Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Plateanmeldelser: Funky fresh familiemusikk av Hulbækmo og Naboen min

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

torsdag 3. juni 2021

Naboen min lager allsangvennlig festivalpop og Tone Hulbækmo fargelegger gamle barnerim med nye toner. Begge fenger ørene, men med vidt forskjellige grep.

↑ «Eg kan!» av Tone Hulbækmo. Omslagsillustrasjon: Katrin Berge. Foto: Grappa / «Alt blir feil» av Naboen min. Omslagsillustrasjon: Vegard Markhus. Foto: GUFF/Indigoboom

To nye plater fra hver sin ende av barnemusikken – popete og finprodusert på den ene siden, akustisk og teatral på den andre – har truffet hyllene og strømmetjenestene denne våren. Tone Hulbækmo er trolsk og mystisk i den poetisk-nostalgiske Eg kan! mens Naboen min gjør nesten alt riktig på gladpopplaten Alt blir feil. De låter vidt forskjellig, og hører nok til ulike barn og i hvert fall til ulike stemninger. Men begge er gode. Sistnevnte mest på grunn av et stilig og velprodusert lydbilde, den andre på grunn av sin karakteristiske formidlingsevne.

Alt blir feil


Barneplate av Naboen min

Produsert, arrangert og miksa av Bjørnar Sangolt

Tekst/melodi: Vegard Markhus

Vegard Markhus: Vokal

Bjørnar Sangolt: Diverse gitarar, bass, piano, kazoo, synth og kor

Thomas Gallatin: Trommer og perkusjon

Mastra av Iver Sandøy i Solslottet Studio

Coverdesign: Vegard Markhus

Utgjeve av GUFF/Indigoboom

«Alt blir feil» av Naboen min. Coverillustrasjon: Vegard Markhus. Foto: GUFF/Indigoboom

«Alt blir feil»: Oppløftende post-korona-musikk

Det som skulle bli så bra, blir det ingenting av.

Kjenner du deg igjen? «Alt blir feil», tittellåten på det nye albumet til vestlandsduoen Naboen min, er munter skranglepop, tross den triste teksten. Den handler om de dagene alt går i dass, når man er «sur og kald og lei», og kanskje også litt om de siste månedene da mange av planene vi la måtte avlyses, om igjen og om igjen. Men musikken protesterer, og løfter humøret med rytmer som åpner for egendans på stuegulvet, og hvis man lukker øynene og gauler med på refrenget er det nesten som å være på festival – komplett med en lang rekke «å-ååo-ååo-å!».

 

Finprodusert, tilgjengelig poprock, med barnenære tekster og sangbare refrenger er signaturstilen til Naboen min, som også fikk en velfortjent Spellemann for 2018-albumet Rockesock (Grappa). Oppfølgeren Alt blir feil har ikke like sterke melodier, og dermed kanskje ikke like stort hitpotensial. Likevel er albumet en solid samling originale, oppløftende låter som tåler flere runder på repeat.

Musikken protesterer, og løfter humøret med rytmer som åpner for egendans på stuegulvet

Markhus og Sangolt har lang erfaring med barnepublikummet. Det høres.

Storøyd nysgjerrighet

Duoen består av låtskriver og forfatter Vegard Markhus og produsent Bjørnar Sangolt. Markhus står som låtskriver og vokalist, mens Sangolt korer og spiller det meste: ymse strengeinstrumenter, bass, tangenter og kazoo. I tillegg har de med seg Thomas Gallatin på slagverk.

Markhus og Sangolt har lang erfaring med barnepublikummet, Markhus som lærer og barnebokforfatter (blant annet Det runde problemet fra 2019) og Sangolt gjennom Kulturskolen. Det høres. Tekstene er tydelige, refrengene inviterende. Stemningen er gjennomgående leken og humoristisk, drevet fram av stramme gitarriff og groover med røtter i americana, alternativrock og akustisk folk.

Dette er barnemusikk, ingen tvil om det, tematikken og en slags storøyd nysgjerrighet bekrefter det. Men lydbildet er godt også for voksne ører, og det skinner tydelig gjennom at ting høres som de gjør ikke fordi Sangolt og Markhus tror barn liker det, men fordi de selv synes det låter kult.

