Filmer og serier om skolestart: Pedagogikk trumfer fantasi

Elever på ungdomsskolen og videregående kan velge blant kanoniserte klassikere når de skal se film om å komme i gang på skolen igjen etter sommerferien. Mens en så skjellsettende opplevelse som å begynne på skolen for aller første gang knapt har avstedkommet visuelle historier i det hele tatt. Blant unntakene finnes kinofilmen Maur i rompa (2012), den NRK-produserte virkelighetsserien Skolestarterne (2018) og dokumentaren Fra barn til borger (2016).

Med dette nærmest oppsiktsvekkende fraværet av skolestart-skildringer på film for de yngste, er det lett å undre seg over utvalget for de minste barna.

Er det virkelig så snevert? Hvordan fungerer starten på skoleåret som arena for fortellinger i levende bilder? Hvilke historier kan man fortelle med skolerommet som utgangspunkt? Hvor godt er det lille skolestarts-tilbudet for de aller yngste elevene, og hva slags bilde tegner de av utdanningssystemene?

Grease og Galtvort

Skolestart og klasseromsliv for tenåringer og de eldste barneskoleelevene er tematikk som strekker seg over et vell av filmer i et utall sjangre.

Livet på den andre siden av sommerferien er hele premisset for Grease (1978), en musikalfilm med en populærkulturell pondus som knapt kan overdrives. Fengende sangnumre, karismatiske skuespillerne og godt timet femtitallsnostalgi skal ha mye av æren for den vedvarende suksessen. Men like eviggrønn og allmenngyldig er kontrasten mellom sommerlige drømmerier og romanser og en hverdag hvor rollefigurene må forholde seg til lærere, gruppepress og intriger.

Gjennomslagskraften til filmene og bøkene om Harry Potter handler like mye om gjenkjennbare skolesituasjoner som om trylling, sagnskikkelser og magi. På Galtvort, handlingens viktigste åsted, begynner trolldomsaspirantene som elleveåringer, og det sykliske ved skoleåret – oppstart, høst, juleferie, eksamener og sommerferie – er et takknemlig filmatisk materiale. Publikum er fortrolige med gangen i begivenhetene og trekker sammenligninger mellom heltens situasjon og sin egen. Skoleåret skaper identifikasjon.

Tema- og sjangerbredde

Å legge en films handling til et gjenkjennbart skolemiljø, åpner for mange tematiske muligheter. The Karate Kid (1984), Fucking Åmål (1998), Mean Girls (2004) Twilight (2008), The Perks of being a wallflower (2012) og ulike innspillinger av boksuksessen En pingles dagbok viser hvordan utilpasse tenåringer må overkomme indre og ytre hindringer og finne sin egen styrke og identitet når de begynner på en ny skole. Dagen er din (1989) er en fortelling om en lærer og hans elever i et umenneskelig system, mens Fame (1980), Breakfast Club (1985), Clueless (1995) og Rushmore (1997) tematiserer fellesskap og sosialisering utenfor komfortsonen.

Elever på videregående kan velge mellom svært ulike sjangre når de skal se amerikansk film om ungdommer som ligner på dem selv: Som den svarte skoleskytings-komedien Heathers (1989) Stephen Kings horrorfilmen Carrie (1976), scifi-skrekken The Faculty (1998) og den lettbente musikalserien High School Musical (2006).

Men i all hovedsak lar filmer om skoleliv seg sortere som en legering av drama og komedie – gjerne med et coming of age-motiv, og da står ikke nødvendigvis starten av undervisningsåret så sentralt.

Nyere klassikere som Superbad (2007), Lady Bird (2017), Eighth Grade (2018) og Booksmart (2019), handler snarere om å slutte på skolen – og da med vekt på å forlate skolen med integriteten noenlunde intakt og med nylig justerte forventninger til de neste kapitlene i livet i vente.

Underrepresentert

Samtlige ovennevnte titler er amerikanske, et skolesystem vi har blitt fortrolige med, nettopp på grunn av film og fjernsyn. Publikumsgrunnlaget er åpenbart: Nesten alle har gått på skole. Mens det finnes et hav av amerikanske filmer og serier om skole, med svært varierende nivåer av realisme, er skole som åsted overraskende underrepresentert i norske audiovisuelle ungdomsskildringer. Stompa-filmene (1962-1967), Borgen Skole (1989-1990), Bare Bea (2004), Skam (2015–2017), Jørgen + Anne = sant (2011) og Klassen (2019) er gode unntak.

Det er et tankekors at amerikansk film oftere legger handlingen til skolehverdag enn norsk, og den hjemlige filmproduksjonen er generelt fattig på arbeidsliv og gjenkjennbare hverdagsforhold.

