Showbox 2021: Et slør mellom verdener

Showbox er en scenekunstfestival som viser forestillinger for barn og unge. Årets utgave var den 16. i rekken, og den rakk heldigvis å bli gjennomført før de store, inngripende tiltakene igjen la sine katastrofale begrensninger på scenekunsten. På sett og vis er Showbox-uka en av årets travleste uker – i frykt for å gå glipp av noe har man til slutt sett så mange forestillinger at de nesten er vanskelige å skille fra hverandre. Samtidig er man fylt til randen av inntrykk. Ikke mindre enn ti dager etter festivalens slutt ble Norge igjen nærmest lukket og stengt. Det gjør at tankene mine stadig streifer innom Showbox. Festivalen er blitt min lille karamell.

Bestillere

Showbox’ sjarm er at den spenner over et bredt program. Det er ikke så lett å finne en rød tråd rent tematisk. Festivalen programmerer det de mener er forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet, og målgruppen spenner fra de aller minste barna til ungdommer.

Blant publikum sitter også bestillere, blant annet fra fylkeskommuner. Produksjoner finner fort veien til Den kulturelle skolesekken (DKS) etter å ha vært vist på Showbox. Ettersom den nye barne- og ungdomskulturmeldingen oppfordrer til en slags DKS for barnehager – og enkelte fylkeskommuner allerede har vedtatt at dette skal følges opp – gir det store muligheter for turnévennlige produksjoner for det aller minste publikummet også.

Blant ungdomsforestillingene jeg rakk å se under årets Showbox, var Festen av ODE Ung og Never AFK av kompaniet Hafnor / Erichsen de mest fascinerende. Kanskje mest av alt fordi begge forestillingene inviterte meg inn i verdener jeg i utgangspunktet ikke har tilgang til (det kan man kanskje si med mye teaterkunst, men likevel). Og at det var så fint gjennomført.

Sosiale mekanismer

Festen var rett og slett – en fest. Fra ankomst foajéen ved Black Box teater var vors-stemningen satt, et knippe dansere fra ensemblet spilte ut små vorspiel-settinger blant et munnbindkledd publikum. De små situasjonene ble som lommer av liv fri for omikrons klo. Som tilskuer ble man som voksen både tilbakeskuende og flue på veggen på samme tid. Mekanismene i sosialt fellesskap er de samme uansett alder: Hvordan passer jeg inn her, hvem må jeg være for at folk skal like meg, hvordan skal jeg oppføre meg? Ungdommene fremstod som en slags arketyper, famlende der grunnen er ustø.

ODE Ungs Festen viser frem ulike stadier av fest. Dramaturgien er tydelig, festens opp- og nedturer kommer når man venter dem. Det er lite som overrasker med historiefortellingen i denne forestillingen, heller ikke det som foregår via sosiale medier (tidvis projisert på vegg) er overraskende. Mobilene er viktige rekvisitter, noen ganger fungerer de som en forlengelse av karakterene som bruker dem. Det produseres selfier og kjappe snapper underveis, mobilen er dokumentasjonsverktøy og et sted å flykte når man ikke vet hvor man skal gjøre av seg.

Kompleksiteten

Selv om forestillingen i seg selv ikke bringer særlig nytt til torgs, er det mye fint med den. Festen prøver ikke å være innovativ eller forskende, den prøver heller å vise frem kompleksiteten i det sosiale livet. Det klarer den godt. De unge danserne er dyktige, og de ulike duettene og solonumrene tematiserer identitetsproblematikk, usikkerhet og rusens opp- og nedturer. Det er fint balansert mot fellesnumrene, og ODE Ung klarer å få frem mange ulike typer og problemstillinger danset ut i et ganske vanlig hjem. En tur ut av virkeligheten gjør seg fint i Lars Henriksens solonummer sentrert rundt et toalett.

Det vanskeligste rommet å forholde seg til, er det man ikke får gå inn i. Det er det som gjør det fint som voksen å få kikke inn i en sånn fest. Den har en gjenkjennelighet på tvers av generasjoner i all sin sosiale keitethet – ikke minst etter nedstengningen i 2020. En av konsekvensene derfra var at virkeligheten for mange unge ble mer komplisert å håndtere enn den digitale tilværelsen. Det tematiserte Never AFK (Away From Keyboard) godt.

