Skammerens datter 2: Brutal og uten blikkontakt med målgruppen

Kan vi nyte kunst smidd i ondskapens helvetesild? Hvor mange sikre bevis på en kunstners dårlige oppførsel trenger vi for å være lekdommere i vår egen rettssal hjemme i stuen? Debattene som flommer over Facebook og Twitter akkurat nå er raske med å sette seg til doms over kunstnere som går over streken i det virkelige liv. Men få stiller kritiske spørsmål rundt hvorfor publikum trekkes mot overskridende filmer eller musikalske uttrykk, hvordan disse vekker eller forløser noe i oss. Moraldiskusjonene om kunstens lumske påvirkningskraft handler ikke lenger om verkene i seg selv, men bakenforliggende faktorer.

Jeg har lenge vært nysgjerrig på hva gjennomsnittsnordmenn med vanlige jobber, vanlige IKEA-innredede leiligheter i vanlige bydeler med vanlige vaner og interesser får utløp for ved å innta gruppevoldtektene og strupekuttene i fjernsynsserien Game of Thrones imens de trykker overfylte tacoskjell nedover halsen en helt vanlig fredagskveld. Morbiditeter som tidligere var forbeholdt ekstreme kultfilmer av David Cronenberg (Crash) eller George A. Romero (Dawn of the Dead) er blitt mainstream, et minste felles multiplum, noe vi koser oss med.

Etter terrorangrepet på World Trade Center 11. september, 2001, responderte Hollywood på et akutt behov for virkelighetsflukt. Oppblomstringen av eventyr- og superheltfilmer var påfallende, og de utviklet seg i takt med en mer komplisert verden, preget av stadig mørkere fremtidsutsikter. Nihilistiske Game of Thrones er bølgetoppen mange andre surfer på – inkludert produksjoner for barn og ungdom. Danske Skammerens datter-franchisen, basert på Lene Kaaberbøls young adult-romaner i Skammerserien, står i tydelig gjeld til HBO-suksessen.

Hodeskaller knuses ikke til gryteretter i Skammerens datter 2 – slangens gave, men dryppende kroppsvæsker, harde slag og ramsalte uttrykk som «horeunge» er mer enn brutalt nok, milevis unna «snill» fantasy som Legenden om Narnia (C. S. Lewis) og statskanalens adventskalendere. Den bramfrie virkemiddelbruken signaliserer en frykt å undervurdere kjernepublikummet, med tolv års aldersgrense til følge.

Gypsies, tramps and thieves

Kaaberbøls «skammer» er det fiktive navnet på en middelaldersk trollkjerring, bevæpnet med overnaturlige evner à la jediridderne i Star Wars. Skammere kan avlese menneskers dårlige samvittighet og anvendes som sannsigersker når drap eller andre ugjerninger skal oppklares. For lekfolk utgjør røntgensynet deres en trussel mot privatlivets fred – skammerne ser tvers igjennom alle de får øyekontakt med – og behandles deretter, som abjekte, som gypsies, tramps and thieves (for å sitere Cher).

Skammerserien er god på å la vår historiske verden smelte sammen med fantasymotiver som trolldom og ildsprutende drager. I eventyr er vi vant til at overnaturlige evner gir autoritet og makt, men her fordømmes de som er annerledes, og særlig kvinner – på en måte som skaper assosiasjoner til hekseprosessene.

I denne oppfølgeren må skammerdatteren Dina (Rebecca Emilie Sattrup) reise fra sin mor (Agnes Kittelsen) for å unnslippe den gale despoten og løgneren Drakan (Mikkel Arendt), som har kuppet tronen fra prinsen Nico (Jakob Oftebro). Når prinsen og broren hennes (Alan Hyde) fengsles i den fryktinngytende Sagisborgen, blir Dina nødt til å befri dem. På veien blir hun kjent med sin mystiske far, Sezuan (Dejan Čukić), som hevder datteren har fått en annen og langt farligere gave enn å avsløre hemmeligheter og løgner.

