Mio, min Mios magiske realisme

«Gud hjälpe vår arma av vanvett slagna planet!», skrev Astrid Lindgren i sin dagbok 1. september 1939 da Tyskland invaderte Polen og andre verdenskrig begynte. I 1954 kom Mio min Mio, som et poetisk ekko av denne fortvilelsen. Historien om «ni år gamle Bo Vilhelm Olsson, som siden i forgårs har vært savnet fra sitt hjem i Upplandsgatan 13» bærer potensielt i seg alt som krigen, og den kalde krigen, personlig og kollektivt handlet om, av frykt, mot, splittelse, samhold, sønnens lengsel etter faren, og ikke minst: kampen mot diktaturet og det autoritære overvåkningssamfunnet.

Da hadde Astrid Lindgren allerede hatt sitt internasjonale gjennombrudd, med blant annet Mesterdetektiven Blomquist, Barna i Bakkebygrenda og Per Pusling, men først og fremst med bøkene om Pippi Langstrømpe. Mange av bøkene inneholder spredte referanser til magi og det overnaturlige, men det var først med Mio, min Mio at hun så å si gikk hele veien. Boka kom ut så godt som samtidig med første bind i Ringenes herre-trilogien av den moderne fantasylitteraturens far, J.R.R. Tolkien. Likhetene mellom de to fortellingene har gitt opphav til spekulasjoner om en mulig konspirasjon mellom de to forfatterne om innhold og bruk av virkemidler: Kampen mellom det gode og det onde, gulleplet, den døde skogen, usynlighetskappen og mye mer. Men ingen av konspiratørene har klart å bevise noe som helst, og ser man nærmere etter, er begge fortellingene arketypiske beretninger, tydelig inspirerte av tradisjonelle myter, sagn og eventyr.

Språket

Sånn sett er ikke historien om Mio i seg selv så original. Det som i min verden gjør den enestående er først og fremst språket, sammen med bildet av, ikke moren, men den tidligere fraværende faren som barnets omsorgsperson. Som skilsmissebarn på 1960-tallet lengtet også jeg etter faren min. Det var det som inntok systemet mitt da moren min leste den høyt for meg.

Det spesielle med språket er enkelheten hvormed det formidler noe vanskelig, farlig og følelsesmessig kontroversielt. Det nedstrippa, enkle og det strengt kronologiske i fortellingen gir liksom plass til alt det magiske på en måte som også gir plass til meg som lytter. Sett i bakspeilet aner jeg et slektskap med for eksempel Gabriel Garcia Marquez sin måte å beskrive magiske hendelser som en slags hverdagslige, trivielle faktaopplysninger: Når Lindgren skriver om Landet i det fjerne, Grønne engers øy, Morgenlysets bro, måneskinnsskogen og drømmetøy er det ganske enkelt fordi disse stedene og tingene heter nettopp det. Det gjøres ikke noe større nummer av det enn som så.

Men nettopp det sterke språket, det genuint litterære ved verket, gjør det til et sjansespill å lage teater av det. Hvorfor skal noe som i seg selv er så formfullendt og visuelt fantasieggende visualiseres enda en gang?

Selvstendig teatralt uttrykk

Svaret på det er antakelig Hilde Brinchmann. En av hennes spesialiteter er å løsrive klassikere innen den mer eventyrlige delen av barnelitteraturen fra sitt litterære utgangspunkt og transformere dem til noe annet: Et selvstendig, frodig visuelt og, ikke minst, interaktivt teatralt uttrykk. Hun er utdannet regissør fra Dramatiska Institutet i Stockholm og satte opp Alice i Eventyrland som eksamensoppgave ved Helsingborg stadsteater som interaktivt vandreteater over, under og på siden av teatrets hovedscene. Hun sto også bak blant annet Heddaprisvinneren Trollmannen fra Oz på Brageteatret i 2014, smidd over en liknende lest.

