn det Julestuen hadde vært, men det er likevel de folkelige og ikke-kirkelige høytidsutøvelsene som står i sentrum. Det er i dette perspektivet vi må se juleteatret. Det er nemlig i denne delen av julefeiringen det performative aspektet alltid har funnet sted, i alt fra julebukker og nissefester til juletregang og juletrefest. Dette har klare ritualistiske trekk, men i teatret har disse trekkene i liten grad vært knyttet til kirkeliturgier om Jesu fødsel. Når det performative tas ut av kirkerommet er det ritualistiske ved julen heller knyttet til ideer om lys og mørke, kulde og varme, underjordiske skapninger, lek og sang.

Kommersielle hensyn

Som retorisk poeng passer det veldig godt at det moderne juleteatrets far, Sverre Brandt, var økonomidirektør ved Nationaltheatret. Man kan sikkert tro på mannens egne forklaringer om at han hørte noen barn synge Glade jul og ville bruk sangen til å fremme julens budskap, men Reisen til julestjernen forblir Brandts eneste skjønnlitterære produksjon, og det er vel derfor ikke usannsynlig at det lå et økonomisk incentiv bak produksjonen. Også når man ser juleteater i Oslo i dag er det kommersielle preget slående. Forestillingene er i stor grad basert på det trygge og kjente, og gammel dramatikk resirkuleres.

Kjersti Horns oppsetning av Reisen til julestjernen, som hadde premiere i 2016, er et godt eksempel på resirkulering som går på bekostning av teaterkvalitet. Horns regi er sterk, det samme er Katja Ebbells scenografi og kostymedesign. Sammen har de laget en vakker forestilling. Det er derfor synd at den dramatiske teksten fra 1924 dette høyt kompetente teamet har å jobbe med er så svak. Karakterene er tynt malt og stereotypiene overtydelige. Dramaturgien halter, og etter at handlingen er blitt sauset sammen blir det løst ved at småfuglene forteller kongen alt som har skjedd. Selv om de altså har klart å lage en fin oppsetning av slett tekstmateriale blir det nødvendig å spørre seg om det ikke hadde vært mulig å skape nye tradisjoner der godt teaterhåndverk kunne utøves uten å måtte bale med en kjedelig tekst.

Koselig og gammeldags

Oslo Nye teater viser ingen blygsel for sin dyrking av det kommersielle når de presenterer Jul i Blåfjell for et publikum som er for ungt til å ha sett det på tv. Jul i Blåfjell er en sjarmerende forestilling, men mestrer ikke overgangen fra TV til scene. Forestillingen har sitt opphav i 24 TV-episoder, og selv om det er gjort et grundig dramaturgisk arbeid, får man en teaterforestilling som prøver å fortelle altfor mye på kort tid. Dette gjør også at alt som har potensial til å skape uro eller mørke raskt blir lagt vekk til fordel for handlingsutvikling. Resultatet av dette er at alt blir koselig. Ingen er slemme, ingenting er farlig.

I juleteatret kan det virke som om det er om å gjøre å være så koselige som mulig. Dette gjelder i hvert fall i Oslo Nye Trikkestallens oppsetning av Jul med Prøysen og Snekker Andersen. Forestillingen baserer seg på Alf Prøysens fortelling om Snekker Andersen, men sper på med viser av samme forfatter for å få forestillingen til å vare en hel time. Det er kjent, det er koselig og det er nissete, men det er også innmari tamt. Oppsetningen, som ifølge Sceneweb hadde urpremiere i 1991, baserer seg på en oppfatning av at jul er veldig gammeldags. Scenografien fremstiller et traust furuinteriør som understreker noe nesten hytteaktig ved kosen. Per Skjølsvik, som spiller Snekker Andersen, er en tilårskommen mann, og selv om det virker lite realistisk at han har småbarn som sitter inne i stuen og venter på julenissen, blir det mest av alt symptomatisk for hvor gammelmodig forestillingen er. Alf Prøysen fremstår som en ubevegelig klippe i barnejulen, men det er ingen entusiasme å spore i formidlingen av Prøysens tekster.

