Den opplevde språklige fiaskoen

Innlegget er skrevet av Joke Dewilde, professor i flerspråklighet i utdanning, Universitet i Oslo og hennes fagmiljø ved Mi Lenga-programmet. For utførlig oversikt over alle bidragsytere, se nederst i innlegget.

Vi har med stor interesse fulgt diskusjonen i Periskop om begrepet «halvspråklighet» for å beskrive «barn som av ulike årsaker ikke helt mestrer verken norsk eller sitt eget morsmål, og som havner i et slags språklig limbo». Formuleringene kommer fra påtroppende direktør ved Norsk barnebokinstitutt Nisrin Maktabi Barkouki.

Vi som skriver, er knyttet til Mi Lenga-programmet ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Mi Lenga utdanner lektorstudenter til å bli eksperter på flerspråklighet i opplæring. Mange har vokst opp med andre språk enn norsk hjemme. Noen holder på med masteroppgaven, mens flere jobber ved skoler med stort språklig og kulturelt mangfold.

Mange måter å være flerspråklig på

Det finnes ingen hele eller halve språk. Det finnes tvert imot mange måter å være flerspråklig på. Det er for eksempel fullt mulig å kunne et språk muntlig, men ikke skriftlig, eller å kunne forstå et språk, men ikke kunne snakke det selv. Uavhengig av hvor godt man kan disse språkene, vil de kunne være en ressurs i læring og viktig for den enkeltes språklige identitet uansett de produktive ferdighetene i språket.

Begrepet «språklig repertoar» beskriver at barn og unge har mange ulike språklige ressurser. For dem som vokser opp med flere språk, vil det språklige repertoaret nødvendigvis bestå av ressurser fra flere språk. Barn og unge «uttrykker [da også] tanker, følelser og drømmer» ved å bruke hele repertoaret, og ikke gjennom separate språk.

Språkskam

Direktøren etterlyser forskning som belyser ulempene ved det å være flerspråklig. Det finnes faktisk et stort og aktivt fagmiljø, både nasjonalt og internasjonalt, som arbeider med hvordan barn og foreldre opplever det å bli møtt med et mangelsyn på egen flerspråklighet. De kan utvikle «språkskam», som er en intens følelse av å ikke leve opp til en forventet språklig standard og føle seg ansvarlig for den opplevde språklige fiaskoen.

Forskning viser også at hvordan flerspråklige blir møtt i samfunnet, gjenspeiler ulikhet i samfunnet ellers. For eksempel blir flerspråklige i arbeiderklassen med ikke-vestlige språk eller bakgrunn oftere utsatt for et mangelsyn enn flerspråklige i middelklassen som behersker såkalte elitespråk.

Vi er bevisste vårt ansvar for å unngå at barn og foreldre utvikler språkskam. Dette gjør vi ved å konsekvent anlegge et ressurssyn på flerspråklighet ved å anerkjenne og stimulere hele det språklige repertoaret, og ved skape bevissthet rundt at det finnes ulike måter å være flerspråklig på.

Vi inviterer gjerne til videre dialog. Første mulighet er et seminar ved Universitetet i Oslo om bruken av skjønnlitteratur i det flerspråklige klasserommet torsdag 10. november 2022.

Innlegget er skrevet av: 

Shaz Abdulrahman, lektor i norskdidaktikk
Saleha Ayoubi Ali, lektor i samfunnsfagdidaktikk
Umran Dede, lektor i samfunnsfagdidaktikk
Joke Dewilde, professor i flerspråklighet i utdanning, Universitet i Oslo
Marte Engen Ellefsrud, UiO lektorstudent i norskdidaktikk
Arlinda Gashi, UiO lektorstudent i norskdidaktikk
Karoline Hatvik, lektor i samfunnsfagdidaktikk
Celine Simers Iversen, lektor i norskdidaktikk
Sumeyye Karakoc, UiO lektorstudent i norskdidaktikk
Nerina Konjhodžić, UiO lektorstudent i naturfagdidaktikk
Kirusanth Ramachandran, lektor i samfunnsfagdidaktikk
Lorin Rashid, UiO lektorstudent i samfunnsfagdidaktikk
Fatima Reda, lektor i norskdidaktikk
Sanaz Rezvany, UiO lektorstudent i engelskdidaktikk
Victoria Roland, lektor i samfunnsfagdidaktikk
Diona Rahime Sadiku, lektor i norskdidaktikk
Julie Iveland Sand, lektor i samfunnsfagdidaktikk
Caroline Dege Simonsen, UiO lektorstudent i norskdidaktikk
Cecilia You, lektor i matematikkdidaktikk