Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Bergtakende fuge

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 17. november 2022

HVOR
Elefantteateret, Stavanger

«Fuge fantasi for bass, baryton og 15 babyer» tikker av i alle kriterie-bokser for hva de yngste bør få glede seg over i møtet med scenekunst.

↑ Foto: Tord F. Paulsen

Når de voksnes puls er roet ned og de ti babyene har ålt, krøpet og stabbet seg varme i trøya, kommer en rødkledd mann inn i forrommet på Elefantteateret i Stavangers østre bydel. Han setter seg ned foran oss. Fra det øyeblikket er babyene fullt og helt tilstede i fuge-fantasien. Oppmerksomheten babyene tildeler fra stykkets start skyldes ikke bare det flotte kostymet sanger Nils Christian Fossdal har på seg: en knallrød skinnende skjorte, skjørt-underdel i samme farge bestående av lag-på-lag med tyll, og på hodet en fantasifull garnparykk i rødtoner. De blir nok også fanget av hans uredde tilstedeværelse og lekende, rytmiske fremførelse av rim. Allerede her bryter noen av de små ut i drøs, og nysgjerrigheten er vekket.

Nils Christian Fossdal i foajeen ved starten av forestillingen «Fuge Fantasi for bass, baryton og 15 babyer». Foto: Tord F. Paulsen

Fuge Fantasi for bass, baryton og 15 babyer


Idé og konsept: Siri Dybwik

Musikk: Frank Havrøy og Nils Christian Fossdal

Utøvere: Cesilie Kverneland (dans og sang), Nils Christian Fossdal (sang) og Frank Havrøy (sang)

Libretto: Janne-Camilla Lyster

Scenografi: dybwikdans og Kit Bjørn Petersen

Målgruppe: Babyer og deres foresatte

Produsent: Elefantteateret

Co-produsent: RAS

Støttet av: UHØRT! v. Kulturrådet

Premiere under Risør Kammermusikkfest 29. juni 2022

Det kunstneriske arbeidet er støttet av UHØRT!, utvalg for musikk- kulturrådet, Komponiststøtte-Kulturrådet, Utvalg for dans- Kulturrådet, Fond for lyd og bilde, Stavanger kommune, Rogaland fylkeskommune og RAS.

Anmeldelsen er basert på forestillingen ved Elefantteateret  12. november 2022

Varm velkomst

Til tonene fra Frank Havrøys stemme åpnes døren inn til scenerommet. Vi ser danseren Cesilie Kverneland huke seg lett og utforskende rundt og ta imot oss med et smilende, imøtekommende ansikt. Babyene som kan gå følger ivrig Fossdal inn med de voksne hakk i hæl. Ingen skynder seg. Forflytningen oppleves behagelig for små og store og er en del av det å la barna i størst mulig grad bestemme i samkjør med egne sanser. Rommet bader i kveldslys og er drapert inn i lyse silkeaktige gardiner som blir en stilfull, effektiv kontrast til det høyglansede signalrøde gulvet.

Vi blir vist til røde velurputer som ligger i en oval sirkel langs gardinveggene, og Fossdal setter seg ned ved siden av Havrøy i enden av rommet. Fra takriggen henger det massevis av små, røde origami-fugler som ikke rekker ned til noen av oss, det er i det hele tatt tvilsomt om noen av de yngste publikummerne noen gang vil oppdage dem. Men for meg tilfører de forestillingen et element av noe svevende, av å være godt plantet på bakken, men likevel føle seg lett.

Babyene som kan gå følger ivrig Fossdal inn med de voksne hakk i hæl. Ingen skynder seg

Cesilie Kverneland tar imot med et åpent blikk. Foto: Tord F. Paulsen

Stykkets komposisjon og dets flerstemthet gjør musikken lett både i toner og rytme

Polyfoniens letthet

Denne følelsen forsterkes også av musikken. Som produksjonens tittel tilsier er fugen, det polyfone musikkstykket som oppstod i barokken, rammen for det auditive. Det er både et vakkert og smart valg av form. Stykkets komposisjon og dets flerstemthet gjør musikken lett både i toner og rytme. Når bassen blir mørk, kommer barytonen og letter og løfter helheten. Tonene oppleves aldri som skumle, ei heller tullete, og stemmene til de to klassisk utdannede sangerne passer godt sammen. Både det tonale og rytmiske i fuger er som sprettballer som aldri slutter å dabbe avgårde, og i Fuge fantasi har komponistene Havrøy og Fossdal tilsynelatende lekt seg frem. Slik som sprettballen plutselig kan skifte retning avhengig av underlaget, skifter det vi hører også retning. Dette er fugens natur med hovedtema, sidetema og tonearter som vikler seg inn og ut av hverandre.

Det rytmiske underbygges av klokelig valgte ord, etter librettoen skrevet av Janne-Camilla Lyster. Ordene har snert, klare klanger og plosiver, og strofene enderim – for eksempel: hei og hopp / klippetiklopp / klippetiklopp / galopp. Det er ikke så mye mening i versene, men mye repetisjon og ord babyer vil kjenne igjen fra vanlig høytlesning. Heldigvis, vil jeg si, for forestillingen er laget med tanke på babyer og små barn. Samtidig er det fint at stykket ikke er ordløst. Ofte begynner en ny sats bare med et par ord som gjentas før strofen bygges ut med flere og flere ord, og det er sangerne som fremfører det meste av det tekstlige.