Vegard Markhus (øverst) og Bjørnar Sangolt (nederst) i Naboen min. Foto: Øyvind Sundfør Stokke-Zahl

Dette er barnemusikk, ingen tvil om det, tematikken og en slags storøyd nysgjerrighet bekrefter det

Hverdagslig helabsurd

I tillegg til tittellåten er «Hei på deg» blant de sterkeste sporene. Mindre skrangling, mer popete vokal og sjarmerende bruk av både orgel, kazoo og elgitarer med lang etterklang. «Ikkje syng denne songen» har en bortimot fantastisk intro, med tøffende togrytmer i bunnen og en spretten melodi.

 

Og «Best i verden» fenger med en glitrende hook: «Alle sier oi! Alle sier wow!» er nærmest umulig å ikke bli med på når man har hørt det en gang. De fleste av tekstene beveger seg enten i det helabsurde feltet (som «Kom igjen, ketchup»), eller i det ekstremt hverdagslige (som himle-med-øynene storesøskenklagen «Ikkje gulp»).

Bjørnar Sangolt (i vinduet) vinker til naboen sin i bandet Naboen min, Vegard Markhus. Foto: Øyvind Sundfør Stokke-Zahl

Poetisk nerve

Det finnes roligere sanger blant de tretten sporene også, noen av dem riktig fine. «Eg og du» er en koselig ukulelevise om vennskap med et velfungerende refreng og lekent komp. «Kan du seia det» har et sårere utgangspunkt om en som ofte sitter alene, med en bønn om at de andre skal si «kom og bli med».

Jeg har sansen for disse – selv om jeg nok tror at mange barn vil foretrekke låtene med litt mer fart og tydeligere strukturer. Kanskje har det med tekstene å gjøre. Det er gøy med ketsjup og gulping, men innimellom treffer Markhus på en poetisk nerve som løfter tekstene til mer enn bare følgeord for velklingende kvalitetspop.

Avslutningssporet «Naboen min» er et godt eksempel. En pianodrevet ballade om det å vente, lengte, hige etter at noen skal komme, fungerer på flere plan, og er rett og slett en skikkelig fin sang som bryter ut i et nydelig barnekorparti som oser av gospel og blues.

Eg kan!


Av Tone Hulbækmo

Basert på kjente barnedikt av blant andre Inger Hagerup, Alf Prøysen, André Bjerke, Tarjei Vesaas, Alf Prøysen, Åse-Marie Nesse og Erlend Loe.

Tone Hulbækmo: Sang, deklamasjon, trøorgel, norsk harpe, lyre, skjeer, chimes
Hans Fredrik Jacobsen, fløyter, gitar, oud, torader, vokal
Alf Hulbækmo, synth, piano, Hammond B3, munnspill, vokal
Gjermund Silseth: Kontrabass
Kenneth Ekornes: Trommer/perkusjon og vokal

Illustrasjoner på omslag og i heftet: Katrin Berge

Grappa 2021

«Eg kan!» av Tone Hulbækmo. Omslagsillustrasjon av Katrin Berge. Foto: Grappa

«Eg kan!»: Kremen av barnedikt møter frigjort folkemusikk

Barnemusikk som sjanger er en dårlig kategori. Naboen min ligger mye nærmere voksenmusikken innenfor alternativsjangeren enn de gjør for eksempel Tone Hulbækmos nye album, Eg kan!.

Hulbækmo er østerdøl og folkemusiker som ikke er redd for å bryte tradisjonene. På Eg kan! har hun med seg familieorkesteret: Ektemann Hans Fredrik Jacobsen på fløyter, gitar, oud og torader, og sønnen Alf Hulbækmo på tangenter og munnspill. I tillegg til å synge, spiller Hulbækmo trøorgel, norsk harpe og lyre, og trioen har dessuten fått med seg Gjermund Silseth og Kenneth Ekornes på henholdsvis bass og slagverk.

Resultatet er langt fra poprock-verdenen til Naboen min. I stedet er det dypt inne i et akustisk viselandskap der jazz, folketradisjon og verdensmusikk utgjør byggeklossene.

Dette er dessuten et prosjekt som kan pirre medlyttere både i foreldre- og besteforeldregenerasjonen: Hulbækmo har laget melodier til kjente barnerim, fra André Bjerkes klassiske «Farao på ferie» til Inger Hagerups «I huset bortenfor» og ikke minst Ingvar Moes «Eg kan!». Diktene står også i omslagsheftet, som er sinnrikt dekorert med blyanttegninger av dyr og planter av illustratør Katrin Berge.