Det samme tenkte jeg da jeg så Ellen Horn lese Bygda som glemte at det var jul på Nationaltheatrets førjulsarrangement. Ikke bare måtte også hun fremheve sin egen alder og hvordan ting var i gamle dager, og fortalte at da hun var barn hadde de ikke TV eller Ipad, bare radio. Det kan virke som om fremhevelsen av det gammeldagse og teknologiløse skal øke ideen om trygghet og kos, men jeg tror at man ville være vel så godt tjent med å satse på den gode fortellingen, tekstformidlingen og fortellergleden. I hvilken grad lar barn i dag lar seg egentlig forføre av den teknologiløse fortiden?

Hvorfor man skal tviholde på en nostalgisk fremstilling av gammeldagse tradisjoner og tekster for barn? De fleste av dem husker ennå bare en jul eller to, og er derfor åpne for at alt kan være tradisjon.

Lyspunkt i pels

Et lyspunkt i all resirkuleringen er Pøbel i pels på Riksscenen. Oppsetningen, som hadde urpremiere i 2015, tar julen og tradisjonsfokuset alvorlig, men evner allikevel å formidle en relevant og spennende fortelling hvor vi virkelig får følelsen av at noe settes på spill. Dette er den eneste juleforestillingen jeg har sett der usikkerhet og fremmedgjøring tematiseres.

Selv om dette var et klart høydepunkt, er det en ujevn forestilling. Overgangene halter, karakterene er underutviklet, og bruken av folkemusikk litt malplassert, men som juleteater er det morsomt, spennende, underholdende og perspektivåpnende. Stykket, som er skrevet av dramatiker Jesper Halle, handler om en jente med skilte foreldre som ender opp på en episk reise gjennom Oslo fra den ene forelderen til den andre på julaften. Forestillingen hopper ikke bukk over jul som tradisjonshøytid, men fordi den ikke bare går de tryggeste veiene i møtet med publikum, oppnår den å skape et møte som ivaretar det ritualistiske preget uten å lage teater som er så koselig at det blir kjedelig. Etter denne forestillingen står det i hvert fall klart for meg at det er i tekstmaterialet de fleste juleteaterforestillinger svikter – både fordi de ikke tør å skape faktisk spenning og fordi dramaturgiene ikke alltid er tilpasset teaterformen.

Teatret som representant for folkelig juleutøvelse

Å ta med seg barna på teater før jul er en viktig begivenhet som handler om mye mer enn det som skjer på scenen. I tillegg til tiden familien skal tilbringe sammen kommer møtet mellom scene og sal og møtet med kunsten. Fordi denne handlingen er så betydningsfull for så mange er det ingen grunn til ikke å ha høyere ambisjoner når dette teatret skal skapes. For det er her vi kommer til kjernen av både det som er problematisk ved juleteatret og det som gjør det til en interessant og viktig teaterarena. Juleteatret er en mellommenneskelig og ritualistisk møteplass som forvalter kollektive og folkelige ideer. Det er ikke bare på grunn av et multikulturelt samfunn at vi er tjent med at dette ikke finner sin basis i religionen, men også fordi teatret i seg selv står som representant for en folkelig juleutøvelse.

Når man i dag velger å gå på teater før jul er det fordi det har likheter med det rituelle, men uten at man på samme tid skal møte moral eller forkynnelse. I juleteatret er det leken som skal stå i fokus. Problemet oppstår når begrepet om tradisjon brukes som unnskyldning for skamløs resirkulering. Da blir det tradisjon i ordet, og ikke i handling. Ved å satse på ny, velskrevet dramatikk, kan man skape et teater som viser frem tradisjon som handling, og man kan gjøre møteplassen reell.