Med lette hopp, sakte snurrer og armer og bein som skal strekkes ut hit og dit må man være våken for at en liten hånd eller et undrende hode plutselig krysser ens vei

Harmonerende bevegelser

Danseren bergtar både de unge og eldre tilskuerne med åpne bevegelser og et åpent blikk. Åpent blikk må hun ha, for med lette hopp, sakte snurrer og armer og bein som skal strekkes ut hit og dit må man være våken for at en liten hånd eller et undrende hode plutselig krysser ens vei. Bevegelsene passer godt sammen med det spretne og lekne i melodien og rytmen. Hun bruker gulvet mye slik at de minste ser hele danseren og ikke bare underkroppen.

Tidlig i forestillingen står hun vendt mot sangerne i andre enden av sirkelen, stilt opp med svikt i knærne og rak overkropp, som et barn som nettopp har lært seg å stå. Til rytmen av fugen gynger hun gledesfullt opp og ned. Når sangen stopper, stopper også gyngingen hennes, hun ser forundret på dem og krever «MER!». Sangerne stemmer i,  gyngingen gjenopptas med et smil. Hver gang musikken stopper, blir kravet intensivert. Det er en morsom seanse, og samspillet mellom sangerne og danseren er lystig. Det voksne publikummet humrer gjenkjennende. Dette er leken vi voksne lærer barn fra de er spedbarn av: vi gjør noe de liker, enten det er titt-tei, kiling, smake på søtsaker, og så lenge de smilende insisterer på mer, gir vi etter – til vi distraherer dem med noe annet og leken er over.

Kunsten å overtale skal ikke undervurderes, og oppdragelses-leken kan være artig også. Et stykke ut i forestillingen har Fossdal og Kverneland en sekvens midt på gulvet hvor de leker med ord, og ordene driver Kvernelands bevegelser.

Cesilie Kverneland, Nils Christian Fossdal og Frank Havrøy leker med ord og bevegelser i «Fuge Fantasi for bass, baryton og 15 babyer». Foto: Tord F. Paulsen

Helheten i produksjonen: fargebruk, kostymer, bevegelser i barnas øyehøyde og gleden utøverne viser, er simpelthen utsøkt

Et drømmeland

På drøye 40 minutter er det begrenset hva man kan få plass til. Selv om sekvensene med samspillene mellom de tre utøverne er noe av det som løfter forestillingen, er det fint at det ikke er dominerende. Som med all annen kunst for barn er evnen til å holde det enkelt og rent helt sentral. At man ikke faller for fristelsen å legge til for mange elementer verken av meningsbærende eller sanselig form. Det lykkes de med her.

Helheten i produksjonen: fargebruk, kostymer, bevegelser i barnas øyehøyde og gleden utøverne viser, er simpelthen utsøkt. Til og med lydbildet forsterker den svevende følelsen når det lekes med klang og volum. Likevel anser jeg ikke forestillingen som en fryd bare for de minste. Valgene som har blitt tatt viser vilje til å bruke historiske element i møte med både unge og voksne publikummere.

Barn vet jo ikke at man i barokken hadde høyt hår, volumiøse skjørt og lyttet til fuger – men det vet mange av de voksne i publikum. Med fuge som musikalsk utgangspunkt må man nesten gå for høyt hår og rysjer – jeans og t-skjorter eller klovnekostyme hadde verken vært estetisk stilfullt eller helhetlig effektfullt.  Det er dog lite barokk over bevegelsesvokabularet, men nettopp der passer det at bevegelsene underbygger det musikalske i rytmene og melodiene.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Praktfulle barokkostymer er estetisk stilfullt, selv om barna ikke har kjennskap til barokkens stilidealer. Kontrasten mellom barokkestetikken og bevegelsesmønsteret underbygger det musikalske, mener Periskops kritiker. Fra venstre: Frank Havrøy og Nils Christian Fossdal. Foto: Tord F. Paulsen

Dedikert til de minste

Jeg har drasset med egne barn – drasset med, for de fleste besøkene har det vært styrt av min nysgjerrighet – på utallige scenekunst-produksjoner og erfart hvilket brutalt ærlig publikum de er. Fra tidlig 2000-tall og 15 år frem i tid har det vært langt mellom de virkelig gode produksjonene for de aller minste i Stavanger-området. De som har fått det til og har vært på samme nivå som Fuge Fantasi for bass, baryton og 15 babyer er laget av kunstnere som har dedikert seg til barn som målgruppe og evnet å sette seg inn i deres sanseapparat. Siri Dybwik er en av kunstnerne som har gjort det, og med det nyåpnede Elefantteateret – et eget formidlingssted hvor de yngste er i sentrum – håper jeg på flere oppsetninger av tidligere produksjoner, gjestevisninger og mange nye produksjoner i årene som kommer.

Å la barn sanse kvalitetsproduksjoner er viktig for å stimulere fantasi, undring, kreativitet og ikke minst toleranse – sistnevnte en livsviktig egenskap i et stadig utviklende verdenssamfunn. Jeg håper de ti babyene som var tilstede denne lørdagen kjente på samme glede i sinnet og letthet i kroppen som jeg gjorde.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · ·