Oppdragelse av barnepublikummet overskygger plottet i NRK Supers nye serie

NRK Super-serien ZombieLars er et eksempel på 2010-tallets mest prominente populærkulturelle trend, nemlig at alle målgrupper får sine egne superheltfortellinger. Kort tid etter at den moderne superheltfilmen oppstod i kjølvannet av Bryan Singers X-Men (2000) og Sam Raimis Spider-Man (2002), begynte filmkritikere og kinopublikummere å spå sjangerens endelikt. Resonnementet var at disse historiene om individer med overmenneskelige evner og kuriøse kostymer som bekjempet forbrytere, bygget på såpass forutsigbare strukturer at publikum før eller senere var dømt til å gå lei. Etter at Marvel Studios finjusterte oppskriften og etablerte den lukrative «shared universe»-modellen med Jon Favreaus Iron Man i 2008, har imidlertid Hollywoods forståelse av superhelter utviklet seg i retningen som har preget den amerikanske tegneseriebransjen siden 1970-årene.

I henhold til denne forståelsen er ikke superheltfiksjon en sjanger så mye som et sett med estetiske konvensjoner – en samling populærkulturelle byggeklosser med stort merchandisingpotensial – som kan brukes til å fortelle et bredt spekter av historier. Utviklingen handler altså ikke om å skape nye fortellinger og ideer, men å sette sammen eksisterende elementer på nye måter, og vinkle dem inn mot nye målgrupper. Snarere enn å forsvinne har superheltene festet sitt grep om ikke bare filmindustrien, men også TV-bransjen, og resultatet er at stadig flere og mer nisjepregede målgrupper får sine egne formulaiske superheltfortellinger.

For under de store blockbusterfilmene med ikoniske superhelter som Spider-Man og Batman i hovedrollene finnes det en voksende underskog av mindre produksjoner med nye figurer og konsepter, som spenner fra parodi og pastisj til smarte oppdateringer av klassiske oppskrifter. Enkelte av disse kopierer den tradisjonelle superheltestetikken ned til minste detalj, andre følger i fotsporene til Buffy the Vampire Slayers mer uformelle kleskode, men alle kan de føre stamtavlene sine tilbake til den såkalte sølvalderen i amerikanske tegneserier i 1950- og 60-årene.

Superkrefter som flerbruksmetafor

ZombieLars putter ideer fra skrekkfilm og folketro inn i en superheltstruktur, og bruker dem som en inngang til eviggrønne barne- og ungdomstemaer som utenforskap, ensomhet, forelskelse og det første møtet med rusmidler. Ikke minst låner historien om den «halvt levende, halvt ulevende» elleveåringen Lars (Leonard Valestrand Eike) som flytter til tettstedet Bekkebakken med sin 100% levende mor (Ine Marie Wilmann), mye fra tegneseriene og filmene om nettopp The X-Men. Med sine bisarre medfødte krefter er de utstøtte og uglamorøse mutantene i The X-Men henvist til å beskytte en verden som hater og frykter dem, og siden de først så dagens lys i 1963 har de vært selve prototypen på superkrefter som flerbruksmetafor for ulike former for utenforskap.

Hverken Lars eller vennene Anna (Hannah Raanes-Holm), Tess (Helena F. Ødven) og Robert (Dat Gia Hoang) ifører seg riktig nok superheltkostyme, men ser man bort fra denne overfladiske detaljen, er serien oppsiktsvekkende tro mot den amerikanske oppskriften – et slektskap serieskaperne anerkjenner når de lar Robert sammenligne Lars med X-Men-figuren Wolverine. Som halvt zombie er Lars tilsynelatende usårbar, og i tillegg til å ikke føle fysisk smerte, beskriver han seg som ute av stand til å oppleve menneskelige følelser. Anna er født med egenskapen til å bli usynlig når hun blir redd, og både hun og faren benytter seg regelmessig av denne egenskapen i møte med morens eksplosive sinne. Tess er kvart heks, og besitter en rekke overmenneskelige evner, men av hensyn til omverdenen legger hun lokk på denne skumle siden av seg selv ved å sette opp en sukkersøt, pastellrosa fasade. Robert er på sin side et helt vanlig menneske, som misunner vennenes unike egenskaper, men utviser til tider en metabevissthet om sjangeren han er en del av, som i seg selv minner om en superkraft.

