Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kokosbananas: Crazy-humor og lærefortellinger

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 9. november 2022

Fortellingene om Kokosbananas er preget av ellevill humor. Men egentlig er forfatteren en snusfornuftig moralist.

↑ Illustrasjon fra «Kokosbananas og godteristøvsugeren». Boken er skrevet av Rolf-Magne Golten Andersen og illustrert av Victoria Haallman Hamre. Foto: Cappelen Damm

Det eneste lydboktilbudet som virkelig klarte å forene fire- og åtteåringen denne sommeren, var serien Kokosbananas av Rolf-Magne Golten Andersen: En solid dose snusfornuft pakket inn i velutviklet crazy-humor. Og med tilstrekkelig selvironi på voksenperspektivets vegne til at foreldrene også syns det er fornøyelig.

Entreprenørskap, håndverk og historiefortelling

Da Kokosbananas først nådde lydbølgene som opplesningsserie på NRK i 2018, var han halvt kokosnøtt og halvt ananas. Men da serien ble relansert i lydboktjenesten Storytel året etter, gikk han gjennom noen fruktrelaterte endringer: I dag er han halvt kokosnøtt og halvt banan, og bor med foreldre (far er kokosnøtt, mor er banan) og et babysøsken (tilsynelatende mer kokosnøtt enn banan), i frukt- og grønt-samfunnet Nøttvik. Der opplever han eventyr samt etiske og moralske utfordringer. Disse er ikke ulike dem alle barn opplever, men satt på spissen ved hjelp av Kokosbananas’ eventyrlige oppfinnerevner. Han har arvet bestefarens oppfinnerskur, som inneholder et vell av verktøy og gamle oppfinnelser.

 

Kokosbananas bor frukt- og grønt-samfunnet Nøttvik. Der opplever han eventyr samt etiske og moralske utfordringer

Kokosbananas med familie og venner. Illustrasjon: Victoria H. Hamre. Foto: Cappelen Damm

Andersen har bakgrunn som manusforfatter for en rekke initiativ innen TV og radio, mange av dem med tilknytning til NRK. I NRK radio-appen ligger det også flere større og mindre hørespill- og opplesningsserier fra hans hånd, hvor Billis og Bollos (2019–2020) må regnes som den mest velutviklede.

Kokosbananas fikk altså også sin spede start hos NRK, med tre episoder i 2018. Serien ble imidlertid født på ny i 2019, produsert av Rubicon TV for lydboktjenesten Storytel (eid av svenske Storytel AB og Cappelen Damm forlag), og dette er seriens hjem i dag. Serien om Kokosbananas teller nå 26 episoder, og produksjonstakten ser ut til å holde seg jevn, med fem nye fortellinger i 2022. Kokosbananas har også tatt steget over i den tradisjonelle litteraturens verden. Fire av lydfortellingene er gitt ut som billedbøker, laget i samarbeid med illustratør Victoria H. Hamre på Cappelen Damm forlag. Andersen har dessuten også mottatt produksjonsstøtte for å utvikle en animasjonsserie basert på det samme materialet.

Kokosbananas


Hørespillserie for barn skrevet av Rolf-Magne Golten Andersen

Startet hos NRK i 2018, siden produsert av Rubicon for Storytel fra 2019

Består av 26 lyttefortellinger

Fire av bøkene har blitt gitt ut som bildebøker:

Kokosbananas og forte-seg-roboten (2021)
Kokosbananas og godteristøvsugeren (2021)
Kokosbananas og prompebrusen (2022)
Kokosbananas og tøysemaskinen (2022)

Bøkene er illustrert av Victoria H. Hamre og gitt ut på Cappelen Damm

Rolf-Magne Golten Andersen har skrevet bøkene om Kokosbananas. Foto: David Zadig / Cappelen Damm

Masseproduksjon

Andersen er en disiplinert forfatter som vet hvordan en fortelling formes på effektiv manér, og episodene har derfor et tydelig formelpreg. Dette er en form for masseprodusert narrativ kunst, i likhet med mange av det 20. og 21. århundrets store kunstverk (særlig for barn), som Donald Duck, Frøken detektiv og Peppa Gris.

Med unntak av noen litt mer fantasifulle ideer i de tidlige episodene, er utgangspunktet alltid at Kokosbananas har et problem med en mer eller mindre sosial årsak, som at familien har dårlig tid om morgenen, at han ikke får se på barne-tv når han vil, at venninnen Pea Peanøtt er lei seg og ikke vil leke, at jakken han tar på seg om morgenen ikke alltid passer til været senere på dagen, eller at foreldrene klager over at han bråker. Dette vil så Kokosbananas forsøke å rette opp i ved hjelp av en oppfinnelse. Umiddelbart ser det ut til at oppfinnelsen virker, men etter litt tid viser det seg – ikke så overraskende – at konsekvensene er forferdelige for både Kokosbananas og omgivelsene.

