«Hør’a, dagbok!»: Feilene som kan bli riktigere enn riktig

Fortellingen om den «12 år gamle kvinnen» Nansi har tatt veien fra å være en dagboktekst i tradisjonen etter En pingles dagbok, til å bli en hiphop-musikal for hele familien på Riksteatret. Det er noe smått ironisk her: Det hovedpersonen i boka drømmer om, virkeliggjøres nå på sett og vis utenfor den. Nansi i Amina Sewalis bok fra 2020 er opprinnelig fra Uganda og går på Tøyen skole. Hun sliter med norsken etter to år i landet.

Nansi drømmer om å bli «Norges heftigste rapstjerne». Hun ser muligheter overalt og hadde derfor elsket at livet hennes ble en stor produksjon på Riksteatret. Men så er jo moralen i fortellingen egentlig den at du ikke trenger å erobre hele verden. Du trenger bare en venn.

Selv om produksjonen har mye overskudd og flere sterke sider, er det akkurat som at den skulle tatt den innsikten litt mer til følge. Noen ganger prøver den liksom litt for hardt å få alt til å bli riktig. Gjennomgående har den likevel barna i publikum i sin hule hånd, etter de frie latterbrølene og engasjerte utropene fra salen å dømme.

Perfekt harmoni

Forestillingen åpner med en animasjon som spilles av for oss, der skrifttegn noteres på linjerte ark – slik som i boken. Animasjonsgrepet er en del av scenografien gjennom hele forestillingen. Nansi skal skrive dagbok for første gang, men får etter gjentatte forsøk ikke til å skrive «kjære». Dermed går hun for «hør’a», i det hun henvender seg til dagboka for å fortelle om livet sitt: «Hør’a, dagbok». Overgangen fra svarthvitt på papir til farger, lyd og bevegelse på scenen kler det livsbejaende materialet. Nansi, spilt av Samantha Gurah, er kledd i knæsj rosa, og synger en hyllest til bydelen sin. Nummeret «God morgen Tøyen» sitter perfekt og spiller på en kjent sjangerkonvensjon.

Med morgenoptimisme nikker Nansi til musikaler som Hairspray og Singin’ in the Rain. Det er en medrivende feelgood-start på forestillingen. Ikke alle de musikalske innslagene sitter like bra, men låtene fenger uansett det unge publikummet. Kanskje vil samspillet mellom skuespillerne også bli bedre i løpet av turneen gjennom Norge. På kritikervisningen før premieren virker det tidvis noe anstrengt.

En venn

Nansi ser positivt på livet og verden, selv om hun møter mye motgang. Utfordringene hennes får et speil når en ny gutt begynner i klassen. Ask (Hans Magnus Hildershavn Rye) er fra Bærum, har blondt hår og spiller piano. Men også han trenger en venn, og også han bærer på en sorg som gjør ham ensom.

Ask blir snart et mobbeoffer av Nansis tidligere bestevenn Marvin (Vegard Bjørsmo). Han har blitt litt vel tøff i trynet, og funnet seg et nytt rap-crew til fordel for Nansi. Marvin viser seg å ha sitt å stri med på hjemmebane, og er egentlig en god gutt på bunnen. For å overvinne konflikten må Ask og Nansi slå Marvin og gjengen hans i en rap-battle foran hele skolen.

Heltene våre kaller seg «svarte og hvite tangenter». Assosiasjonene vil for de voksne i publikum gå til Paul McCartney og Stevie Wonders sang fra 1982, en låt som senere har blitt kåret til historiens dårligste duett. I en barneforestilling fungerer budskapet likevel fint, og det er viktig at fortellinger om erfaringer som Nansis formidles på Riksteatret. Tross dette: I bakgrunnen ligger en følelse av at det er noe vondt som ikke helt konfronteres, men glattes over. I boka ligger det for eksempel litt tettere oppunder overflaten at Nansi kanskje forskjellsbehandles av læreren som et utslag av ubevisst rasisme. Noe av råheten og rett-fram-heten som var medisin mot det glatte, har ikke blitt med hele veien i overgangen fra tekst til scene i Hør’a, dagbok!.

Det er ikke til å forundres over at ting som blir subtilt antydet i tekst må bli mindre nyansert i en teaterforestilling for barn i aldersgruppen seks år og oppover. Men oppsetningen av Tante Ulrikkes vei på Det Norske Teatret, riktignok for en eldre målgruppe, var et eksempel på at det går an å gi minoritetserfaringer plass på scenen, uten at alt skal løse seg opp i en perfekt harmoni, som ebony and ivory.

Sentimentalitet som funker

Denne innvendingen henger sammen med bruken av stereotypier når det kommer til klasse i forestillingen. Nansis utfordring er at hun sliter med norsk, og moren hennes har «to drittjobber» som vaskedame. Hun er spilt av Kim Fairchild, en veldig fin skuespillerprestasjon som blir en kilde til mye varme og humor i forestillingen. Ask fra Bærum har mistet faren sin, og har en mor som lager tofu til middag. Det som viser seg å være Marvins såre punkt, er at han kommer fra en velstand på Oslo vest som overrasker alle. De rike foreldrene hans krangler og er fæle mot hverandre. Hvorfor han likevel går på Tøyen skole, kommer ikke fram av forestillingen.

Det legges fram en ganske enkel forståelse av hva som gjør folk snille og slemme, og hva som skal til for å forsones. Og for all del, sentimentaliteten funker på meg. Jeg blir rørt til tårer av flere øyeblikk i forestillingen, og latteren sitter løst. Men det er et ubehag der, som antagelig går målgruppen hus forbi, ved det å vite at virkeligheten er vanskeligere og vondere. Til syvende og sist må alle fortellinger forenkles i møte med et så ungt publikum som det vi snakker om her. Kanskje sier det mest om meg og om hvor homogene fortellingene som når scenen har vært, det at forenklingen først blir påfallende akkurat i møte med denne historien?

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene og bildene.

Mer rufs

For tross utfordringene er budskapet i Hør’a, dagbok! både enkelt og komplekst, originalt og helhetlig tematisk: «Feil kan bli riktigere enn riktig,» sier Nansi. Det er sånn kreativitet oppstår, og det er slik spontanitet og originalitet får blomstre. Hennes uperfekte norsk og Asks svært begrensende rap-skills blir et utgangspunkt for eksperimentering og lek.

Kanskje er det noe av den litt rufsete innstillingen jeg hadde ønsket meg mer av i teaterversjonen av Hør’a, dagbok!. Her er parykkene stive, og ingen av karakterene kan egentlig kritiseres for noe som helst. Når det er sagt, er musikalen en sjanger der det er lov å dyrke gleden og leken i, noe forestillingen i sine høydepunkter gjør med stor overbevisning.