Udødeliggjør forholdet mellom Gunvor Hofmo og Ruth Maier på scenen

Forestillingen Jeg vil hjem til menneskene – musikkteater henter tittelen sin fra lyriker Gunvor Hofmos første diktsamling fra 1946, som nettopp het Jeg vil hjem til menneskene. Forestillingen udødeliggjør kjærlighetsforholdet mellom Hofmo og jødiske Ruth Maier. Maier flyktet til Norge fra Østerrike i 1939, og stiftet bekjentskap med Hofmo, som hun senere skulle bli kjæreste med. I november 1942 var hun en av 529 norske jøder som ble deportert til Tyskland med «DS Donau», og ble drept i gasskammeret i Auschwitz i desember samme år.

I årene som fulgte var Hofmo flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus, blant annet grunnet psykose. Det er denne delen av livet hennes ungdomsforestillingen Jeg vil hjem til menneskene – musikkteater tar utgangspunkt i. I forestillingen gjenforenes de to kvinnene, i savn, anger og sorg.

Kjent utgangspunkt

Denne ulykkelige kjærlighetshistorien er godt kjent. Gunvor Hofmo var i sin tid en av nasjonens mest betydningsfulle poeter, og minnene om Hofmo og Maier har blant annet blitt holdt i live av Jan Erik Vold, som reviderte og utga dagbøkene til Maier. Han har også skrevet bøker om Hofmo, blant dem Mørkets sangerske (Gyldendal 2000).

Indie-musiker Susanna Wallumrød, kanskje mer kjent under artistnavnet Susanna, har tatt over stafettpinnen fra Jan Erik Vold, og sørger for at en ny generasjon introduseres for den tragiske historien om ulovlig kjærlighet, deportasjon og psykiatri. I 2011 ga hun ut albumet Jeg vil hjem til menneskene, der hun komponerte musikk til Gunvor Hofmos ikoniske dikt. I 2025 har hun utviklet et teaterstykke basert på albumet. Wallumrød står for musikk og kunstnerisk ledelse, i tillegg står hun på scenen i rollen som Hofmo.

Ruth Maier blir spilt av Helga Guren, blant annet kjent fra Netflix-serien Hjem til jul, og for sin prisvinnende prestasjon i spillefilmen Elskling. Den anerkjente musikeren Stina Stjern står også på scenen, som en slags scenearbeider som både hjelper til med musikk og sceniske grep. Mine Nilay Yalcin har regi. Forestillingen er et samarbeid med Den kulturelle skolesekken Oslo og Kloden teater, og ble spilt for elever i videregående skole i april.

Inviteres inn i psykosen

Dette er en nedstrippet forestilling som dykker ned i kompleks tematikk. Publikum blir invitert inn i Hofmos psykose, et hemmelig rom hvor hun fortsetter å kommunisere med sin avdøde elskede. Dialogen mellom de to kvinnene er til enhver tid inni Hofmos hode. Publikum får ytterligere innblikk i hennes sinn gjennom blant annet båndopptak – og selvsagt gjennom diktene hennes, her akkompagnert av piano, fele og harpe.

Jeg vil hjem til menneskene – musikkteater spilles på en liten, intim scene, men den oppleves forlokkende og mystisk slik den her er presentert for publikum. Thale Kvam Olsen, som har stått for scenografi og kostymer, har gjort en solid jobb med enkle midler. Lange slør henger fra taket, og midt på gulvet står et piano. Av og til heises slørene opp, bare for å dale ned igjen. Det er et finurlig og visuelt virkningsfullt grep. Det er som om Hofmos minner, som utspiller seg på scenen, får et forlorent dekke over seg. Mer enn en gang problematiseres minnenes flyktighet, og virkeligheten brister for Hofmo som en følge av konfrontasjonene med minnene. Hva er ekte, hva er fantasi, hva har faktisk skjedd, og hva er ønsketenking?

Guren imponerer

Skuespillerne Susanna Wallumrød og Helga Guren har god kjemi på scenen. Guren utmerker seg i rollen som Ruth Maier. Hun tillegger Maier en underliggende aggresjon, et sinne som kanskje speiler Hofmos eget sinne overfor seg selv. Det er en interessant rolletolkning Guren gjør, da hun portretterer en kvinne som tidvis er vanskelig å forstå. Som publikummer vet man ikke hvor man har Maier, ei heller virker det som om Hofmo selv vet det, enda Maier i denne forestillingen er et produkt av hennes egen fantasi.

Det merkes at Susanna Wallumrød er mindre erfaren med skuespill, men hun gjør likevel en rolletolkning som fint får frem desperasjonen og alvoret som ligger til grunn for stykket. Hun har også en vanskelig rolle når hun både skal opprettholde den hun er i minnene sine, og det samtidig skal komme klart og tydelig frem at hun er psykisk nedbrutt. Hofmos konkrete minner og hennes senere psykoser veves godt sammen. Wallumrøds dramatiske spillestil gjør imidlertid deler av disse sekvensene overtydelige. Hun gjør imidlertid opp for dette i sangnumrene, hvor hun briljerer.