Situasjonen er nokså lik i de andre nordiske landene. Kanskje det skyldes at den sosialrealistiske tradisjonen står så sterkt at pliktskyldige skandinaver ikke har samvittighet eller handlingsrom til å skildre skoler på annet enn sannferdig vis. Og at publikumsfriende produsenter dermed kvier seg. Skolen skal være et alvorlig sted, også på film.

Sanger og bøker

Handlingstrådene i Dag Johan Haugeruds Barn (2019) spinnes fra omstendighetene på en skole, men vektlegger tilkortkommenhetene til lærere, ledelse og foreldre fremfor å ta oss inn i undervisnings- eller klasseromssituasjoner.

Og hva med skildringer av den aller viktigste skoledagen, den aller første? Mens det er et nærmest totalfravær i norsk film, skorter det ikke på tematiseringer av skolestart i norsk musikk og litteratur. Ingebrigt Daviks Første skuledagen min (Hit eit steg og dit eit steg) har ledsaget flere generasjoner førsteklassinger siden 1960. Fremføring av Hogne Moes Første dag i første klasse (2010) har for lengst har blitt et fast ritual ved mange barnehageavslutninger og skoleseremonier. Jonas av Jens Bjørneboe (1955) er fremdeles en flittig brukt referanse om et umenneskelig skolesystem, mens Anna Fiskes informative barnebok Hvordan begynner man på skolen (2020) allerede har antatt status som den ultimate litterære begynnerguiden for seksåringene.

Skaperkraft og fantasi

Den norske filmen som har skapt mest diskusjon rundt skolestart de siste årene, handler om å IKKE begynne på skolen.

Med flue på veggen-blikk gjengir Margreth Olins dokumentar Barndom (2017) livet i Aurora Steinerbarnehage på Nesodden. Barnehagen har hatt dispensasjon til et eget opplegg for seksåringer før de flyttes over i skolen. Vi er tett på barnas skaperkraft og frie, fantasifulle lek og tenker at de er i sitt rette element og at stillesitting under klasseromstakets lysstoffrør er å hindre dem i være hvem de er.

Til barnehage.no understreket Olin, som forøvrig regisserte klasseromsdokumentaren Ungdommens råskap i 2004, nettopp viktigheten av uforstyrret samspill:
– Hvis denne leken fortrenges og det blir mindre og mindre plass til den, tror jeg det kan være helseskadelig for barnet fordi dette er barnets måte å uttrykke seg og vise seg frem på, sa hun til nettstedet.

Leken som undertrykkes

Barndom var ment som et debattinnlegg og kan også leses som et humant svar på Janne Lindgrens Fra barn til borger fra 2016. Den 45 minutter lange dokumentarfilmen følger to seksåringer i sitt første skoleår, og innledes med en lang og formell seremoni der ferske elever tar imot rektors håndhilsende velkomst. Deretter handler alt om å hindre naturlig barneatferd: «Rødt lys på tavla betyr at bare læreren kan snakke», blir de fortalt.

Sommerkledde gutter og jenter befinner seg plutselig i et system hvor de må hviske, gå på linje, holde blyanten på riktig måte og bli PISA-testet uten merkbar varme fra læreren. Slik filmen fremstiller det, lever barna under konstante krav om lydighet til et autoritært system. Tilløp til lek og fri sosialisering blir forstyrret av lærere eller skoleklokker. Barn som trenger hjelp, får ikke kontakt med læreren. Hverdagen handler om å undertrykke impulser, det er for eksempel strengt forbudt å gi uttrykk for at tiss- og bæsjhumor kan være morsomt. «Den eneste måten å hjelpe barn som snakker sånn er å ikke le», formaner læreren, og barna blir stille.

Jonas for vår tid

Beskrivelsen av skolehverdagen er sannsynligvis tendensiøst klippet, all vekt legges på kravet til disiplin. Slik blir filmen en enøyd og flammende oppfordring til forandring, den etterstreber ikke balanse og har ikke noe ønske om å la lærere, administrasjon eller politikere forklare det vi ser. Poenget er å vise det autoritære og undertrykkende ved skoleverket – uten å gi rom til nyanser eller rettferdiggjørelser.

Resultatet er uansett forstemmende og sterkt – det er pussig at filmen ikke blir referert hyppigere til i offentlige samtaler om skole og utdanning. Den er et partsinnlegg i diskusjonen om skole for seksåringer, det sirlig utvalgte bildematerialet viser at de ville hatt en helt annen livskvalitet i barnehagen. Jens Bjørneboe ville nikket anerkjennende. Fra barn til borger er en Jonas for vår tid og definitivt ikke et oppmuntrende utgangspunkt for en peptalk før skoleåret.