Andersen er en disiplinert forfatter som vet hvordan en fortelling formes på effektiv manér

Fra «Kokosbananas og godteristøvsugeren», der rot og støv suges inn og spyttes ut som godteri. Hvem elsker ikke ideen? spør Periskops Kristoffer Jul-Larsen. Illustrasjon av Victoria H. Hallman. Foto: Cappelen Damm

Kapabel humorist

Innenfor dette stramme registeret viser Andersen seg som en kapabel humorist. Han evner å skape nye og, noen ganger, overraskende situasjoner, som alltid har rot i gjenkjennelige og nokså allmenne problemer. Gjennom de teknologiske løsningene som Kokosbananas koker i hop, skaper Andersen overdrivelser som frir til lytterens lyst og latter. Hvem kunne vel ikke tenkt seg en støvsuger som gjør skit, støv og rot om til godteri? Eller en klokke som automatisk vrir seg tilbake til tid for barne-TV og lørdagsgodt?

Andre ganger er det igangsettende problemet imidlertid ikke grådighet eller latskap, men heller følelser som sorg, ensomhet og sinne. Rolf-Magne Golten Andersen lar imidlertid Kokosbananas møte også disse problemene med den samme estetiske overdrivelsesstrategien, noe som gjør at fortellinger som dypest sett er svært forskjellige, fremstår overfladisk helt like.

Denne likheten viser noen sentrale begrensninger og muligheter for serielitteraturen. For det første umuliggjør formellitteraturen noen særlig estetisk variasjon, en kan ikke tillate seg å tilpasse formen til emnet, og faren for å bli stående fast i ett spor er overhengende. Samtidig kan en – om en er noenlunde virtuos innenfor sjangeren slik Andersen er – klare å introdusere emner som ellers ikke «hører hjemme» i et slikt uttrykk.

Hvem kunne vel ikke tenkt seg en støvsuger som gjør skit, støv og rot om til godteri?

Det er mye moro i Rolf-Magne Golten Andersens lydlegging av tøysemaskinen Kokosbananas skaper i «Kokosbananas og tøysemaskinen» på Storytel. Her illustrasjon fra bildeboka av Victoria H. Hamre. Foto: Cappelen Damm

«Kokosbananas og tøysemaskinen» i bildebokformat. Serien er skrevet av Rolf-Magne Golten Andersen og illustrert av Victoria H. Hamre. Foto: Cappelen Damm

Det tydeligste eksempelet finner vi i Kokosbananas og tøysemaskinen, hvor vår helt forsøker å kurere vennen Pea Peanøtts sorg over sin døde gullfisk med en «tøysemaskin», som kan lage pipestemmer, skyte slim fra nesen, lage prompesåpebobler med både lyd og lukt, og blåse ballonger. Her skapes humoren i gleden over beskrivelsene og lydleggingen («splætt!») av de absurde tekniske funksjonene, og deres overskridende kvaliteter («prompelukt, æsj!»). Imidlertid inneholder fortellingen en annen og mer kompleks humor, en dramatisk ironi som oppstår i vår anelse om misforholdet mellom Kokosbananas’ ambisjon om å gjøre vennen Pea glad igjen, og hvordan hun kommer til å reagere. Når dette misforholdet realiserer seg – Pea ler, men er likevel fortsatt trist – er det imidlertid mest en litt trist og realitetsorientert erfaring, for både lyttere og fortellingens personer: sorgen må få gå sitt løp. Det ligger klokskap i slike påminninger, selv om de ikke er så morsomme.

Humoren skapes i gleden over beskrivelsene og lydleggingen («splætt!»)

Kokosbananas ordner opp når venninnen Pea har blitt lei seg. Illustrasjon: Victoria H. Hamre. Foto: Cappelen Damm

Moralist

Crazy-humoren som fortellingene om Kokosbananas benytter seg av, med ville innfall, voldsomme overdrivelser og hyppige innslag av ekle elementer, plasserer den trygt innenfor en av de sentrale bevegelsene i moderne barnelitteratur: en stadig større vekt på brudd med den gode smak utfra en idé om å stille seg solidarisk med barneleseren og den barnlige humoren. Imidlertid er Andersen egentlig en snusfornuftig moralist, som har utstyrt hver eneste av de 26 fortellingene med et lett tilgjengelig budskap.

Det er ingen nyhet i at humoristen egentlig er moralist – slik har den satiriske tradisjonen utspilt seg siden antikken. Men Andersens særlige kombinasjon av crazy-humor og lærefortellinger understreker hvilken rolle den eksplisitte crazy-humoren har fått i dagens barnelitterære marked. Det er ikke et subversivt grep for å fremme barnets perspektiv, men først og fremst et trygt kommersielt valg.

Andersens særlige kombinasjon av crazy-humor og lærefortellinger understreker hvilken rolle den eksplisitte crazy-humoren har fått i dagens barnelitterære marked

Fra «Kokosbananas og forte-seg-roboten». Illustrasjon: Victoria H. Hamre. Foto: Cappelen Damm

I sine beste stunder er Kokosbananas god brukslitteratur

Et moment som bidrar til at Kokosbananas-prosjektets moralisme kan sies å holde vann, knytter seg til hvor den moralske fordringen retter seg. Oftest går den i retning av barnelytteren, i form av generelle idealer om måtehold (det er lurt med noen regler, vi kan ikke alltid spise godteri, etc.). Det er i og for seg greit nok, men kan fort bli kjedelig.

