Betydningen av kunstkonfrontasjoner: – Denne kunsten er så provoserandes at eg anbefaler å sjå den

Som forsker har jeg sett ungdomsskoleelever blir introdusert for samtidskunst som mange av dem opplevde som både fremmed, utålelig og provoserende. Det viste seg at dette etterhvert kunne skape nysgjerrighet og en økt interesse for kunst generelt. Å iscenesette møteplasser hvor ulike meningsytringer og uenighet kunne spilles ut, gjorde at ungdommene fikk mer nyanserte holdninger og større åpenhet for kunst.

Som oftest er det kunstens møte med offentligheten utenfor kunstfeltet som skaper engasjement. Men kunst skaper også debatt innad i kunstfeltet. Det som brenner akkurat nå er kunstneren Morten Traaviks samarbeid med den såkalte Sløseriombudsmannen, om første episode av scenekunstprosjektet Sløserikommisjonen. Forestillingen skal foregå på Teatergarasjen i Bergen 14 mai.

Å invitere fienden inn

Morten Traavik er en omdiskutert filmskaper og scenekunstner, blant annet kjent for sine kunstprosjekter om det nordkoreanske regimet (jfr. trailer nedenfor). En sentral person i oppsetningen i Bergen er Facebook-profilen Sløseriombudsmannen, som inntil nylig var anonym, men som nå er avslørt som finansmannen Are Søberg. Sløseriombudsmannen bruker sin kanal til å hetse og sjikanere ulike prosjekter som han mener tømmer statskassa gjennom unødvendig bruk av offentlige midler. Fremfor alt har han fått oppmerksomhet for innleggene rettet mot kunstnere, og da særlig scenekunstnere.

Traavik, som selv får finansiert sitt kunstnerskap gjennom Kulturrådet, har nå invitert Sløseriombudsmannen og hans over 70 000 følgere inn på kunstens sfære. Traavik flytter dermed anklagene om sløsing av penger fra anonyme tastaturer inn i scenerommet. I tillegg til å sette seg selv på anklagebenken har han fått med seg et knippe kunstnere som har vært gjenstand for hard kritikk av Sløseriombudsmannen.

Annonseringen av alliansen mellom en kunstner og en av hans argeste motstandere har skapt sterke reaksjoner blant enkelte kunstnere. Hvordan kan en av våre egne gå til fienden? Hva vil Traavik med å inngå kompani med en av kunstfeltets mest forhatte menn som ødelegger allerede utsatte kunstneres karriere? Er det ikke et svik? Hvordan kan man tillate seg å lage kunst av et slikt konfliktfylt og politisk ladet materiale?

Forskning på kunst og konflikt

Ved Universitetet i Agder finnes det et eget forskningsmiljø som er opptatt av hvordan kunst forholder seg til og forårsaker konflikter og debatt. I 2019 publiserte forskningsgruppa Kunst og konflikt en antologi med samme navn (Böhnisch & Eidsaa, 2019).

Selv leder jeg forskningsgruppa Kunst og barn & unge som forsker på betydningen av kunst og skapende praksis for barn og unge og samfunnet generelt. I 2016 disputerte jeg med doktoravhandlingen Tribuner for dissens (Skregelid, 2016). Avhandlingen, som er en studie av ungdomsskoleelevers møter med samtidskunst, er også utgitt i bokform (Skregelid, 2019a). Artikler som baserer seg på studien (2019b, 2020) finnes blant annet i den overnevnte antologien.

Dissens-begrepet er hentet fra den franske filosofen Jacques Rancière. Dissens betegner kunstens evne til å skape brudd og forstyrrelser, og med det også et mangfold av fortolkninger. Jeg opplever dissens som en nyttig ressurs i undervisning, blant annet for å regissere møter mellom kunst og publikum hvor ulike meningsytringer konfronteres hverandre. I den sammenhengen tenker jeg det er relevant å se egen forskning i sammenheng med Sløserikommisjonen.

Døde dyr og en hånd på formalin

I prosjektet beskrevet i Tribuner for dissens (2016) opplevde vi at noen av ungdommenes holdninger ved oppstarten, mens de gikk på 8. trinn, liknet på holdninger man kan se på Sløseriombudsmannens Facebook-side. Gjennom tre år ble ungdommene så utfordret på hva kunst kan være og hva kunst kan gjøre.

