Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Vi må bruke Ibsen til å se på vår egen tid og vårt eget liv

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

torsdag 18. oktober 2018

Ingen grunn til å holde barna unna Ibsen, mener leder for Bokåret 2019, Liv Gulbrandsen.

↑ Liv Gulbrandsen. Foto: Privat.

Under litteraturfestivalen Appelsinia i høst la Gulbrandsen frem et innlegg om hvordan Ibsens verk kan brukes i møte med ungdom i dag. Kjent for mange som barne TV-vert, forfatter, musiker og leder av foreningen Leser søker bok, ble Gulbrandsen nylig også utpekt som prosjektleder for Bokåret 2019, et prosjekt som har fått tildelt 30 millioner av regjeringen.Her skal Gulbrandsen og hennes team jobbe med å fremme leselyst i Norge. I statsbudsjettet for 2019 ble det bevilget ytterlige 10 millioner til tiltak som  fremmer leseglede og 2 millioner til formidling av samisk litteratur.

Utover hennes involvering i Bokåret har Gulbrandsen et dyptgående forhold til forfatteren som levde for nesten 150 år siden – en forfatter hun mener evner å portrettere det komplekse i utenforskap, menneskers rettigheter og kvinners rolle. Ifølge Gulbrandsen skapte Ibsen fremstillinger som fortsatt er relevante i et moderne samfunn. Men hva kan Ibsen gjøre for den yngre generasjonen?

– Stykkene hans tilbyr et veldig godt alternativ til mange andre nokså konservative og enkle fremstillinger av kvinner. I utgangspunktet syns jeg det er et befriende og veldig nødvendig blikk. Det er også en svær raushet i stykkene til Ibsen. Han kunne ha skrevet om hva som helst, men valgte å gå rett inn i det som er problematisk og vondt, han valgte å lage bråk. Fra det kan vi lære viktigheten av kritikk og diskusjon, og at vi må melde om hva vi ser av urett i samfunnet, sier Gulbrandsen.

– Teater, litteratur og kunst klarer å fortelle veldig store historier, og legge frem problemstillinger som visualiseres og tydeliggjøres på kort tid. Jeg har tatt med døtrene mine for å se Ibsen, og jeg gleder meg til en dag å ta med barnebarna mine. Barn har masse følelser, og jeg syns vi skal ta dem med og la dem fylles av det Ibsen beretter. Vanligvis er det lite kunst som henvender seg til barn på dette nivået, men de må få oppleve det på egne premisser. Jeg syns ikke vi skal holde dem unna Ibsen. Når Hedvig i Vildanden skyter seg, da må barna ha masse kos etterpå. Men det er likevel mye viktig å snakke om i dette stykket.

Bokåret 2019


Markerer 500 år siden den første norske boken ble trykket, og skal feires med 500 arrangement over hele landet.

Regjeringen har tidligere satt av 30 millioner til Bokåret 2019. For statsbudsjettet 2019 bevilget regjeringen ytterlige 10 millioner, samt 2 millioner til formidling av samisk litteratur.

Nasjonalbiblioteket skal fordele midlene som skal gå til bibliotek og andre institusjoner som formidler leseglede i Norge.

Prosjektleder er Liv Gulbrandsen.

 

Kilde: Regjeringen og Nasjonalbiblioteket.

– Er Ibsen egentlig for alle? Og er det vits å spille Ibsen for ungdom?

– Ibsen burde spilles for alle. Særlig den Ibsen som har skapt store diskusjoner og vært kontroversiell, og rast mot det normative. Derfor bør vi ikke sette det på museum, fremleggelsen av dannelsesdelen i hans kunstnerskap syns jeg er uvesentlig. Men den delen som handler om diskusjoner, om hvordan han sier motsatte ting med samme plot, det må ut til folket.

Han var opptatt av å lage sammensatte menneskeskikkelser som sliter med det vi også strever med i dag. Tiden han skriver om, der kvinner var økonomiske, juridisk og sosialt ekskludert fra samfunnet kan kanskje virke fjern, men det minner oss om at dette er rettigheter vi ikke kan ta for gitt.

I alt det andre vi bruker tid til å lese, Knausgård og Nesbø, der finner du finner lite gjenklang for kvinners virkelige liv. Kvinner i deres bøker inntar flate Hollywood-roller eller er mordofre. Å portrettere kvinner som et helt menneske, som strever med å finne en verdig plass i samfunnet, der er vi ikke i mål. Det er rart at en gammal sur gubbe som Ibsen klarte å skape kvinneroller som gir mer gjenklang i dagens virkelighet enn samtidens forfattere.

I alt det andre vi bruker tid til å lese, Knausgård og Nesbø, der finner du finner lite gjenklang for kvinners virkelige liv.

– Hva gjorde at du lærte noe av Ibsen? Hvordan kan man hjelpe skoleungdom til å dra lærdom fra hans verk i dag?

– Da bestemoren min eksponerte meg for Ibsen i ung alder spurte hun meg etterpå: «Hva lærte du?» Hun brukte Ibsen til å fortelle meg noe gjennom hans ord og fremvisning. Det jeg tror hun ville gi meg bevisstheten om at du må være fri. Ikke selg stoltheten for kjærligheten og ikke gå inn i forbindelser der du er avhengig av andre for å sikre livsopphold. Det er viktig å eie seg selv og å unngå situasjoner som er krenkende. Det gjør at jeg tenker Ibsen er viktig for alle.

Vi må bruke Ibsen til å se på eksempler fra vår egen tid og vårt eget liv. Han beskriver personlige forhold, og derfor tror jeg diskusjonen lett kan havne der – det er bra. Når Ibsen kritiserer sitt eget samfunn burde vi vise til hvilke deler av den kritikken som er gangbar i vårt.

For min del var det at folk diskuterte verkene med meg som gjorde at jeg kunne prosessere dem. Min bestemor spurte: «Hvorfor gjør Hedda det hun gjør? Hva skjer egentlig med Nora?» Så diskuterte vi det. Jeg skjønner fortsatt nye ting med Ibsen, men jeg har fått mye hjelp til å sette verkene hans i kontekst. Det tror jeg også ungdom i dag trenger, at vi snakker om hva vi har sett. Kunst og kultur en av grunnpilarene som bygger opp under diskusjoner som er grensesprengende.

 

– Du har tidligere tolket andre forfattere i et 90 minutters format. Hvordan ville du angrepet oppgaven ‘Ibsen på 90 minutt’ for en skoleklasse?

– Da ville jeg nok valgt tre stykker: Hedda Gabler, Et dukkehjem og Vildanden. På mange måter er det de samme rollene som spilles, men kvinnen gjør ulike valg. Det går best for Nora. Hun elsker jo faktisk mannen sin og håper at han elsker henne, men skjønner etterhvert at han ikke gjør det. Jeg tror jeg ville gjenfortalt stykkene i min egen østkant målform, også ville jeg lagt et tilleggsspor ved siden av – kommentarspor fra mitt eget liv om hva jeg har skjønt, hvilke karakterer jeg liker og hater, og hvordan jeg reagerer på stykkene.

Det jeg har erfart er at hvis historiene er gode nok, så vil de presse seg frem uansett hvilken form du leverer i. Men du må skjønne hva skaperen av dem har prøvd å si, og hva du vil si i din gjenfortelling.

Annonser

Stikkord:
· · · ·