Imidlertid innreflekteres svært ofte den voksnes delte ansvar for de vanskelige situasjonene som Kokosbananas befinner seg i, og det gjøres på en måte som ikke bare henvender seg til barnelytteren. Dette kan gjelde ting som strenghet i oppdragelse, voksen tankeløshet, og voksnes egen teknologibruk. Denne henvendelsen til barn og voksen er i noen tilfeller dobbel, slik at barn og voksen adresseres, men på ulikt vis. Andre ganger er det en felles henvendelse, slik at lytterfellesskapet i stor grad hører det samme budskapet. Her skapes rom for fine samtaler om hvordan en ønsker å ha det i familien, og i sine beste stunder er Kokosbananas god brukslitteratur.

«Kokosbananas og frokostmonsteret» av Rolf-Magne Golten Andersen. Foto: Storytel

Klossete skuespiller, glimrende formidler

Rolf-Magne Golten Andersen leser hele serien. Som oppleser er han en litt klossete skuespiller, men en glimrende formidler. Ved hjelp av stemmebruk og ulike dialekter forsøker han å gi liv til de ulike stemmene som befolker fortellingene, men demonstrerer et ganske hjelpeløst språkøre. I dette tilfellet kan det imidlertid vanskelig brukes som argument mot opplesningen, siden disse tullestemmene ligger så tett på et lekende uttrykk, og dermed målbærer et barnlig perspektiv i seg selv. Bedre dialekter hadde simpelthen vært mindre morsomt. Andersen er også åpenbart en som er flink til å leke og gi seg hen til og uttrykke de følelsene som ligger i scenariene han har skrevet frem.

I tråd med opplesningens enkelhet er lyddesignet også lite utviklet. Det er likevel effektivt, med enkle lydillustrasjoner for å understreke enkelthendelser og liten bruk av mer omfattende lydkulisser. Lyddesignet passer seriens karakter som opplesning godt. Kokosbananas er et litterært prosjekt som hviler på fortellingen og fortellehandlingen. Slik er det også i billedbøkene, hvor tegningene står i et enkelt illustrerende forhold til teksten.

Tullestemmene ligger tett på et lekende uttrykk, og målbærer et barnlig perspektiv i seg selv

«Kokosbananas og prompebrusen» er den tredje boken om Kokosbananas. Foto: Cappelen Damm

Fra lyd til bok

Kokosbananas’ ferd fra lydbok til papirutgivelse har gått i omvendt retning i forhold til hvordan det vanligvis foregår i dagens bokbransje. Denne bevegelsen kan imidlertid ses som en retur tilbake til situasjonen da vi hadde et lydmedium som den primære kanalen for barneunderholdning. Både Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestlys barnelitterære forfatterskap ble hovedsakelig utviklet som fortellinger skapt for opplesning og dramatisering i radioen, før de kom som bokutgivelser. De hadde sin tids største medieinstitusjon i ryggen, noe slikt kan vi ikke si om Andersen. Det gjelder særlig siden medielandskapet har blitt så oppdelt i ulike digitale tilbud som samtidig rommer både tekst, lyd, bilde og film. Men om en evner å navigere i dette landskapet, kan det også skape store muligheter.

Som bildebokserie følger Kokosbananas trygt i fotsporene til lydbøkene. Det er liten avstand mellom det verbale innholdet i de to formatene. Victoria H. Hamres bevisst flate tegneserieestetikk kler seriens vennlige tone og understreker ønsket om å underholde. Illustrasjonene har derimot lite av den fandenivoldskhet som noen ganger lurer i bakgrunnen av Andersens oppfinnsomme scenarier. Dermed blir bøkene dessverre litt flate, og jeg kan ikke se for meg at de kommer til å være like slitesterke som lydbøkene ser ut til å være.

Saken fortsetter etter bildet og annonsene. 

Det er liten avstand mellom det verbale innholdet i de to formatene

Godteriglede i «Kokosbananas og godteristøvsugeren» av Rolf-Magne Golten Andersen. Illustrasjon: Victoria H. Hamre. Foto: Cappelen Damm

I skrivende stund er det uvisst i hvilken grad lydboken kommer til å revolusjonere forleggeriet. Siden toppnoteringen i desember 2020 har aksjekursen til Storytel AB falt med 88 %. Mediet er like fullt svært populært. Og det spørs om ikke flere forfattere som befinner seg i det samme kreatør-landskapet som Rolf-Magne Golten Andersen, hvor en jobber innenfor flere medieuttrykk samtidig, kan utnytte fordelene ved lydbokmediets lave produksjons- og distribusjonskostnader til å utvikle lignende barnelitterære satsinger.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·