«Ellos eatnu – La elva leve»: – Et filmansikt av de sjeldne

I mer uvørne hender enn Ole Giæver sine, kunne Ellos eatnu – La elve leve blitt slitt i to av sine parallelle, men ikke nødvendigvis overlappende, fortellinger om Alta-aksjonen og hovedpersonen Esters identitetsreise. Men dristige kunstneriske valg gir maksimal avkastning, og Giæver kan lene seg på et filmansikt av de sjeldne.

Vendepunkt i samenes rettighetskamp

Protestene mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i Finnmark startet allerede mot slutten av sekstitallet, da regjeringen planla å utnytte mer vannkraft i regionen, i strid med den samiske befolkningens interesser. Demonstrantene forsvarte behov knyttet til reindrift, jordbruk, fiske og miljø; Alta-elva og -dalens fauna var unik og sårbar for påvirkning. Likevel vendte politikerne det døve øret til.

Den nonchalante holdningen provoserte folk over hele landet, og engasjementet tiltok frem mot de store aksjonene – som inkluderte sultestreik foran Stortinget – mot slutten av sytti- og begynnelsen av åttitallet, før Høyesterett vurderte satsingen som lovlig (1982) og dermed ustoppelig.

Selv om det nå er førti år siden demonstrantene ble nødt til å vende hjem med uforrettet sak, refereres det stadig til Alta-konflikten som et vendepunkt i samenes rettighetskamp. Og nå som verden er på randen av klimakatastrofe og aktivister danner lenker for å stanse oljeutvinningen – og forhindre petroleumsvirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja – står den som et tidlig eksempel på mobilisering og miljøvern i Norge. Motet og viljestyrken fortsetter å bevege og inspirere.

Uten effekter og fakter

Ole Giæver var lenge i tvil om han var rett person til å fortelle denne historien. Etter å ha gransket slektstreet fant han imidlertid nordsamiske røtter, lærte språket og meldte seg inn i samemanntallet. Kanskje er det Giævers tvil og ydmykhet i møte med oppgaven som har avstedkommet en så autentisk, reflektert film, uten store dramatiske effekter og fakter. I konvensjonelle historiske dramaer tildeles rollefigurene egenskaper som skal tjene en større fortelling; Giæver gjør det motsatte og anvender Alta-saken for å bedre forstå sin hovedperson, Ester, spilt av Ella Marie Hætta Isaksen.

Idet vi blir kjent med Ester er hun nyutdannet lærer og nettopp flyttet tilbake til Alta for å påbegynne et vikariat på den lokale barneskolen. Året er 1979 og Alta-saken gis mye oppmerksomhet av media. I forbindelse med utflyttingen fra barndomshjemmet, til en hybel i nærheten, mottar Ester hjelp av fetteren Mihkkal (Gard Emil). Han ser mye ned i bakken, med et lukket ansikt, av og til brutt opp av fandenivoldske flir; han skjuler et raseri. En dag tar han med kusinen til området Stilla, kringsatt av aksjonister. At folk fra hele landet har slått leir for å forsvare samenes naturressurser, gjør inntrykk.

Sprenger seg frem

Etter farens død har Ester fortrengt sin samiske tilhørighet – med god hjelp av moren (Marie Kvernmo) og hennes nye mann (Finn Arve Sørbøe) – og bærer på en dobbel skam: over å være samisk, og over å late som om hun ikke er det. Hun er revet over, og trenger å være hel.

Når hun selv engasjerer seg og deltar i Alta-aksjonene, sprenger den samiske identiteten seg frem som en visdomstann. Noen av vendingene virker brå, men Giæver stoler på at publikum klarer å fylle inn mellomrommene på egenhånd. For eksempel i scener med langsomme ettermiddager der Ester er nedsunket i tanker og liksom tester ut personen som har skjult seg langt der inne.

På lærerværelset driver kollegene gjøn på samenes bekostning og hyller statens inngripen («alle trenger strøm»). Den mest breiale av dem, Gøran (Ivar Beddari), er arbeidsplassens sosiale superlim, men full av forakt og passiv aggresjon når han deler ut løsneser til aksjonistene i Esters påhør – også etter at han tar henne på fersken, en dag han har kjørt opp til Stilla for å lage kvalm. Stefaren fører en lignende retorikk hjemme, og på et tidspunkt nektes Ester og Mihkkal servering på vertshuset.

Ester er klasseforstander for en samisk gutt som blir mobbet fordi han «ikke kan snakke» og går med skaller. Medelevene skyver han unna, samtidig som de ivrig gjenskaper Alta-aksjonen gjennom lek i skolegården – et nesten ironisk bilde på ignoransen samene ble møtt med.