Inviterer ikke til entusiasme

Den nederlandske kinofilmen Maur i rompa (2012) og den norske virkelighetsserien Skolestarterne (2018), har begge seksåringer som målgruppe. En naturlig tanke var derfor å se filmene sammen med husstandens egen skolestarter, som et supplement til Anna Fiskes bok og som et utgangspunkt til samtaler om hva som venter henne. For hun er da nysgjerrig på denne overgangen, på hvordan de neste månedene og årene vil arte seg?

Skolestarterne var allerede konsumert, viste det seg, i regi av barnehagen. Det fristet ikke med gjensyn: «Alle syntes den var kjedelig. Helt vanlig, liksom. Den var ikke spennende, og jeg vil ikke se den igjen».

Datteren min har et poeng: De åtte korte episodene forteller omhyggelig om vemodet ved å forlate barnehagen, om undringen over hvem man kommer i klasse med og skal sitte ved siden av, om forventninger til læring, lærere og lekser og hvordan alt arter seg i praksis. Serien fanger nervøsiteten hos både foreldre og barn, og er pedagogisk tilrettelagt for de aller yngste. Fortellerstemmene til de fire hovedpersonene driver handlingen fremover ved å beskrive nøyaktig det bildene viser mens forsiktig, trist-optimistisk fløytemusikk forteller oss akkurat hva vi skal føle. Skolestarterne er egnet til å gi seksåringer et realistisk bilde av hva som venter dem, men inviterer ikke til entusiasme.

«Han tror jeg er dum»

Et neste forsøk ender med like nedstemt respons fra en snart skoleklar seksåring: «Hva med Maur i rumpa, da? Den handler om en gutt som ikke kan sitte stille på skolen.» Igjen: «Nei. Det er jo helt vanlig, hva er vitsen med å lage en film om noe helt vanlig?»

Vranglåsen ble smurt med en temmelig upedagogisk bestikkelse, og hun hang med i filmen i atten minutter, litt kortere enn tiden det tar å spise en kroneis med jordbær. Så vendte hun tilbake til Bluey, en animert og festlig familierelasjonskomedie fra Canada.

Maur i rompa kontrasterer et sosialrealistisk utgangspunkt med tegnefilm-fantasisekvenser. «Inne i hodet mitt er det aldri stille, derfor klarer jeg ikke sitte stille», sier hovedpersonen og gir oss et innblikk: Tankene er fulle av blodsprut, insekter og romraketter.

Alt i handlingen betinges av den fantasifulle uroen til hovedpersonen, og vi forstår fort at det ikke er vitebegjæret det står på: Hvorfor kommer det tårer, og hvorfor lever vi, undres han. Og hvorfor snuser hunder hverandre i rumpa? Vil skolen gi svar? Han gleder seg til å lære, men makter ikke å konsentrere seg, til den eldre, tradisjonelle lærerens økende frustrasjon.

Hovedpersonens fortellerstemme blir stadig mer fortvilet: «Han tror jeg er dum, men jeg tenker på ganske mye. Tror jeg gjør alt feil med vilje. Blir lei av meg. Jeg blir lei av meg selv også».

Den dårlige kjemien mellom elev og lærer når stadig lavere ph-verdier i en konflikt som danner filmens fremdrift: Hva kommer til å skje? Ritalin? Spesialskole? Ny lærer? At foreldrene skiller seg? Et liv som utstøtt kriminell?

Essayet fortsetter etter bildet og annonsene.

Skolestart som eventyr

I lyse, glade farger og med nokså lystig musikk, retter Maur i rompa mild kritikk mot stivbente strukturer. Hovedpersonens uro er mer en uavvendelig naturkraft enn en vond vilje, og når systemet kommer på det rene med nettopp det, lyser det i tunnelen. Hva med å ta en løpetur når maurene herjer som verst?

Den ti år gamle nederlandske filmen er en gjenganger hos norske filmklubber og dermed noe av det nærmeste vi kommer en slags skolestarts-kanon, et felles audiovisuelt referansepunkt. Og som i de øvrige skolestartfilmene, er pedagogikk selve omdreiningspunktet. Det er kanskje nettopp derfor det finnes så få klassikere på feltet – læren om læring er kortreist ferskvare som vanskelig overskrider landegrenser og tidsånd.

Og målgruppen er ikke nødvendigvis så mottakelig for tematikken. Filmer og serier for seksåringer domineres av fargesterke fantasihistorier. For mange skolestartere vil sosialrealismen i skolestartsskildringene arte seg som kjedelig og triviell.

Må alle slike historier være så høytidelige? Er den første dagen til førsteklassingene for alvorlig til å bli behandlet med fengende fantasi og action? Utfordringen overbringes herved norske og internasjonale film- og serieskapere: Lag en sprudlende og spennende historie om å begynne på skolen. Det er tross alt et eventyr.