Og det er samme tankegangen som preger Mio, min Mio. Inne i scenerommet på Teatret Vårt blir vi bedt om å ta av oss skoene og ledet videre inn i et røyklagt, eventyrlig rom hvor et trappeamfi er bygd opp. Vi står på gulvet og ser opp på hovedpersonen, den foreldreløse niåringen Bo Vilhelm Olsson (Iver Innset) som sitter på ett av trinnene, iført duffelcoat, hvite posebukser og sølvhår. Det lyser ensomhet og en sensitiv skjørhet av ham, der han sitter midt mellom to luker som vekselvis åpner seg. På den ene siden for de kalde, autoritære fosterforeldrene tante Edla og Onkel Sixten, på den andre siden Fru Lundin fra fruktbutikken og guttens eneste venn, Benka. Fra dette liksom hverdagslige scenariet fra Stockholm i en tidsalder da barn til nød kunne sees, men ikke høres, blir publikum tatt med over i eventyrlandskapet hvor Bo endelig får treffe sin far, Kongen, som tar kjærlig imot ham og gir ham navnet Mio. I løpet av denne prosessen har publikum og de tre skuespillerne byttet plass, og derfra foregår det meste i et dynamisk scenografisk landskap som opereres av skuespillerne. Det hele har form av en slags pop-up bok, som etter hvert som sidene åpnes, åpenbarer stadig nye landskaper.

Scenografien, ved Paul Garbers og skuespillernes påkledning, ved Helena Andersson, er bygd opp i tekstens ånd, i et møte mellom det enkle, rasjonelle og det fantastiske. Garbers og Andersson har jobbet med Hilde Brinchmann i flere tidligere oppsetninger, noe som kommer til syne i et usedvanlig integrert uttrykk. La oss bare fastslå det med en gang: Dette teamet og skuespillerne har lykkes med å gjenskape uttrykket og magien fra boka på egne kunstneriske premisser. Når noen er god til noe ser det ofte veldig enkelt ut, så også her. Men det er, basert på et av litteraturhistoriens mesterverk, ingen liten bragd å klare å bygge opp et scenisk univers som står så solid på egne bein.

Virkemidler i fortellingens tjeneste

Jeg kan ofte irritere meg over oppsetninger som liksom demonstrativt roper ut til publikum: Legg merke til virkemidlene folkens! Er de ikke fine? Også blir vi sittende og beundre dem, som virkemidler. I Mio, min Mio er det mange av dem men de brukes, uten unntak, i den overordna sceniske fortellingens tjeneste. Her brukes masketeater, figurteater, fysisk teater og, naturligvis, tekst om hverandre som den mest naturlige ting av verden. Vekslingen mellom bruk av replikker og gjenfortelling av handlingen skjer sømløst og uanstrengt. Fysiske illusjoner blir skapt helt uten sagte og usagte påstander om hvor «magisk» det er.

De tre skuespillerne fyller et stort antall roller på troverdig vis. Både Iver Innset og Amalie Sofie Ibsen Jensen har bakgrunn fra HiNT/Nord Universitet, hvor denne bredden i kompetanse utgjør kjernen i utdanningen. Dagfinn Tutturen har jobbet lenge med Teater NIE som har en liknende inngang til sitt arbeid. Barna blant publikum blir fra tid til annen på forsiktig vis tatt med og inn i handlingen. Det er interaktivt, men heller ikke det er noe poeng i seg selv. Vi kommer tett på det som skjer og blir medskapende, uten at det kjennes påtrengende.

Det eneste jeg tidvis savner er en mer bevisst bruk av stemmen. Skuespillerne snakker liksom med den stemmen de har, uansett hva de ellers gjør. Fantastiske ting blir gjort med kroppene, ansiktene og de visuelle omgivelsene, men stemmene henger igjen der de var før forvandlingen skjedde. Tydeligst kommer dette til uttrykk i Dagfinn Tutturens forvandling fra den gode Kongen til den onde Ridder Kato. Det er greit å ikke skremme livskiten av ungene, men det bør ikke gå på bekostning av den grunnleggende troverdigheten. Det ligger, i stemmearbeidet, et stort potensial for utvidelse og nyansering av skuespillerens uttrykk.

Forbilledlig løft

Denne oppsetningen er et stort og forbilledlig løft av de to små regionteatrene, Teatret Vårt i Molde og Nordland Teater i Mo i Rana. Barneforestillinger blir ofte til med trange budsjetter, som det kan komme flotte resultater ut av. Mio, min Mio er uttrykk for et ønske om en ordentlig satsing, som ett teater aleine kanskje ikke har rygg til å bære. Nå skal forestillingen ut på tur hele høsten og vil dermed dekke et område av en størrelse som det ellers bare er Riksteatret som har tilgang til.