Forkynner kulturelt mangfold

Det er lett å lese disse kreftene som bilder på emosjonell avstumpning med røtter i langvarig mobbing (Lars), angst og posttraumatisk stress som følge av utrygge familieforhold (Anna), de sosiale mekanismene som fører til Flink pike-syndrom (Tess), og representanter for den dominerende kulturen som tar etter sine fremmedkulturelle venner (Robert). At de unge hovedpersonene dessuten må kjempe mot bygdedyrets trangsynte normalitetsbegreper – i form av den generiske rasismemetaforen Folkeaksjonen Mot Alt Fremmed, som er i mot alle som ikke er 100 prosent menneskelige – understreker med all mulig tydelighet at vi har å gjøre med en Serie Med Et Budskap.

ZombieLars er nærmest propagandistisk i sin forkynnelse av kulturelt mangfold, men på grunn av seriens hurtige tempo, sjarmerende rollefigurer og overraskende vendinger, tar det lang tid før dette blir påtrengende. Før det har gått tre minutter av første episode har Lars kastet seg ut av vinduet i leiligheten i fjerde etasje og reist seg uten en skramme, og en av lærerne på den nye skolen hans har rukket å sammenligne ordet «zombie» med «hottentott» og et visst annet rasistisk begrep som ingen amerikansk superheltfilm ville tatt i med ildtang. Senere i episoden morer de andre elevene seg med å «drepe» sin nye klassekamerat ved å kaste ham ned fra taket på skolen og ut foran biler i fart, og i episode tre utløser en bæsj i en gymbag en overraskende grafisk oppkastepidemi i jentegarderoben.

Så lenge ZombieLars opprettholder dette momentet av eksposisjon og sjokkeffekter, er seriens kombinasjon av amerikanske sjangerformler og norsk virkelighet svært vellykket. Filmspråket er kompetent og effektivt, spesialeffektene er akkurat så bra som de trenger å være, og de unge skuespillerne tilfører rollefigurene tilstrekkelig personlighet til at man glemmer at de er ment å representere tydelig definerte problemstillinger. Serieskaperne Thomas Seeberg Torjussen og Gisle Halvorsen vet at sjangerunderholdning aldri er bedre enn når den treffer publikum som billig, fantasifull moro, og først deretter avslører seg som et smart bilde på dagsaktuelle samfunnsproblemer.

Pedagogisk eim

Etter at firkløverets status quo etableres i sjette episode, endrer imidlertid serien karakter. Den begynner å gjenta seg selv, og allegoriene blir stadig mer åpenlyse, med det resultat at budskapet om toleranse og mangfold truer med å overskygge fortellingen om de tre unge menneskene med superkrefter – og det ene uten – som forsøker å hanskes med en trøblete hverdag. I likhet med andre typer sjangerfiksjon er superheltfortellinger mest vellykket når de tematiserer allmennmenneskelige erfaringer uten at figurene og konseptene står i et en-til-en-forhold til det de er ment å symbolisere. Når metaforene blir viktigere enn teksten de er en del av, slutter historiene fort å engasjere som underholdning, og verken barn eller ungdom setter pris på følelsen av at noen bruker populærkultur for å lure i dem et budskap – særlig ikke en allmennkringkaster.

I et levedyktig superheltunivers må de metaforiske og allegoriske lesningene hele tiden kjempe om publikums oppmerksomhet med spekulasjoner om fiksjonsverdenenes komplekse historikk og innfløkte metatekstuelle regler. Figurene og konseptene må derfor være tydelige nok til at publikum skjønner hva de er ment å representere, samtidig som de er allsidige nok til at de kan bety forskjellige ting i forskjellige kontekster. Og på toppen av det hele må de være interessante nok til å stå på egne bein – også når de ikke symboliserer noen ting som helst.

Etter å ha sett 10 av totalt 13 episoder, er det vanskelig å bedømme hvorvidt ZombieLars vil bukke under for serieskapernes (eller oppdragsgiverens) velmente pedagogiske ambisjoner, eller om den vil gjenfinne det fandenivoldske drivet fra de innledende episodene. Det er imidlertid liten tvil om at sistnevnte alternativ representerer en langt mer engasjerende, tankevekkende og utfordrende form for TV-underholdning enn den didaktiske tilnærmingen det avløses av. Det går lang tid mellom hver gang vi får se noe såpass friskt og uforutsigbart laget for denne målgruppen i Norge som de innledende episodene av ZombieLars, og det er sjelden amerikanske sjangeroppskrifter kombineres med norsk virkelighet med like interessante resultater som her. Og dersom eimen av pedagogikk og kronikk skulle bli for sjenerende i andre halvdel av serien, er det bare å skru av med god samvittighet.

Periskop har fått støtte til å dekke film og TV av Fritt Ord og Norsk filminstitutt. Denne saken er produsert med midler fra Fritt Ord.