Lenge nekter hun å slå om til samisk, for å motivere ham til å ta imot norskundervisningen og bli en del av fellesskapet. Når hun omsider strekker ut en hjelpende hånd, blir Ellos eatnu så sterk at det rister i kinosalen. Ordløst formidler Giæver og Isaksen at Alta-saken symboliserer over hundre års systematisk undertrykking. Kampen for å bevare den samiske kulturen er bare så vidt i gang.

Værelsene lukter av liv

Filmens tidskoloritt er magisk. Åkler, strikkede puter og grell nips møter funksjonell design og furupaneler; etterkrigstidens bestemorestetikk og kommunal stil støter sammen på måter som gir overgangen fra sytti- til åttitallet et melankolsk drag. Det høstlige ved filmens atmosfære understrekes ikke bare av de jordfargede interiørene og naturmotiver, men fotograf Marius Matzow Gulbrandsens bruk av gult og oransje lys.

Gulbrandsen har skutt Ellos eatnu på digital video, men etterarbeidet er så grundig at teksturene minner om kornete 16mm. Kostymer og rekvisitter bærer preg av naturlig slitasje, ned til hver minste gryteklut, kladdebok og blyant. Værelsene lukter av liv.

Korthogd om de politiske prosessene

De som har ventet på en film om Alta-aksjonen der mobilisering og politisk prosess står i fokus, vil bli skuffet. Møtene mellom samene, deres allierte, politi og stortingspolitikere er korthogde, på en slik måte at vi egentlig bare får tilgang til en konfrontasjon mellom «gode» og «onde».

Ingar Helge Gimle ligner nesten sin fordums Arne Marcussen i Hotel Cæsar når han sutter på en sigarett, blåser «maktens ringer» ut av munnen og bare ser dumt på de fremmøtte demonstrantene, med Ester i spissen. Hun skal lese opp en tale de har skrevet, stotrende og utilpass. Politiet viker ikke en tomme når de ber sultestreikende om å fjerne seg fra Stortingsplassen, for så å demontere leirene uten pardong. Det foregikk sikkert omtrent sånn, men oppstillingen virker unødvendig eksplisitt.

Ansiktet sier alt

Guldbrandsens kamera legger seg så tett på Ester at vi uten å merke det inntar hennes synsvinkel. Et eksempel er scenene på lærerværelset, der tagningene koreograferes slik at de fanger inn hvordan hun aner kollegenes blikking og baksnakking.

Ella Marie Hætta Isaksen – mest kjent som vinner av NRK-programmet Stjernekamp og som frontfigur i bandet ISÁK – er en åpenbaring i sin første filmrolle. Tilstedeværelsen hennes er så spesiell at man kan se for seg hvordan Giæver har strøket den ene replikken etter den andre på settet fordi ansiktet og kroppsspråket sier alt som trengs. I en tilsvarende nedtonet stil skaper motspillerne troverdige situasjoner hun kan respondere på.

Antiklimatisk klimaks

Selv når filmen trenger å løfte seg, om så bare noen få meter, trekkes den ned mot jorden. Et antiklimatisk klimaks understreker denne kompromissløse visjonen. Idet 800 demonstranter har møtt opp for å hindre anleggsarbeidet og blir røsket vekk av trampende politimenn, snur filmen seg igjen mot Ester.

Et reaksjonsbilde der lederne for aksjonen er rørt av at så mange har møtt opp, og noen panoramaer med harde sammenstøt, ville gjort seg. I stedet strammer Giæver kyskhetsbeltet. Produksjonens relativt lave budsjett kan være en faktor her, men ikke desto mindre gir det  inntrykk av å være et kunstnerisk valg. Graden av disiplin er beundringsverdig.

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Samiske erfaringer blir universelle

Esters identitetsreise starter med Alta-saken, og minner om klimaoppvåkningen blant dagens unge – et varsko fra en generasjon i eksistensiell krise. Stadig flere blir deprimerte og faller ut av skole og studier fordi fremtiden virker mørk og håpløs. Og til tross for suveren argumentasjon, avvises de av styresmaktene, endatil på fremmedgjørende måter. Forsøkene på å redde kloden fra kapitalistisk grådighet, er et uttrykk for meningssøken og selvoppholdelsesdrift – på samme måte som Esters engasjement i Alta-aksjonen handler om å ville leve dypere og sannere.

At Ellos eatnu gjør samisk historie universell, relaterbar og aktuell for yngre målgrupper, er filmens store triumf. Avslutningen kan minne om François Truffauts klassiker På vei mot livet (1959), der tolv år gamle Antoine Doinel (Jean-Pierre Léaud) fryses imens han ser oss inn i øynene. To be continued. Det vi har sett er bare begynnelsen av en bevegelse.

Utbyggingen av Alta-vassdraget var ikke til å stanse, men demonstrantene lyktes i å introdusere samiske perspektiver, som senere ble satt på dagsorden. Ellos eatnu viser at engasjement nytter, selv om dets veier er uransakelige.