Super superhelt

Helt i begynnelsen av Helt super ser vi en barnevogn som triller først sakte, så fortere og fortere nedover en trapp, slik den gjorde det nedover Potemkintrappen i Odessa i Sergei Eisensteins ikoniske film Panserkrysseren Potemkin (1926).

Filmsnop til voksne

Referansen er en av mange som regissør Rasmus A. Syvertsen fra studioet Qvisten Animation, som blant annet har Flåklypa- og Knerten-filmene på samvittigheten, og manusforfatter Kamilla Krogsveen, mest kjent kjent for Jørgen + Anne = sant, har bakt inn i handlingen som en harmonisk krydderblanding.

Potemkintrappen, eller at fregatten KNM Helge Ingstad er blitt til Inge Helstad, vil nok gå de yngste hus forbi uten at handlingen taper noe av den grunn. Samtidig er det egnet til å skape akkurat passe munterhet hos et mer voksent publikum, uten at de minste ramler av.

Og for ordens skyld, så går det bra med barnet i barnevognen, som er på vei mot en trafikkert vei i høyt tempo. Den lille byens superhelt Superløven (Tobias Santelmann) er selvfølgelig på saken, og etter en forrykende og oppfinnsom actionsekvens, er babyen reddet.

Krympevask

Skjønt vår egentlige helt er lille Hedvig (Hennika Eggum Huuse), og hun er en av to som kjenner Superløvens identitet. Den andre er farmoren (Kari Simonsen), og Superløven er hennes sønn og Hedvigs far. Superheltjobben går nemlig i arv.

Og da superløvedrakten ved et uhell blir vasket på 60 grader, blir det Hedvigs tur litt fortere enn planlagt. Problemet er at hun ikke har noen av de egenskapene man vanligvis forbinder med en superhelt. Hun liker å game, ikke å gymme.

Det er ingen tvil om at Hedvig er snarrådig og smart. Men hun er klønete. Og da hun prøver seg på fysiske stunts, går det nesten helt galt.

Den avgåtte helten må se seg om etter en annen arvtaker, og valget faller på den arrogante og selvforherligende nevøen Adrian (Johannes Kjærnes). Haken er imidlertid at drakten forsterker egenskapene til den som bærer den – både de gode og de dårlige.

Mini-Trump

Det er det indre som teller, er det nokså utilslørte budskapet i Helt super, og bakom nynnes et refreng om en liten by som nok har gjort seg litt for avhengig av Superløven til at de er i stand til å håndtere noen som helst utfordringer uten at superhelten kommer dem til unnsetning.

Og en utfordring har de. Som det ustabile fjellpartiet Mannen i Romsdal, har denne byen en fjellrabb ved navn Vesletussen, som truer med å ramle ned og knuse hele samfunnet.

Her kommer Bonnie Tylers låt Holding Out for a Hero inn som et apropos, første gang hørt på lydsporet i filmen Footloose (1984). «I need a hero,» rasper Tylers stemme over den lille byen, der læreren på skolen gjør sitt for å forberede elevene på den hun kaller et «darwinistisk mareritt». Den sterkestes rett er nærmest vanetenkning både her og der. Lille, ufyselig flinke Adrian har det i ryggmargen. Som en liten mini-Trump tar han seg tid til å hugge ansiktet sitt i stein i Vesletussen mens fjellet bever og tilintetgjørelsen av byen rykker nærmere.

Adrian har ambisjoner, godt bakket opp av sine høylytte, breiale foreldre (Line Verndal og Atle Antonsen). Han skal synes. Hans høyeste ønske er oppmerksomhet, og med Superløvedrakten på, forsterkes ønsket om applaus.

Adrian er ikke den første i verdenshistorien som tror at rampelyset er beviset på ens verdi som menneske.

Den sterkestes plikt

Helt super inneholder ingen overraskende avstikkere fra malen, der det alltid først ser ut til å gå galt, før den litt unnselige, men sympatiske figuren settes i sving like før det er for sent.

Det er klart Hedvig skal tre frem i lyset, slik unge jenter har gjort det i utallige eventyrfilmer, fra Dorothy i Trollmannen fra Oz, Coraline i Coraline, eller alle jenteheltene i de japanske animasjonsfilmene fra Studio Ghibli, for å nevne noen ganske få. Når man står foran en katastrofe, er klokskap, nysgjerrighet, snarrådighet og samarbeid mer fornuftige tiltak enn å vente på at Superløven skal ta hele knausen under armen.

Og samarbeid er Hedvig vant til fra sine mange timer foran dataskjermen. Filmen byr på en søt, liten nerdenes hevn: Om man ikke kan slå hjul eller saltomortale, kan kanskje fingrene bevege seg med lynets hastighet over et tastatur. Hedvig har lært seg å jobbe med andre for å oppnå et mål. Adrians erfaring er at han er nummer én, uansett hva han presterer eller ikke.

Bestemoren er heller ikke tapt bak en vogn, og får en slags revansje etter å ha blitt avsatt som superløve i sin tid fordi hun var litt vel ivrig i tjenesten. Uten drakten har bestemorens iver en mer passende dosering.

Høyt nivå

Animasjonen holder høyt nivå, med enkle, men levende streker og fin struktur som gir detaljene en livaktig finish. Det er sømløst og oppfinnsomt, fartsfylt og med mye humør.

Figurene er gjenkjennelige, men har allikevel sine helt personlige trekk og egenskaper. Om historien ikke byr på mange overraskelser, dramaturgisk sett, er det flust med poeng som gir handlingen liv, humor og underholdning. De nevnte referansene som glir inn i handlingen uten å være utenpåklistret er én ting, bitte små actionsegmenter en annen. Og så er følelsene til stede hele veien, fra Hedvigs skuffelse over å bli avvist av faren – uten at det blir en total katastrofe ut av det – til samholdet i Hedvigs gamingmiljø.

Stemmesamspillet mellom Hennika Eggum Huuse, Tobias Santelmann og Kari Simonsen riktig hjertelig og naturlig. Bifigurene følger opp med godt stemmeskuespill av høy kvalitet.

På den sikre siden

Helt super er en helt super familiefilm med litt i godteposen til alle som ser. For virkelig å skulle kunne skille seg fra mengden, burde den kanskje ha svidd mer, påkalt flere tårer, mer forskrekkelse og høyere latter. Helt super holder seg på den sikre siden, den risikerer ingenting. Men den holder seg unna det overdrevent sentimentale og banale, til fordel for lun og frekk humor – og en god, arketypisk historie.