To verdener

Never AFK er en ungdomsforestilling som foregår i to parallelle verdener. Den ene – og viktigste – er i onlinespillet Phelmae. Her bruker Billie (Marie Hafnor) mesteparten av tiden sin. Phelmae er en imponerende spillverden. Den andre verdenen er virkeligheten.

Som publikummer blir man tatt med inn i Billies spilltilværelse. Den inneholder imponerende animasjon, spillverdenen oppleves ekte. I denne verdenen er Billie seg selv – hun løser oppgaver sammen med venninna Buffy, som også sitter hjemme og spiller, men som dukker opp på scenen når de utfører oppdrag sammen. Da er de i det samme virtuelle rommet, og opplevelsen av fellesskap er fysisk. Hafnor/Erichsen har ønsket å tematisere dataspillavhengighet og vise frem denne verdenen slik den fortoner seg for en som bruker mye tid der. Dette gjør de på en måte som yter den rettferdighet. Det er en imponerende og altoppslukende forestilling, og forståelsen for Billies fascinasjon løftes frem.

Ta grep

Men verden er ikke bare digital. Venninna Buffy stikker på fest, hun stikker på håndball – alt det Billie har sluttet å være med på. Billie skulker også skolen, og Phelmae blir hennes mest stabile holdepunkt i tilværelsen. Når virkeligheten trenger seg på, trekker Billie hetta over hodet og blir et dyr, hun trekker seg inn i seg selv, skjuler seg for omgivelsene.

Denne virkelighetsdelen av forestillingen kan med fordel utvikles. At voksne kun opptrer som voiceover-stemmer med et veldig innlest preg over replikkene, gjør kontrasten til spillverdenen stor. Dette er helt sikkert tilsiktet, men gir få åpninger for Billie til å ta grep om virkeligheten selv. Hun har ingen hun kan konfrontere fysisk eller bli konfrontert av – bortsett fra Buffy. Billie har trukket et forheng mellom seg selv og omverdenen, og det er hun som aktivt må trekke det fra igjen.

Også i forestillingen er det et forheng (bobinett) mellom scene og sal. Den skaper skillet mellom dataverdenen og publikum, og brukes også effektivt til projiseringer i spillverdenen, noe som gir dybde til datagrafikken. Noen ganger krysser Billie og Buffy denne grensen, men det er uklart hvilket rom de beveger seg inn i når de går på utsiden av nettet. For virkeligheten finnes også innenfor forhenget når dataspillverdenen er slått av.

Billies mulighet

Never AFK kunne vært tydeligere på hvem Billie er og hva hun sliter med. Det kommer riktignok noen hint underveis. Psykiske lidelser kan godt møte flere typer motstand enn den Billie får i Never AFK. Teaterets jobb er ikke å være pedagogisk, men jeg savner et hint om hvordan Billie kan bruke alt hun kan og fikser i Phelmae inn i den umagiske, uvirtuelle verdenen hun også er en del av. Billies mulighet, på en måte.

Kanskje det kan bli neste prosjekt? For Hafnor/Erichsen bør definitivt lage mer teater av denne typen. Både fordi de utviser klokskap og respekt i møte med en verden mange foreldre og voksne ikke har særlig stor forståelse for eller kjennskap til, og fordi de utnytter muligheter til å inn i en verden der barn og unge kan kjenne seg igjen. Og de gjør det både fint, snertent og smart.

Her kan du høre Periskops scenekunstredaktør diskutere blant annet Never AFK med kritikerne Mariken Lauvstad og Julie Rongved Amundsen (redaktør i scenekunst.no) i den nyeste utgaven av podkasten Scenesamtaler (red.anm). 

Saken fortsetter etter anbefalingene.

På alvor

Det er mye snakk om å ta barna på alvor i kunsten for de minste. Et annet begrep for dette, kanskje vel så godt, er å si at vi slipper barna fri i møte med kunst. Det er et begrep som kanskje må smakes litt på. For i ytterste konsekvens betyr det å slippe kontrollen selv (ikke minst som omsorgsperson) og la barna ta over.

Flere forestillinger under Showbox utforsket nettopp dette. For meg som kritiker er det interessant å sitte på utsiden som voksen, å måtte bli plassert der, til forskjell fra å velge det selv. For meg som omsorgsperson vil det si å stole på at barnet er klar for å gjøre egne erfaringer i kunstmøtet (noe det som oftest er – tror jeg). Og, ikke minst, at jeg som voksen er klar for å slippe kontrollen.

