Skriver om utopisk samisk samfunn

I en ny serie snakker Periskop med unge stemmer innen samisk samtidskunst. Hva jobber de med og hva tenker de om nåtiden og fremtiden for samisk kunst, musikk, scenekunst, film og litteratur. Neste kunstner ut er Ole-Henrik Lifjell.

Les også intervju med Sarakka Gaup: – Om å bli en samisk superhelt

Behov for å skape kunst

Ole-Henrik Lifjell jobber som både musiker, skuespiller og dramatiker. I løpet av dette året slipper han sitt første album, spiller i flere teateroppsetninger og skriver på teaterstykket Jakseme mieresne (tittelen er på sørsamisk, og kan oversettes til Innen rekkevidde).

Lifjell forteller at trangen til å uttrykke seg gjennom kunst og særlig teater har vært der hele livet:

– Som barn var jeg veldig fantasifull og brukte mye tid på å leke, lage fantasiverdener og skape dramatiske plott som jeg selv «spilte» gjennom lek. Jeg tror nok at jeg har et stort, iboende behov for å fortelle og formidle – og det at jeg er et følelsesmenneske er nok også en stor del av det.

– Jeg tror rett og slett at ved å skape kunst, så får jeg gitt liv til det som bor i meg og som må ut for at jeg skal føle meg sett og forstått.

Utopisk samisk samfunn

Ole-Henrik Lifjell er en av fire samiske dramatikere som vant skrivekonkurransen «Sápmi muitala/forteller», som ble arrangert av Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš og Dramatikkens hus.

Stykket han skriver på, Jakseme mieresne, skal nå videreutvikles og bli klar for scenen.

Hva handler stykket om?

– I denne fortellingen har jeg valgt å ta utgangspunkt i et utopisk samfunn, der det å være åpent skeiv og samisk ikke byr på noen utfordringer eller problemer. Historien handler videre om et samisk søskenpar; Læjsa og Jåvva. Gjennom et år blir forholdet til de to søsknene satt på prøve flere ganger. Plikt, arv og respekt blir satt opp mot frihet, fremtid og forsoning. På begge sider av skalaen er det kjærligheten som blir den store motivatoren og katalysatoren. Jåvva og Læjsa erfarer etter hvert hvor langt de er villige til å gå i kjærlighetens navn, og også hvor splittende den kan være for en familie.

Hva har inspirert deg til å skrive dette stykket?

–Det er i hovedsak to ting som for meg er ekstra viktig i denne historien. Det ene er å vise frem det samiske samfunnet på et positivt sett, et utopisk samfunn der det samiske har en autonomi og ikke nødvendigvis må stå i motsetning til majoritetssamfunnet. Det andre er å fortelle en nær historie om et søskenpar og de gleder og utfordringer som kommer ved å være nær sine søsken.

Ole-Henrik Lifjell er også opptatt av å fortelle en historie som folk kan kjenne seg igjen i, og kanskje spesielt de unge.

– Jeg vil lage et stykke som reflekterer samfunnet og hvordan det er å sjonglere og navigere seg gjennom den fasen av livet der man som ung voksen finner ut av hvem man er, hva som er viktig og også hvor langt man er villig til å gå for å oppnå de tingene som er viktig for en. Selv om det kan gå på akkord med forventninger og sine egne moralske prinsipper.

Fremtiden for samisk scenekunst

Lifjell opplever at de siste årene vitner om at det samiske er i vinden innenfor populærkulturen, noe han setter stor pris på.

– Det er fantastisk! Jeg kan fremdeles huske som barn, den gleden jeg fikk når jeg kunne se eller høre samiske personer bli løftet frem. At det er mer av det, tror jeg er veldig viktig for å bygge en sterk stolthet når det kommer til det samiske. Det fine med at det samiske får mer plass, er også at det er flere aktører der ute – og dermed også flere perspektiv og nyanser som presenteres.

– Ikke minst gjør dette også at ansvaret med å representere det samiske faller på flere skuldre, og dermed blir vi sett på som en heterogen gruppe med like mange forskjeller som ellers i andre samfunn. Jeg tror også at kvaliteten på samisk scenekunst blir bedre av at vi er flere som ånder og jobber i feltet.

Den sceniske verden bygd på vestlige parametre

Hva er de største utfordringene i jobben du gjør?

– Noen ganger opplever jeg at kunnskapsgrunnlaget i storsamfunnet er lavt. Dette virker også inn i mitt kunstnerskap. Mange av de perspektivene eller historiene jeg presenterer blir begrenset av at rommet for å skape diskusjoner eller refleksjoner kan bli minimert på bakgrunn av at storparten av folkene det presenteres for har for liten innsikt til å forstå referansene. Dette gjør jo at jeg til tider må avveie hvilke hensyn som skal veie tyngst når jeg utvikler kunst.

– Den sceniske verdenen er jo rett og slett bygd på de vestlige parameterne av hva som er riktig og bra kunst – noe som jeg av og til kan føle går på akkord med det jeg selv ønsker å lage. Til tross for dette, kjenner jeg på viktigheten av å være en slags motvekt til det. Jeg må faktisk risikere å lage noe som kan oppleves som irrelevant eller utilgjengelig på bakgrunn av manglende referanser. Det kan jo forhåpentligvis stimulere nysgjerrigheten og få flere til å ønske å forstå mer. Samtidig er det jo også viktig å skape nettopp den kunsten på mine premisser, både for å ivareta min integritet, men kanskje også bli møtt i døra med min egen forutinntatthet og fordommer. Kanskje mottakerne faktisk liker det og får sjansen til å reflektere og mene noe konstruktivt basert på sitt utgangspunkt.

Intervjuet fortsetter under annonsene

Og hva er de beste med å jobbe innen teater?

– Som skuespiller synes jeg det er utrolig spennende å jobbe med å utvikle karakterer, gå inn i tilstander og situasjoner og kjenne på hva rom, medskuespillere og publikum kan gi av energi og stemning. Det er utrolig befriende når man klarer å kjenne at det man leverer på scenen er levende, dynamisk og ekte!

– Som dramatiker synes jeg det beste er å skape liv til bildene jeg har i hodet. Skape stemninger, situasjoner og følelser som treffer noen.

Les også intervju med Sarakka Gaup: – Om å bli en samisk superhelt