Grisebarokk: Lekende toner og krøll på tungen

Grisebarokk er en forestilling om to griser med interesse for høykultur, skrevet og spilt av de to fiolinistene Tiril Eirunn Einarsdotter og Ester Thunander på Riksscenen i Oslo.

Grisebarokk skal være en forestilling for barn. For å dekke hele spekteret med barn inviterte jeg (14) med meg Eivor (9,5) og Frøydis (3,5). Da vi gikk inn på Riksscenen var det satt fram tegnesaker, utklipte griser, saft og kjeks. Dette var en god måte å varme opp til forestillingen, siden vi fikk tegnet og snakket om både griser og barokk. Etter hvert kom det en mann som presenterte forestillingen og fulgte oss til scenen.

Intimkonsert

Vi satt i et ganske lite scenerom, som egentlig bare var selve scenegulvet på Riksscenen. De hadde trukket for sceneteppet mot salen, så vi satt ganske intimt på stoler og på små tepper. De fleste av barna satt på gulvet og de voksne satt på stoler. På scenen var det noen gammeldagse møbler og mye av handlingen foregikk ved et bord. Det var litt rart når alle barna satt på gulvet at det som skjedde, skjedde oppe på et bord. Da var det ikke alltid så lett å se. Scenografien var litt for høy.

Det var en ganske enkel historie. Den gikk ut på at det var to griser som spiste en tre-retters middag på restaurant. Grisene hadde på seg hvite nikkers og bluser, og gammeldagse parykker på hodet. De hadde også griseneser, ører og hale. Mens grisene ventet på de ulike rettene, spilte de musikk, både på fiolin og hardingfele. Til forrett fikk de salat, som de brukte for å etablere at de er griser gjennom å grise og tygge med åpen munn. Når hovedretten kom, fant de ut at de ikke har bestilt vegansk, fordi på tallerkenen lå det en gris. Deretter prøvde de å spise grisene på tallerkenen, ved å slå dem med gafler så de lagde gryntelyder. Når de kom til desserten, ender begge to opp med hvert sitt hele eple i munnen. Med eplet i munnen spilte de enda et stykke!

Vanskelig språk og snirklete rim

Siden de var kultiverte griser brukte de et vanskelig språk, og siden det var en barneforestilling snakket de på rim. Når de blandet de to sammen mistet de den barnevennlige delen av språket, siden rimene ikke gjorde vanskelige ord morsommere eller enklere å forstå. Jeg synes mye av dialogen var morsom, men de jeg hadde med som var yngre, forsto ikke så mye av hva som ble sagt. For eksempel når de fikk servert griser til hovedrett utbrøt den ene: «Jeg trodde jeg bestilte potet, for en morbiditet». Vitsen er egentlig ganske morsom, men poenget forsvinner når de bruker så vanskelige begreper.

I tillegg brukte de en del fransk inne i det hele. Eivor sa at hun trodde det ble snakket mange forskjellige språk, når det bare ble snakket to. Når man bruker såpass vanskelige ord i en forestilling for barn, må man forklare dem godt. Det fikk de ikke til her. Når de skulle forklare «soirée» brukte de «aftensforestilling» som oversettelse, som bare er enda ett ord barn ikke forstår. Mange av vitsene forsvant i vanskelig språk og rim.

Utilgjengelige vitser, tilgjengelig musikk

Grunnen til at noen av vitsene fungerte og andre ikke gjorde det, mener jeg handler om at utøverne må snakke på et språk barna forstår (helt konkret). Humor for barn er ikke bare barnslig tematikk, det må også formidles på en måte som gjør at barna forstår det. Når jeg synes eplevitsen fungerte, var det fordi de lagde humor som tar barna på alvor, ikke nødvendigvis barnslig humor. Når de spilte fiolin med et helt eple i munnen, tror jeg det er noe både barn og voksne kan synes er morsomt og imponerende. Vitsen fungerte dessuten bedre fordi den ikke druknet i ordene deres.

Men musikken var kjempebra! Stykkene var passe lange, så barna ikke mistet oppmerksomhet, noe jeg ofte gjør med klassisk musikk. Grisene klarte veldig godt å gjøre barokk til en sjanger barn kan like, uten å dumme den ned. De var flinke til å velge ut engasjerende og livlige stykker som både var kjempefine og morsomme å høre på. Både Eivor, Frøydis og jeg likte musikken godt! Ikke bare klappet Frøydis med, på et tidspunkt la hun seg tilbake på teppet vi satt på og lyttet til musikken som ble spilt mens hun viftet på føttene i takt med musikken.  I tillegg hadde de veldig god kontakt med publikum, og brøt aldri rollen sin. Når de spilte gikk de rundt i salen, satte seg ned blant oss, som gjorde det mer engasjerende og intimt. Det gjorde nok at barna fulgte bedre med og følte seg mer inkludert i forestillingen.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Læring gjennom musikken, ikke fakta

Mellom rettene spilte grisene musikk, og prøvde å lære oss om barokk. Det klarte de bare halvveis. Jeg tror alle som var der gikk ut litt mer vitende om hvordan barokk høres ut, og fikk en god opplevelse med barokkmusikk, men forsøkene på å lære oss fakta om hvordan stykkene ble til og om kjente komponister forsvant i det vanskelige språket på rim. For eksempel fortalte grisene oss om Heinrich Ignaz Franz Biber, en østerriksk barokk-komponist og fiolinist fra sent 1600-tall, gjennom en vits om at han ikke var Justin Bieber. Her kom vitsen mer fram enn faktaopplysningen, siden Heinrich Ignaz Franz Biber ikke så lett kommer fram i et rim fullt av lignende ord. De hadde ikke trengt å rime på alt.

Forestillingen klarte å appellere til både eldre og yngre barn, men som konsekvens appellerte den ikke 100 prosent til noen. Det var litt for barnslig for dem som forsto dialogen, men litt for vanskelig for dem som ikke forsto det. Det ble viktigere for grisene å være kultiverte og gammeldagse enn å ta hensyn til at barn vil forstå det som blir sagt på scenen. Grisene spilte kjempefin musikk, som passer for alle aldre, men selve forestillingen fungerer bedre som konsert enn som forestilling. Jeg tror at om de gjorde språket litt enklere og tydeligere og tenkte mer på hvordan de skulle kommunisere med publikummet sitt, hadde de truffet bedre hos yngre målgrupper.