Da de på 10. trinn ble tatt med til en separatutstilling av Morten Viskum på Sørlandets Kunstmuseum, der man blant annet kunne se døde dyr og en menneskehånd på formalin, reagerte mange. Noen syntes Viskums kunst var både kvalm og forkastelig. Det ble heftige diskusjoner i museumssalene basert på elevenes egne spørsmål.

Om verket Rotter og Oliven (1995) ble det for eksempel sagt: «Er det virkelig lov å endre innholdet i matvarer med døde rottebabyer? Hvorfor gjorde han det? (…) Burde han ikke vært innlagt på psykiatrisk avdeling?»

Rollespill og debattartikler

En sentral del av det pedagogiske opplegget var at elevene skulle få mulighet til å ytre sine egne meninger og samtidig bli bevisstgjort andres synspunkt. Tilbake på skolen skulle alle elevene formulere både for- og motargumenter for hvorfor utstillingen til Viskum var verd å se. Dette var forarbeid til et rollespill hvor det var stein/saks/papir som avgjorde om elevene skulle ytre for- eller motargumenter. Rollespillet kan ses som en initiering av dissens, da det fremprovoserte ulike holdninger i fellesskapet.

Etter dette skrev elevene debattartikler hvor de skulle ytre det de faktisk mente (på nynorsk). Vi ble vitne til svært nyanserte holdninger om Viskums kunst spesielt og kunst generelt. Ei jente sier for eksempel: «Denne kunstutstillinga er så provoserandes at eg anbefaler å sjå den. Jo fleire motargumenter eg har, jo meir tenkjar eg kor verdt det var å sjå den». En gutt sier dette i sin artikkel: «Eg klarer eigentleg ikkje si om eg likar han eller ikkje, men ein ting veit eg: Eg er glad for at han vart stilt ut og at eg fikk sjå han».

– Bra kunst er at jeg blir forvirret

Det at kunst kan stille spørsmål eller skape forvirring gikk fra å være vanskelig til å bli en kvalitet ved kunsten: «Jeg mener at bra kunst er kunst som får oss til å stille spørsmål» og «Bra kunst er som sagt at jeg blir forvirret». Det var tydelig at tre år med konfrontasjoner hadde hatt en stor betydning.

Å sette ulike holdninger til kunst i spill og initiere diskusjoner har jeg også gjort med studenter ved Universitetet i Agder (Skregelid, 2021). I fjor skulle lærerskolestudenter argumentere for hvorfor bildene og videoene til den finske fotokunstneren Iiu Susiraja var ok å vise elever på barnetrinnet eller ikke. Bakteppet var sjokkerte foreldre og en skole som angret på at de hadde sendt elever på utstillingen Dry Joy med påfølgende debatt i aviser og sosiale medier.

Selv om det var ulike holdninger til kunsten var det likevel en stor enighet blant studentene om at utstillingen burde besøkes av skoleelever. Lærerskolestudentene så potensiale i å regissere slike debatter, hvor ulike meningsytringer blir synliggjort, som del av lærernes forberedelser til utstillingsbesøk.

Behov for mer konfrontasjon?

Man kan forstå at bruk av penger på det som ikke har en umiddelbar bruksverdi eller verdi i kroner og øre skaper irritasjon for dem som ikke mener kunst er viktig. Argumenter om kunstens erkjennelsesmessige potensial, og dens mulighet til å se seg selv og andre på nye måter, fremstår gjerne som uforståelige i møte med dem som har kunstpiggene ute.

Man kan håpe at breddetiltak for å demokratisere kunsten vil ha en positiv virkning på sikt. Et eksempel er Den kulturelle skolesekken, som skal sikre barn og unge kunstopplevelser gjennom hele oppveksten fra barnehage til videregående skole.

Samtidig har det over lang tid foregått en nedskalering av praktiske og estetiske fag i skolen. Om kunst skal få mer status og anerkjennelse i samfunnet er det behov for folkeopplysning, eller det Friedrich Schiller i 1795 omtalte som en estetisk oppdragelse. For at dette skal kunne realiseres trengs kanskje nettopp noe slikt som Traavik forsøker? Kanskje flere burde drive «konfrontasjonsterapi» og skape møteplasser mellom kunstfeltet og folket, også for dem som er skeptiske til bruk av offentlig støtte til kunst?

