– Kunst kaster deg inn i et annet menneskes opplevelse av verden

Hei.

Jeg heter Anna.

Jeg skal begynne med å fortelle dere om en ettermiddag i fjor høst. Jeg skulle på teater med den nye klassen på Foss videregående skole, der jeg akkurat hadde startet mitt første år.

Jeg går ut døra hjemme og setter meg på sykkelen. I det jeg triller ut på veien, utenfor huset mitt, løper to gutter forbi meg. De sprinter forbi og innover mot skogen. De har hetter på hodene som er snøret sammen for å skjule ansiktene deres. Jeg sykler videre nedover forbi butikken. Der står det fire politibiler. Det kommer politifolk løpende forbi meg og videre inn mot skogen etter de to guttene. Jeg triller sykkelen videre nedover mot t-banen.

På t-banen sjekker jeg VG. Det har vært et slagsmål på Bogerud. Gutt, 16 år, hadde fått en øks i hodet. To mistenkte mindreårige gutter pågrepet i skogkanten på Bøler. Jeg og den nye klassen skal se dramatiseringen av boka Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar på Det Norske Teateret. Stykket forteller om Mohammed og Jamal.

Om Oslo øst og integrering.

Om dop og omsorgssvikt.

Om utenforskap.

Om hvordan det var å få sitt første kyss på ungdomsklubben på Stovner.

Stykket fortalte om en virkelighet helt fjern fra oss som satt å så på. For de gutta som løp fra politiet den dagen, de satt ikke i salen.

De så ikke Mohammed og Jamal på scenen. De så ikke Jamal som fortalte om hvor vanskelig han syns skolen er. De så ikke Mohammed som fortalte om hans møte med rasisme.

I en teatersal lærer man å leve seg inn i en annens liv. Du lærer å se deg selv i andre. Kunst kaster deg inn i et annet menneskets opplevelse av verden. Den øver oss i å forstå hverandre. Kunst er en øvelse i empati. Den som sa det best, var min lillebror da han så tegnefilmen om Herkules: «Jeg er han!» sa han. Han så seg selv i helten i filmen. Han levde seg inn i fortellingen om Herkules. En fortelling om det gode og det onde, om vennskap og trofasthet, om svik og sorg.

Når vi lærer dette. Når vi lærer å se oss selv i andre, så lærer man også noe om seg selv. Ved å forstå hvorfor et annet menneske tar de valgene det tar, kan du bedre forstå dine egne. Man får evnen til å se seg selv i en større sammenheng. Å se at sin historie er flettet sammen med mange andre. Å se seg selv som del av et fellesskap.

Men hva skjer hvis man ikke har tilgang til dette?

Hva skjer hvis det å oppleve teater, kino og kunst blir begrenset til at bare noen har tilgang?

Hvilke fortellinger blir ikke fortalt?

Hvem faller utenfor?

Hva skjer med dem?

I fjor satt jeg i Ungdommens ytringsfrihetsråd. Dette rådet var et prosjekt satt i gang av Norsk PEN og Fritt Ord. Målet vårt var å peke på utfordringer som begrenser ungdom og unge voksnes ytringsfrihet. Vi ferdigstilte en rapport om ungdom og unge voksnes ytringsfrihet i Norge i april i år. Punkt 1.8 i rapporten har tittelen «Manglende tilgang til kunst og kultur».

Vi så på kunst som ytring, og kunst og kultur-feltet som en yttringsplattform. I lys av dette stiller jeg de samme spørsmålene igjen:

Blir den begrensede tilgangen til kunst og kultur, begrensende for ytringsfriheten?

Hvem har tilgang til å ytre seg på disse plattformene?

Hvem er det som opplever ytringene?

Hvem er det som ikke har tilgang til å ytre seg på denne plattformen?

Hvem er det som ikke opplever ytringene?

Hva skjer hvis ikke alle grupper i samfunnet får tilgang til å benytte seg av denne plattformen?

Hva skjer når ikke alle grupper i samfunnet har samme tilgang det som blir ytret?

Hva skjer med dem som ikke har tilgang til kunst og kultur?

Hva skjer med kunsten?

I Tante Ulrikkes vei forteller Zeshan Shakar en fortelling om utenforskap.

En fortelling der fellesskapet svikter.

En fortelling om vårt samfunn.

En fortelling om de gutta som løp fra politiet den dagen.

En fortelling om de som ikke satt i teatersalen den dagen.

De som heller ikke sitter i denne salen med oss i dag.

Takk for meg.