Inn i fiksjonen

Forestillingen Sea Me! av kompaniet Liavaag/Lindberg har rett og slett satt opp et slør mellom barnas verden på scenen og den virkelige verdenen utenfor. Premisset er enkelt: Barna får bli med inn i fiksjonen, de voksne ikke. Den filosofiske forestillingen handler om menneskets tilblivelse, hvem vi var før vi ble født. De to skuespillerne utstyrer barna med små hetter når forestillingen starter, og deretter tar de barna med seg gjennom slørveggen og inn i landskapet på scenen. Forestillingen er ifølge kompaniet en slags drømmereise der barna ledes gjennom et undersjøisk univers «lik barnets ni måneder lange reise som vannvesen i mors indre hav».

Vannunger, kalles de når de er på scenen. Der er det univers som skal oppdages, oppgaver som skal løses, en drift som skal videre.

Snikeren

Under Showbox var en barnehagekohort invitert inn på hver forestilling. Da jeg så forestillingen, forsøkte en rimelig nervøs barnehagelærer å snike seg gjennom sløret og inn til barna. Hun ble vennlig vist ut igjen. Men klaveret var allerede trampet i: I det samme den voksne går inn i barnas fiksjonsunivers, skjer en forskyvning, og muligheten i kunstmøtet starter å forvitre.

Velment inntreden, javel, men det ble tydelig allerede da: Skal kunst vises for barnehagebarn, trenger de voksne en tydelig beskjed på forhånd (enda tydeligere!), og de voksne ansatte trenger nok kompetanse på barn og kunst til at de klarer å la være å bryte inn i verket. Og de må ha respekt for at kunst for barn og unge må få virke på sine og kunstnernes premisser.

I hvilke andre sammenhenger vil en voksen gå opp på scenen i eksempelvis en konsert for barn «bare for å være i nærheten» (eller bare for å ha kontroll?). Jeg håper det er få.

Spolert

For det opplevdes avgjørende for forestillingen at vannungene fikk være i fiksjonen sammen med de to andre vannvesenene. Der skulle de oppdage flere installasjoner, ganger og tunneler, og barna kastet seg ut i dette universet, hentet hverandre inn, var der som sin egen gruppe. De voksne fra barnehagen trengtes ikke, for barna var gjort trygge av skuespillerne. Noe som var selvsagt for barna, men som for en del voksne nok vil være noe å oppdage og å venne seg til. For forestillingen insisterte på at dette skulle være barnas rom. Helt til den voksne igjen prøvde seg: snek seg gjennom sløret for å ta bilder slik at foreldrene skal vite hva barna har vært med på.

Kunst til barnehagebarn betyr også dette: En utdanning av barnehagepersonell i forståelsen av hva de egentlig er med på. Gjøres ikke dette, blir mange kunstprosjekter spolerte av utenforstående. Skuespillerne hentet det greit inn igjen denne gangen, men fiksjonsbruddet ble aldri helt leget. Videre i forestillingen ble barna raskere forstyrret av småting og måtte i større grad gjetes gjennom løypa på scenen enn det virket som om forestillingen i utgangspunktet la opp til.

Undringsskapende

Sea Me! tenderer til å være i overkant svevende rent tekstlig. Noen vendinger er fine, som «Hvor skal vi? Til midt imellom», og det morsomme spørsmålet «Hvor mye vokser du hvert minutt?». Andre er for ladede, som når de snakker om hvordan vann har minner, eller om ryggradens kart over veien til dypet og om sirkulære system. Det kan bli mye for en femåring som allerede er overveldet av en ny og fargerik verden (og i tillegg forstyrret av en voksen). En språklig ryddejobb hadde løftet forestillingen. Urolige barn hentes ikke alltid inn av det poetiske eller svevende, samme undring kan oppnås med annen ordbruk. Dessuten er scenografien i seg selv undringsskapende nok.

For den er slående vakker, oppfinnsom og detaljrik. Små øyer og rom innbyr til stadige oppdagelser og lek i seg selv, og barna kunne blitt der hele dagen. Forestillingen er en taktil festaften for et nysgjerrig barn – og mer trenger man ikke alltid.

Et hundeliv

Hege Haagenruds forestilling Barnehviskerne viser hvor lite som egentlig trengs for å skape en kunstopplevelse barnet kan erobre og styre. Forestillingen handler om to hunder og deres liv på det som i utgangspunktet er en helt vanlig dag. Det starter med to barnestemmer som leser opp en tekst – den ene en relativt utrent, stavende leser, den andre leser flytende. Det de forteller, handler om at ikke alle hunder er like smarte, at barna snart skal møte to hunder som sover, og vi må ikke vekke dem.