Fantasifostre

Til tross for et spennende utgangspunkt og en imponerende rollebesetning, var Skammerens datter (Kenneth Kainz, 2015) traurige greier. Kombinasjonen av flat og underbudsjettert Hallmark-estetikk, hakkete klipping og rollefigurer uten psykologi, sugde livskraften ut av scenene, som liksom kom i marsjerende rekkefølge snarere enn å gli over i hverandre. Mot slutten var min fjorten år gamle makker grå i ansiktet av kjedsomhet, for lengst dypt inne i en Messenger-tråd full av fargerike emojier.

Skammerens datter 2 – slangens gave (Ask Hasselbalch, 2019) ser vesentlig mer påkostet og gjennomarbeidet ut enn forgjengeren. Iscenesettelsene er detaljerte og atmosfæriske, bildene har skikkelig tekstur, og et mørkere, mer «tidsriktig» design maner frem en overbevisende følelse av død og dommedag. Vesentlig audiovisuell informasjon utporsjoneres med list; når vi gjentatte ganger hører om – og etter hvert hører – en beryktet sjøorm foran Sagisborg, aktiviseres vi til å skape fantasifostre som er langt hesligere enn noe digitalt kjøtt og blod er i stand til å skape.

Uten ankerfeste

Noen i produksjonsselskapet må ha uttrykt misnøye med den første filmen, for mange involverte er byttet ut, både foran og bak kamera. Det er ikke lenger Kenneth Kaiz som står for regien, men Ask Hasselbalch (Antboy), og den anerkjente manusforfatteren Anders Thomas Jensen (Oscar-vinneren I en bedre verden) er erstattet av Gunnar A. K. Järvstad. Maria Bonnevie er ved et trylleslag blitt Agnes Kittelsen, som knapt har vært å se i norske filmer de siste årene, og den iskalde slemmingen Drakan er ikke lenger gestaltet av bleke, nesten gjennomsiktige Peter Plauborg, men i stedet Mikkel Arendt. Vi blir også kjent med nye skikkelser, som Nicolas Bros livsfarlige Sarkan (tenk Hank von Helvete før scientologikirken, all grillingen og Camp Kulinaris) og Dejan Čukićs Sezuan.

Dessverre har ikke denne plastiske kirurgien gjort det enklere å bli kjent med rollefigurene. Dinas følelser er sterke på overflaten, men så å si helt uten ankerfeste. Relasjonen mellom henne og moren forblir like statisk og uutforsket som i den første filmen, og selv om det eksisterer en viss romantisk kjemi mellom Dina og Nico, er aldersforskjellen så åpenbar at den fordunster (vi er jo ikke i middelalderen). Hva som motiverer skammerens datter, hva som beveger de tektoniske platene i sjelen hennes utover ytre faktorer og en følelse av nedarvet plikt, forblir en gåte.

Dette er svakheter som kan spores tilbake til manusarbeidet. Men at Dina sliter med å fengsle oss, handler imidlertid også om unge Rebecca Emilie Sattrups forknytte rolletolkning – paradoksalt nok er det som om hun aldri møter oss med blikket. Kun i lyset fra Čukićs blendende karisma åpner hun seg foran kameraet, slik at vi kan se konturene av hvordan Skammerserien burde vært.

Skvis

Om «verdensbyggingen» er gjort med større flid og bedre smak enn sist, er det ennå et stykke igjen til deluxe-visjonene i Ringenes herre og Harry Potter – som publikum for lengst er bortskjemt med og bruker som målestokk. Er all staffasjen til ingen nytte?

Da jeg selv nærmet meg tenårene, ville det å bli observert på kino med en billett til Skammerens datter 2 i hånden vært ensbetydende med å signere en midlertidig sosial straffedom. På dette tidspunktet var kjellerstuene rundt omkring i nabolaget i full sving, og der ble titler med attenårsgrense som Alien, The Terminator og Skrik-filmene kuratert; vi badet i blod med pizza til hånds.

Det er en utbredt misforståelse at eldre tweens og ungdommer foretrekker spesialtilpassede produksjoner à la Skammerserien – min erfaring tilsier at de fortrinnsvis ser skrekk, action og amerikanske komedier. Ved å kompensere for sin «ukulhet», i konkurranse med mer autentiske alternativer, havner Skammerserien i skvis: Åtte- og niåringene som egentlig er interesserte får ikke se den på kino alene, og de som snart skal begynne på ungdomsskolen er allerede i gang med the real thing.

Denne anmeldelsen er produsert med støtte fra Stiftelsen Fritt ord.