Festivalene tar ansvar
Teaterhøsten for barn og unge byr på få overraskelser. Men heldigvis er noen av høstens festivaler lyspunkter i et ellers forutsigbart teaterlandskap.
↑ Fra forestillingen Rimini Protokoll, som spilles på årets Sand-festival. Foto: Daniel Ammann.
Våren 2016 har budt på en rekke forestillinger for barn og unge, og naivt nok hadde jeg som følge av det forestilt meg at høsten 2016 ville gi mer av det samme: et godt utvalg av forestillinger for enhver smak. Det er derimot ikke tilfellet.
Høsten 2016 har ingen sjansespill eller mange nyoppsetninger, derimot er det tradisjoner og reprisepremierer som gjelder. Etter intens leting etter allsidig scenekunst for barn og unge blant de ulike teatrene i Norge denne høsten, kan jeg ikke konkludere med annet enn at det foreløpige resultatet er nedslående. Institusjonsteatrene satser stort sett på tradisjonelle familie- og juleforestillinger, og utover det er det liten vilje til å ta sjanser i programmet for denne gruppen. Til tross for en treg teaterhøst er det heldigvis enkelte lyspunkter å spore: noen premierer, samt Sand-festivalen og Showbox-festivalen.
Tradisjoner og nostalgi
På institusjonsteatrenes store scener er det en klar overvekt av dramatiseringer av kjente, gamle klassikere. Den Nationale Scenes (DNS) hovedsatsninger for barn og unge er familiemusikalen Spellemann på taket og like etter den finner vi premieren på Mummitroll i kulissene – en barne- og familieforestilling for barn fra 4 år og oppover. Riktignok har ikke Tove Janssons univers fått stor plass på DNS tidligere, men likevel er Janssons fortellinger om Mummitrollet trygge og velkjente i Norge. Tendensen bekreftes når også Oslo Nye i høst velger å programmere en nypremiere av Mummitrollet og det usynlige barnet.
Det er rett og slett en vind av nostalgi som blåser over norske teatre. Riksteatret i samarbeid med Nationaltheatret satser også trygt og godt med en premiere på familieforestillingen Heia Flåklypa! og denne forestillingen skal på turné 70 steder i 2016–2017. Av andre premierer er det verdt å nevne Trøndelag Teaters barnesatsing med Karlsson på Taket.
Listen over klassikere fortsetter. Det Norske Teatret kan skilte med en reprise av dramatiseringen av det norske folkeeventyret Kvitebjørn Kong Valemon, mens Oslo Nye viser Karius og Baktus, Nationaltheatret har nypremiere på Karsten og Petra: Alle vil ha en bestevenn og Teater Innlandet har premiere på familieforestillingen Jeg er Robin Hood. Med andre ord er norske teaterscener allerede gjennomsyret av velkjente skikkelser fra klassiske barnebøker, og forestillingene spilles ofte både vår og høst. Selv om Karlsson på taket angivelig er en revitalisert versjon av Lindgrens klassiker «som fremdeles er tro mot originalen», er det grunn til å spørre seg hvor det blir av de nyskrevne fortellingene for barn og unge og når de skal få mer plass på institusjonsteatrene. Til tross for at flere av de ovennevnte klassikerne fremstiller evig aktuelle temaer, er vår tids utfordringer så akutte at barn og unge fortjener ambisiøs scenekunst som tør å bevege seg utenfor den komfortsonen klassikerne tilbyr.
Det er rett og slett en vind av nostalgi som blåser over norske teatre.
Nye fortellinger?
I et forsøk på å finne forestillinger for dem som ønsker å se flere alternativer til klassikerne for barn og unge, har jeg funnet frem til noen oppsetninger som kan være aktuelle. I høst kan man for eksempel se Trøndelag Teaters Påfuglen (2015), en familiemusikal om bostedsløse som reiser med barna sine til et rikere land. Regissør Tyra Tønnesen tar forestillingen med seg til Det Norske Teatret i en bearbeidet og utvidet versjon.