Kunst som demokratisk praksis

Min forskning har vist at møter med kunst er svært godt egnede arenaer for meningsutveksling og debatt. Siden kunsten kan være tvetydig, åpen, tankefull, uforutsigbar og uforståelig, ligger forholdene til rette for en reell demokratisk praksis. Møter med kunst kan være viktige frirom hvor konsensus utfordres.

I kulturmeldingen Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida som ble lansert i 2019 (Stortingsmelding 8, 2018-2019) gjennomsyrer argumentasjonen for den kunstneriske friheten hele dokumentet. Kunst omtales som ytring, og ytringsfrihet som en grunnleggende forutsetning for demokrati og menneskerettigheter.

Fritt ord lanserte nylig en rapport om status for den kunstneriske ytringsfriheten i Norge (2021). Her tyder mye på at det går i feil retning. Enkelte kunstnere sier de har opplevd trusler og hatefulle meldinger. Flere mener at konfliktnivået i offentligheten virker innskrenkende på ytringsfriheten. Det frie handlingsrommet for kunstneriske uttrykk kan synes å ha blitt mindre.

Ubestemmelighetens kraft

Som en forlengelse av rapporten arrangerte Kulturrådet i april i år seminaret «Hvem tar ansvaret? Seminar og innspillmøte om hets og trakassering i kunstfeltet». Her kom den forestående Sløserikommisjonen opp i diskusjonen.

Med sitt samarbeid med Sløseriombudsmannen ble Traavik beskyldt for å bidra til både hets og trakassering i sitt eget felt. På grunn av Sløseriombudsmannens kontaktnett, ble også anklager om fascisme- og rasismesympati rettet mot Traavik og hans medsammensvorne. Traavik selv ba i etterkant Kulturrådet trekke støtten til ham, eller gi ham taletid.

Traavik er anklaget for å være tvetydig. Mange er usikre på hva han vil med det han gjør. Denne usikkerheten og ambivalensen, samt virkningens ubestemmelighet, er en del av kunstens kvalitet og kraft, men det er det samme som gjør den utålelig for mange.

En utvidet ytringsfrihet

Kunstnere som utforsker hva som er mulig innen det kunstneriske «frirommet» vil alltid måtte forholde seg til en kritisk offentlighet. Jeg håper den kunstneriske ytringsfriheten kan utvides heller enn å innskrenkes. Kanskje betyr dette at man må tolerere at noen kunstnere samarbeider med dem som har andre holdninger enn kunstnerne selv, uten at kunstnerne selv står inne for disse holdningene.

Jeg håper også at folk flest på sikt kan mer bli åpne for kunstneriske uttrykk som utfordrer deres måter å se dem selv, andre og omverdenen på. Hvordan Sløserikommisjonen vil påvirke dette i den gale eller riktige retningen vet vi ennå ikke.

Uansett mener jeg Traavik skal ha kred, ikke hets, for forsøket på å konfrontere kritikken mot kunst med kunst, og for å realisere det jeg kaller tribuner for dissens. Når konfrontasjoner med både utålelig kunst og utålelige meningsytringer kan åpne dører inn til kunstens underlige og mangfoldige sfære for 15-åringer, kan vi håpe at det samme kan skje for voksne.

Forestillingen vil bli streamet gratis her, fredag 14. mai 2021 kl 19.

Referanser

Böhnisch S. & Eidsaa R. (2019) Kunst og konflikt. Teater, Visuell kunst og musikk i kontekst. Oslo: Universitetsforlaget.

Skregelid, L. (2016) Tribuner for dissens. En studie av ungdomsskoleelevers møter med samtidskunst i en skole- og kunstmuseums kontekst. Universitetet i Oslo, Det utdanningsvitenskapelige fakultet.

Skregelid, L. (2019) Tribuner for dissens: Ungdoms møter med samtidskunst. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Skregelid, L. (2019) «Dissens makes sense? Mellom motstand og mening i møter med kunst». I: Böhnisch S. & Eidsaa R. (ed.) Kunst og konflikt. Teater, Visuell kunst og musikk i kontekst. Oslo: Universitetsforlaget.

Skregelid, L. (2020), «A call for dissensus in art education!», International Journal of Education Through Art, 16:2, pp. 161–176, doi: https://doi. org/10.1386/eta_00024_1

Skregelid, L. (2021). «Zoom in on Dry Joy—Dissensus, Agonism and Democracy in Art Education». Education Sciences. ISSN: 2227-7102. 11 (1). doi: https://doi.org/10.3390/educsci11010028