Gurens tilbakeholdne, nesten lunefulle spill blir en fin kontrast til Wallumrøds mer desperate fremtreden. Sammen utgjør de et godt lag, som gir fylde til en fin og lettfattelig tekst. De nyskrevne sekvensene som spilles ut aktørene imellom, skaper en nødvendig kontekst til de poetiske musikalske innslagene.

Vond påminner

Jeg vil hjem til menneskene – musikkteater er en vond påminner om alle privilegiene vi ikke må ta for gitt. Gunvor Hofmo og Ruth Maier var kjærester i en tid hvor homofili var straffbart. Maier ble drept fordi hun var jøde. Mye har endret seg siden andre verdenskrig, men fri kjærlighet, religionsfrihet, demokrati og retten til å være den man er, må mange dessverre fortsatt kjempe for. Antisemittismen er igjen på frammarsj, og LHBT+-miljøene er under stadig større press.

Særlig blir påminnelsen om fascismens ansikt tydelig i stykket gjennom en dialog mellom de to kvinnene, der Maier forteller at hun måtte registrere seg som jøde på Møllergata politistasjon:

De ba oss registrere oss. Jeg gikk inn alene. Kø ved disken. Pass. Bilde. Adresse. Religion. Stempel. Stjerne på brystet.

Scenen utvikler seg til å bli en subtil krangel mellom de to. Hofmo skal ha sagt at det var trygt å registrere seg. Dialogen er en fin illustrasjon på skammen som manifesterer seg i Hofmo i etterkrigsårene. Den dårlige samvittigheten spiser henne opp innenfra. Det minner også publikum om at man ikke må være naive i møte med autoriteter, og at kampen for frihet alltid må kjempes.

Vekker assosiasjoner til samtiden

Historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier er aktuell av flere grunner. Det er viktig at unge i dag blir påmint deportasjonen av jødene i Norge under krigen. Tidsvitnene dør fra oss, og for nye generasjoner kan fortiden fremstå som fjern og uhåndgripelig. Samtidig vet vi at historien har det med å gjenta seg. Urett, undertrykkelse og forfølgelse pågår fortsatt. Skjebnene Jeg vil hjem til menneskene – musikkteater skildrer, vekker derfor gjenklang også i vår egen tid.

Dette er i tillegg en historie om psykiatri. Hofmos opphold på psykiatrisk sykehus blir husket fordi hun var kreativt begavet. Likevel vil de aller fleste som trenger hjelp, trolig aldri få muligheten til å bli hørt ut om erfaringene sine. Derfor er historien om Hofmo viktig, fordi hun gir stemme til mange stemmeløse i samfunnet.

Forestillingen åpner for spørsmål og samtaler, minner fra fortiden og assosiasjoner til nåværende forhold.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Uklar kontekst

Varigheten på forestillingen er ikke mer enn én time, og mye av spilletiden er viet til musikalske innslag. Musikken er svært god, og vil være kjent for dem som alt har hørt på Wallumrøds album fra 2011. Det blåses liv inn i Hofmos diktning, og lytter man aktivt til tekstene, vil stykket bli tillagt flere dimensjoner. Det er tekster om lengsel, isolasjon, ensomhet og drømmer. I stykket gir ikke sorgen over å ha mistet kjæresten sin på verst tenkelige måte, slipp hos Hofmo, hun klarer ikke å legge fortiden bak seg. Hun fantaserer seg bort til bedre tider, men det nytter ikke i lengden.

Man vil definitivt ha mest utbytte av Jeg vil hjem til menneskene – musikkteater hvis man har kjennskap til historien fra før. Det er fascinerende å bli kjent med Gunnvor Hofmo gjennom diktene hennes, tonesatt av en dyktig musiker. Når står forestillingen i fare for å oppleves uforløst, skyldes det en noe vag fornemmelse av tid og sted. En mer tydelig tidsangivelse og forklarende ramme ville kunnet gjøre helheten enda mer gjennomarbeidet.

Publikum kastes inn i en pågående tankestrøm av ugjenkallelige minner. Konteksten blir gitt gjennom båndopptak der i hører en tjenestemann i politiet, samt en av Hofmos behandlere i psykiatrien. Den konkrete handlingen vil være vanskelig å hekte seg på uten forhåndskunnskaper.

Forestillingen er anbefalt for en målgruppe på 16 år og oppover, og er laget med tanke på elever i videregående skole. Trolig har ikke mange 16-åringer i dag dyp kjennskap til historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier. Like fullt er dette en nydelig forestilling om kjærlighet og tap, og de som alt har kjennskap til de historiske personene som blir portrettert, vil utvilsomt forlate salen dypt berørt.