– Kulturtanken skal ikke overta kunstopplæringen

Et halvt år ut i omstillingsåret har Kulturdepartementet ansatt Lin Marie Holvik som ny direktør i Kulturtanken. Hun får i oppdrag å lede den nye organisasjonen gjennom omstillingen fra Rikskonsertene til Den kulturelle skolesekken-etat, samt å stake ut veien videre for Den kulturelle skolesekken (DKS).

Høsten skal brukes til å kartlegge hvilken kompetanse som finnes i Kulturtanken fra før, og å finne ut om det trengs nye folk med annen kompetanse. Rikskonsertenes gamle styre ble avviklet ved overgangen til Kulturtanken i begynnelsen av 2016, og i høst skal i stedet et fagråd oppnevnes av Kulturdepartementet. Holvik tiltrer i august, i en seks års åremålsstilling.

Gratulerer med ny stilling. Mange hadde kanskje forventet en med kunstfaglig bakgrunn, men du kommer fra skolesiden. Som tidligere lærer og skoleleder, hva bringer du til bordet i Kulturtanken?

– Jeg kan forstå at det oppleves som litt ukjent, men oppdraget til Kulturtanken er likt enten du kommer fra kunst- eller utdanningssiden. Hensikten med DKS er å utvide barn og ungdoms forhold til kunst, og det er det samme uansett hvilken side du kommer fra. Det er et kunstfaglig oppdrag, men det er et oppdrag som skal løses i skolen. Jeg kommer inn i en organisasjon som har enorm kompetanse innen kunst, og sammen med den kunnskapen jeg har om barn og unge fra et pedagogisk ståsted som lærer og skoleleder – kan vi løfte DKS og gjøre den enda viktigere. Det er min styrke. Samtidig er det et større oppdrag som også handler om å ta organisasjonen inn i et nytt mandat også, som jeg gleder meg til.

Diskusjonen om hva som skal veie tyngst i DKS handler ofte om kunstsynet – er kunsten først og fremst et middel til læring eller er den nok i seg selv? Hva mener du?

– Jeg synes det må gå an å få til begge deler. Det er riktig at mange lærere sier at de sliter med å få DKS til å passe med læreplanverket. Kanskje har det med hvordan man kommuniserer på? DKS er ikke bestillingsverk som til enhver tid må tilpasses læreplanene. Kunst er noe i seg selv, det skal oppleves som grensesprengende – jeg tenker at det heller kan utfordre, understøtte og utfylle læreplanene. Men man må ta innover seg at at DKS må skje i dialog med skolen. Noe av Kulturtankens nye mandat er å drive kunnskapsutvikling og legge til rette for samhandling, dialog og deling. Det blir viktig.

For mange ute i DKS felten – både lærere og kunstnere – kommer man likevel til en forestilling eller et prosjekt med ulike innfallsvinkler og forventninger. Har skolen og DKS samme agenda for kunst- og kulturopplæring?

– Min personlige erfaring med DKS har vært både og. Jeg har vært på skoler hvor det har fungert sømløst for både elever og lærere, og på skoler hvor grunnholdningen har vært «Nei, de får ikke mine timer, det får bli en annen gang». Skoleledelsens og Kunnskapsdepartementets holdning er kjempeviktig, men det er også kunstnerens tilnærming til skolen. Jeg tror jeg som kommer fra skolesiden har noe å bidra med der.

Rokkan-rapporten pekte på en begynnende utskilling av kunstopplæringen i skolen; samtidig som de estetiske fagene blir bygget ned, blir deler av kunstopplæringen overlatt til eksterne aktører som DKS og tidligere Rikskonsertene, og tiltak som musikkspillet Lyderia. Et styrket DKS, uten tilsvarende satsing innad i skolen, kan sees som et skritt videre i den utviklingen. Er Kulturtanken i ferd med å ta over ansvaret for den kunstfaglige opplæringen i skolen?

– Absolutt ikke. Kulturtanken skal ikke inn og overta noe som helst. Skolen har sitt mandat i læreplanene fra Kunnskapsdepartementet. DKS har et annet oppdrag. Det skal utvide, berike, fylle ut, men overhode ikke overta. Men jeg forstår standpunktet. Estetiske fag har blitt bygget ned, kunstkompetansen er blitt bygget ned og noen opplever nok en slags utmattelse som gjør at man tenker at det er greit å få inn «noen profesjonelle» til å ta seg av det. Men kunstnere skal like lite ta over kunstopplæringen som økonomer skal ta over mattetimer. Pedagogene har sitt felt i skolen, kunstnerne har sitt i kunsten. Kunnskapsløftet er tydelig på de praktisk-etetiske fagene har en plass, men vi må alle bidra til å sette fokus på viktigheten av dette fagfeltet. Kulturtanken har et viktig oppdrag i så måte.

Vektleggingen av forskjellige kunstarter er en tilbakevendende diskusjon som også kan knyttes til skolenes ønsker og behov. Litteratur har for eksempel en større plass i læreplanene enn dans, mens musikkopplæring handler en god del om historie. Hvordan skal DKS reflektere skolenes behov?

– Dette er jo en del av det som skal omorganiseres. Vi må ha en stor, faglig diskusjon i Kulturtanken om disse tingene i løpet av høsten. Gamle Rikskonsertene har stor musikkompetanse, mens det gamle DKS-sekretariatet har et bredere blikk. Musikken vil jo ha en egen plass fortsatt – alle elever skal fortsatt få to konserter i året gjennom grunnskolen. Men oppdraget er å ivareta bredden i hele feltet, ikke å tilpasse DKS til læreplanene.

Du går inn i en organisasjon i stor omveltning, nye folk skal kanskje inn, mange får nye oppgaver. Hva tror du blir dine største utfordringer?

– Det første jeg vil gjøre er å bli kjent med folk, finne ut hva de er opptatt av, hva de brenner for. Jeg gjør alltid det når jeg kommer inn et nytt sted, litt speed-dating. Jeg er også helt avhengig av å gjøre meg kjent med kompetansen som sitter i organisasjonen. Jeg har ikke kunstfaglig bakgrunn, og det er ikke noe jeg tar lett på. Jeg må opparbeide meg en minimumsplatform på det kunstfaglige. Samtidig mener jeg at alle ledere er avhengige av å omgi seg med kompetanse man selv ikke har. Hvis alle kan det samme, så skjer det jo ingenting.

Og de største utfordringene for Kulturtanken?
For Kulturtankten vil det handle om å holde oppe en solid forståelse hos de bevilgende myndigheter om at det vi driver med er viktig. DKS er enestående i verdenssammenheng, det er ikke mange som bruker så mye penger på kunst til barn og unge som vi gjør her til lands. Det må vil løfte frem og styrke.

Les også:

Hvem har ansvaret for den kunstfaglige opplæringen? 

DKS kan bidra til økt bevissthet rundt de estetiske fagene