Og javisst, der ligger to mennesker i hundedrakter. Riktig digre beist, større enn barna. Men ingen i publikum denne dagen virker nevneverdig redde, på forhånd har de blitt tydelig forklart at her møter de to hunder som er snille. Og det er de jo også.

Hundeting

Hundene ligger på gresset. Rundt dem står ulike objekter – en matskål, noen hindre(!) til å hoppe over i tillegg til en innretning de kan klatre på. Når dyrene våkner, strekker de seg og starter dagen. Lukter, leker, spiser, lunter – gjør hundeting. Etter hvert leker de to hundene med hverandre, spiser (der den ene ikke deler med den andre), tisser på stolper og markerer revir. Så leker de til sprudlende barokkmusikk, er uvørne, men slåss aldri. Et hundeliv i all sin hverdagslighet.

Men så skjer det: Den ene hunden skader seg. Den andre reagerer ikke så veldig på det, men den skadede hunden kan ikke leke, det gjør vondt i den ene labben. En sarabande av Händel understreker det ulykkessvangre for de to. Og her stopper det helt for hundene. Stilt overfor skade er de maktesløse – og språkløse – og barnestemmen kommer over høyttaleren: «Ser dere skrinet på scenen? Inni der ligger det bandasje». Fra da av tilhører rommet barna.

Da barna lekte med hundene

De nøler noe, men snart er tre bandasjer funnet frem og hundens bein mye bedre. Den skadde får klapp og kos og litt mat (siden den andre ikke ville dele tidligere), og den andre hunden må få litt kos, den også. Her starter fortellingen om da barna lekte med hundene, og det som skjer det nærmeste kvarteret (eller er det lenger? Kanskje er det lenger) er at barna og hundene leker sammen. Hopper over stenger, river hindre ned, barna reparerer, hjelper hverandre.

Scenen blir en lekeplass, og ingen av barna tenker på at det sitter voksne og kikker på hva de driver med. Selv den mest sjenerte våger seg ut til hundene etter hvert, klapper forsiktig. Og det på hunder som er høyere enn barnet selv, riktig digre beist blir de stilt sammen med en fireåring. Danserne i hundekostymene gjør kun det mest nødvendige, de bare er der og responderer som hunder på det barna gjør.

Hva er det i dette som beveger en voksen tilskuer sånn? Kanskje er det hva barna i sitt lille samfunn og i sin lille gruppe gjør når de får styre sin egen utforsking i et vennlig rom? Hvordan de undersøker muligheter, hjelper hverandre, alt med en positiv innstilling, virker det som. Og den, hvor kommer den egentlig fra? Er det rommet som gjør konflikt unødvendig?

Lekesamfunnet

Man kan selvfølgelig spørre hva som er «kunst» i dette? For forestillingen blir først virkelig interessant når barna inntar den – i hvert fall for en voksen tilskuer. Men opplever barna det samme? I et forsøk på å ta deres perspektiv – dette vil jeg tro de husker: «Hunden skadet seg, og vi hjalp den. Vi lekte med hundene. Vi koste med hundene. Det var gøy». Barna fikk gjøre det de kan aller best.

Selv om begge forestillingene er voksenstyrte, Sea Me! kanskje mer enn Barnehviskerne, viser de barnas potensial i møte med kunst. Leken med hundene var drevet av barna og i liten grad voksenstyrt. I dette lille lekesamfunnet vil en gruppe barn kunne klare å gi plass til hverandre. Det er ikke til å komme bort fra at løst fra de voksne, opplever barna kunst på en helt annen måte. Kanskje kan man spørre hva som er kunst og hva som er deltakelse – men det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Eldre enn Eden

Avgrensningens frustrasjon er gammel, eldre enn Edens hage, men like fullt vanskelig å forholde seg til. Kan hende er det et paradoks at vi voksne både heier på det selvstyrte, autonome barnet, barnet med rett til egne kunstopplevelser på egne premisser – men synes det er vanskelig når vi ikke får være med inn i det rommet selv.

Men noe skjer når barna får slippe fri i kunstmøtene. Showbox-festivalen i 2021 viste hvilke muligheter som ligger i det.