Illustrasjon av Katrin Berge til «Eg kan!» av Tone Hulbækmo. Foto: Grappa

Plata er dypt inne i et akustisk viselandskap der jazz, folketradisjon og verdensmusikk utgjør byggeklossene

Illustrasjon av Katrin Berge til «Eg kan!» av Tone Hulbækmo. Foto: Grappa

Tone Hulbækmo. Foto: Ingrid Eide / Grappa

Jord under neglene

Kremen av barnedikt, med andre ord, og tekster som allerede lever godt uten musikk. Men Hulbækmos egenartede visjon setter nye farger på disse velbrukte ordene. Hun synger med karakter og innlevelse og har skrevet ned melodier som puster godt med diktfrasene.

Egentlig låter det veldig nært musikken Hulbækmo har laget for voksne – den tungetrillende «Rakstkulletrall» fra 2016-albumet Stifinner er like merksnodig og leken – og det er tydelig at hun føler seg like hjemme i dette «familiealbumet» som i tidligere prosjekter. Jeg vil egentlig tro at voksne fans av Hulbækmo ikke vil føle at Eg kan! egentlig er laget for noen andre. Den er tro mot stilen og det musikalske uttrykket hun er kjent for: Frigjort folkemusikk med jord under neglene og granbar i håret.

Åpningssporet «På skattejakt» setter stemningen. Myke strenger og munnspill legger et mystisk, men vennlig grunnlag, og Hulbækmo er medrivende når hun inviterer lytteren til å være med på jakten. Derfra hopper vi ut i en humoristisk og søt tolkning av Erlend Loes «Appel Sin», om lille Appel som ikke har helt grep om genitiv. Både melodi og instrumentering kler tematikken, spretne fløyter over myke rytmer. Tittellåten «Eg kan!» er så veltilpasset diktet at man skulle tro dette var originalformatet. Det flyter og lever sitt eget liv, teksten går fort, men den finner alltid veien frem gjennom Hulbækmos formidlingslyst.

 

Illustrasjon av Katrin Berge til «Eg kan!» av Tone Hulbækmo. Tekster og tegninger finnes i booklet vedlagt i CD-en. Foto: Grappa

Hun synger med karakter og innlevelse og har skrevet ned melodier som puster godt med diktfrasene

Illustrasjon av Katrin Berge til «Eg kan!» av Tone Hulbækmo. Foto: Grappa

Et helt lite musikkteater

Et par instrumentallåter, som den sommerferieaktige «Jordbærstedet» og den duvende «Smågutgangar» gir lytteren konsentrasjonspauser – i tillegg til at de viser fram Hulbækmos evner på harpe. Blant mine favoritter er «Hesten og musa», et lite musikkteater i seg selv, komplett med fordrukne fløyter og hesteskoenes kloppetiklopp i slagverket. I «Mitt piano» får pianist og sønn Alf et enkelt tangentmønster til å forvandle seg til løver, fiskestenger og høytidelige konger.

Anmeldelsen fortsetter etter låta og annonsene. 

Hulbækmos stemme er mørk, litt ru, med en sjørøveraktig karakter som man ikke alltid er helt sikker på om er snill eller slem

Unikt instrumentarium

For meg er det instrumentariet som gjør denne utgivelsen unik. En helakustisk besetning med instrumenter som har et visst slingringsmonn i stemmingen – harpene, trekkspillet, fløyten og ikke minst Hulbækmos stemme er ikke redde for å bøye på tonene, noen ganger tydelig, som i «Skru ru ruppompei», andre ganger mer subtilt. Det skaper et særegent harmonisk univers som jeg tror kan være en ny opplevelse for mange barn.

Jeg kan likevel tenke meg at det ligger en risiko for noen barn i tvetydigheten i nettopp Hulbækmos stemme. Den er mørk, litt ru, med en sjørøveraktig karakter som man ikke alltid er helt sikker på om er snill eller slem. For barn som trenger å være helt trygge på at dette ikke er skummelt, kanskje de minste, eller de mest følsomme, kan det ta en runde eller to med en voksen før musikken virkelig åpner seg.

Illustrasjon av Katrin Berge til «Eg kan!» av Tone Hulbækmo. Foto: Grappa

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·