«Puteslott»: Litt for snilt

Puteslott er navnet på det nyeste albumet til det trondheimsbaserte bandet Mandarinsaft. Plata er den sjette i rekken, og i likhet med bandets forrige utgivelse, På vei te en venn, er den nominert til Spellemann i klassen Barnemusikk.

På albumet ser Mandarinsaft på verden omkring seg med et undrende blikk, men musikken klarer ikke å nå opp til de ofte fantasifulle tekstene.

Anonym innadvendthet

I utgangspunktet er det ikke noe galt med noen av sangene hver for seg. Til å begynne med er det bare forfriskende med barnemusikk som ikke må være helt på absolutt hele tiden. Åpningslåta «Lyset i bakeriet» setter an en rolig, ikke for voldsom grunnstemning, og vokalen til Even Moen Jenssen og Bendik Ulla er nedtonet og forsiktig.

Likevel begynner det å bli litt irriterende etter hvert. Sangene er til forveksling like, med omtrent samme (langsomme) tempo og med samme gitardominerte lydbildet. Til å begynne med skaper de utholdte klangene en nærmest drømmende stemning, men etter et par-tre sanger på rappen fremstår det mer som en anonym innadvendthet. Det hjelper heller ikke at alle sangene går i ganske likt tempo.

Lovende tekster

Flere av sangene starter med morsomme premisser eller underfundige tekstlige krumspring. I «Papegøye» er det en irriterende papegøye som gjentar alt det sangeren sier, og «Koppesangen» handler om alle de forskjellige koppene som finnes – kaffekopper, edderkopper, rotekopper og vannkopper. Ut fra låttitlene kunne man kanskje håpe på noe litt mer sprelsk og lekent, men selv sangene som eksplisitt handler om lek og moro er nokså blasse. Ikke en gang en sang som «Badeløva» – om en fartsfylt tur i bassenget – klarer å få pulsen ordentlig i gang.

Det nedstrippede lydbildet gjør også at de svakere tekstene har en tendens til å falle helt gjennom. «Jentefarge» – om hvordan gutter også kan gå i rosa – har et fint nok budskap om å ha på seg det man selv vil, men det er gjort helt uten språklige eller musikalske krumspring. Budskapet om at «du må tørr’ å vær’ dæ sjøl» blir overtydelig og uengasjerende når teksten pakkes inn i en såpass daff låt.

Anmeldelsene fortsetter etter anbefalingene og annonsene. 

En barneplate for voksne?

Det er fristende å trekke paralleller til den andre trøndergruppa som er nominert i årets Barnemusikk-klasse, Rasmus og verdens beste band og albumet Tunga på gjerdet. Også der er det språklig lekenhet og utforskning, men med en langt større variasjon i både lydbilde og musikalsk uttrykk. Det er for all del forskjell på de to bandene, men det er påtakelig hvor ensformig Mandarinsaft låter når man sammenlikner.

På hjemmesiden sin skriver Mandarinsaft at de lager musikk for barn i alle aldre. Med det i bakhodet, tar jeg meg i å lure på hvem denne plata egentlig er for. Musikken er så nedpå at det føles mer som en plate for voksne, til tross for tekstene som helt klart henvender seg til barn og deres verden.

Hver for seg er sangene på Puteslott egentlig veldig fine. Likevel blir det for lite variasjon samlet sett. Jeg savner et større musikalsk spenn og musikk som i større grad kan speile den språklige lekenheten.