Teatret Vårt har premiere på forestillingen Romkadettene – klar for landing. Det er en forestilling som skiller seg klart ut hva gjelder virkemidler og form siden publikum er deltakende. Her brukes blant annet et svært prosjektorlerret og en levende, superintelligent datamaskin som gir kontroll over teknologien til publikum.
Teaterhuset Avant Garden har premiere på danseforestillingen 200 milliarder og 1 av Inclusive Dance Company som retter seg mot ungdom og voksne. Den inviterer i likhet med Romkadettene – klar for landing til refleksjon og undring over vår plass i verden.
Av forestillinger som baserer seg på et rikt tilfang av virkemidler og forsøker å fortelle historier om vår tid, er også oppsetningen Fighting Gravity verdt å nevne. Tekst, bevegelsesmateriale og videoarbeid brukes i en utforskning av kampen kvinnelige skihoppere pågående kamp for å få de samme rettighetene som mannlige kollegaer i hoppbakken. Forestillingen er produsert av Anders Borchgrevink, Nelly Winterhalder og Marianne Kjærsund i samarbeid med Brageteatret. Forestillingen skal blant annet spilles i Den kulturelle skolesekken for 8.–10. trinn og på Showbox-festivalen.
Nyskrevne fortellinger om dagens virkelighet i juleforestilling-kategorien er mangelvare. Dersom man vil styre unna de gamle klassikerne Jul med Prøysen og snekker Andersen, Reisen til julestjernen og Jul i Blåfjell, har Nord-Trøndelag Teater noe så sjeldent som premiere på den nyskrevne juleforestillingen Snøhula av Rasmus Rohde og Ane Aas. Der møter vi syv år gamle Sigurd med en familie som går i oppløsning når mor og far skiller seg, og manuset er utviklet blant annet gjennom intervjuer med nord-trønderske barn.
Festivaltid
Til tross for en jevnt over forutsigbar teaterhøst på de store scenene illustrerer Sand-festivalen (tidligere Assitej-festivalen) og Showbox-festivalen mangfoldet og viktigheten av det som foregår på det frie scenekunstfeltet i Norge og utlandet.
Begge festivalene tilbyr et stort utvalg forestillinger, samt workshops, seminarer og debatter. Assitej har også startet opp et lørdagstilbud der de viser kvalitetsforestillinger for barn gjennom hele året. Generelt er det positivt at «teaterlørdag» ser ut til å være etablert som et godt og mer eller mindre fast tilbud i Oslo-området. Det Andre Teatret har drevet med det en stund, og Akershus Teater starter tilbudet denne høsten. Barneteateret vårt i Ålesund startet sitt lørdagstilbud våren 2016, med mye interessant på plakaten. Teaterlørdagene sikrer et kontinuerlig teatertilbud fra det frie feltet til barn gjennom året, og representerer viktige og gode initiativ. På Vestlandet skjer det dessverre lite på festivalfronten denne høsten, da ledelsen i Vestlandske Teatersenters teaterfestival for barn og unge, Mini midi maxi, i år har besluttet at festivalen skal avholdes 5.–15. juni 2017 i Bergen, heller enn november 2016.
Det glemte publikummet
Gjennomgående har jeg inntrykk av at ungdom ofte er en glemt gruppe som man er usikker på hvordan man kan fange inn, både på institusjonsteatrene og festivalene. Her er Festiborg et hederlig unntak. Festivalen foregår i Kulåsparken i Sarpsborg fra 15.–21. august, og er startet av blant annet 25 nyutdannede skuespillere. Den samler nyskrevet og nytenkende scenekunst fra Europa hvert år og er rettet mot ungdom og et øvrig teaterpublikum. I år kan man oppleve teatercamp, konserter, og teaterforestillinger fra Norge og verden.
Årsakene til at teaterhøsten 2016 oppleves mager er trolig en kombinasjon av tilfeldigheter, tradisjoner, tilgjengelige ressurser og økonomi, samt tidligere oppsetninger våren 2016. Likevel vitner situasjonen om et sårt tiltrengt økonomisk og strukturelt løft for scenekunsten for barn og unge i Norge.