– Vi ønsker å åpne for flere veier inn i kunsten

Barnets plass i museet 

Nasjonalmuseet tar vare på, utvikler, stiller ut og formidler landets mest omfattende samling av kunst, arkitektur og design. Med de store nye utstillingsarealene har vi mulighet til å vise frem mer av samlingen enn noen gang før, og å prøve ut nye måter å formidle og engasjere et bredt publikum på. Nasjonalmuseet skal være tilgjengelig for alle og hver enkelt, og da er det viktig å huske på at museumsbesøkende har ulike behov og forutsetninger.  

Nasjonalmuseet er ikke alene om å prioritere barn og unge. Kulturrådets museumsrapport fra 2019 viser at norske museer i økende grad satser på denne målgruppen. Museene har lenge hatt fokus på å styrke kvaliteten på formidling for barn og unge. Undersøkelser har vist at nysgjerrighet, åpenhet og trang til å medvirke, spiller en viktig rolle når barn møter kunst (Østerberg, Tina (red.), Barnet og kunsten. Norsk kulturråd 2005). Dette er behov vi må ta høyde for når vi lager utstillinger og formidlingsopplegg. For i Nasjonalmuseet skal både barn, ungdommer og voksne føle seg velkomne og ivaretatt. 

Formidling og praksis 

Hvordan løser vi oppgaven? I avdeling formidling og publikum i Nasjonalmuseet arbeider vi aktivt for å skape situasjoner hvor kunst, arkitektur og design blir meningsfull i møte med et mangfoldig publikum. Som formidlingskuratorer skal vi bidra til å utvikle nyskapende og relevant formidling. Dette skjer blant annet gjennom arbeid i team med ulike fokusområder. I team kunstbasert formidling jobber vi med å skape formidlingsopplegg som tar utgangspunkt i kunstneriske teknikker og innfallsvinkler relatert til de respektive utstillingene. Mange av teammedlemmene har egne kunstneriske praksiser med ulik kunnskap som vi tar i bruk og deler. 

Medskapere og medeiere

I arbeidet med formidlingen i samlingspresentasjonen, der man ikke har lov til å ta på eller røre de utsilte objektene, har vi benyttet oss av et bredt spekter av metoder og tilnærminger, og forsøkt å skape et praktisk, visuelt og sanselig tilbud som engasjerer publikum på ulikt vis. Gjennom aktivitetene er målet å gjøre publikum, inkludert barn og unge, til medskapere og medeiere av egen opplevelse og erfaring. 

I noen av museets benker kan du for eksempel bruke filosofiske samtalekort, sette sammen en modell av Sverre Fehns krakk, se hvordan man ser ut med en frisyre fra 1700- tallet, kjenne lukten av kaffe, te og sjokolade, eller eksperimentere med fargeskygger som relaterer til installasjonen «Blikk» av Irma Salo Jæger, Sigurd Berge, Jan Erik Vold. Vi har utviklet taktile objekter i et forsøk på å tilrettelegge for synssvake og besøkere med ulike behov. Oppgavene skal være såpass intuitive at leseferdigheter ikke skal være en barriere.  I tillegg har alle samtalekortene punktskrift og materialvalget er nøye utvalgt i forhold til hvordan de skal brukes.  

Foreløpige erfaringer  

Bhars kommentar synes å bære preg av at hun ikke har satt seg skikkelig inn i det hun kritiserer, og heller ikke observert hvordan benkene blir tatt i bruk. Slik vi ser det er det ingen motsetning mellom det å «gi barna en ny inngang til kunsten» og å «distrahere dem slik at voksne får fred til å betrakte verkene». Det vi ønsker å gjøre gjennom formidlingen, er å åpne for flere veier inn i kunsten. Hvis barna blir helt oppslukt av oppgavene, er det bare positivt. Hvis voksne finner en mulighet til å snakke med barna gjennom aktivitetene, er det kanskje en måte de kan nærme seg kunsten sammen på. 

For å forstå hva barn og unge trenger, er det viktig å identifisere behov og barrierer. Mye av kunnskapen vi har stammer fra egne undersøkelser. I tillegg er temaet grundig behandlet i forsking og rapporter. Funn fra rapporten «Barn og unges meninger om museum» (Merethe Føyland og Kirsten Røvik Håberg (red.), 2007, Kulturrådet) viser blant annet at barn og unge ønsker å være deltakende, og at aktivitetsbaserte metoder kan gi elever med lærevansker større utbytte av museumsbesøket.

Nok i seg selv?

I tillegg til aktiviteter i utstillingsrommene, legger vi også til rette for at barn og unge kan delta i ulike verkstedsammenhenger. Bhar hadde blant annet muligheten til å teste ut det digitale verkstedet Urskogen Silva på pressedagen, hvis hun var nysgjerrig på hvordan vi jobber interaktivt med tema om natur og naturvern basert på verk fra samlingsutstillingen. I det digitale verkstedet kan barn skape sine egne fantasi-innsekter, med ulike egenskaper som bidrar til å bevare urskogen.  

For noen er kanskje «kunsten nok i seg selv», slik Bhar synes å foreslå, og muligens vil det være barn og unge som umiddelbart forstår eller lar seg gripe av Matias Faldbakken som hun nevner som eksempel. Andre vil ha behov for mer tilrettelegging og kanskje trenge alternative veier inn i kunsten. Spesielt når de ikke selv har valgt å komme til museet, men blir med gjennom skolebesøk eller voksne som allerede har opparbeidet seg en forståelse og en erfaring av kunst. 

Saken fortsetter etter annonsene.

Vi gjør oss erfaringer

Det å være tilgjengelige og lydhøre for hva publikum mener er viktig. I skrivende stund har museet vært åpent i et par uker. Vi sitter allerede igjen med flere erfaringer. Sammen med andre museumsansatte har vi observert barn og unge mens de utforsker museet og aktivitetene i utstillingen, og snakket med dem om deres opplevelser. Vi har hørt historier om foreldre som tilbringer opp mot seks timer i museet fordi barna ikke vil hjem. Noen barn har vi sett gå fra rom til rom på søken etter aktivitetsbenkene. Andre foretrekker å fordype seg i sine egne tegninger blant antikkens skulpturer i første etasje. 

Selvsagt skal det være rom for kritikk og uenighet. Vi som jobber med formidling ved Nasjonalmuseet er alltid interessert i innspill og konstruktiv kritikk som bidrar til at vi utvikler oss og blir bedre på det vi skal gjøre. Likevel savner vi at Periskop, som tross alt har som mandat å være et tverrfaglig tidsskrift om kunst for barn og unge, anerkjenner at mennesker opplever kunsten forskjellig. Istedenfor å kontant avfeie formidlingen som «dørgende kjedelig», kunne Bhar forsøkt å sette seg inn i hvordan det er å besøke et museum som barn, og for eksempel brukt tid på å observere hvordan benkene brukes. Kanskje hun da hadde kommet nærmere et svar på spørsmålet hun stiller om hva barn og unge trenger?

Innleggsforfattere: 
Mariken Kramer, Karianne Ommundsen, Anna Carin Hedberg på vegne av team kunstbasert formidling, avdeling formidling og publikum, Nasjonalmuseet