Politisk påskekunst på Sukkerbiten og Økern

La oss starte på Økern i Oslo:

Banksy ble i 2010 kåret til en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker av Times Magazine, og det til tross for at ingen vet hvem Banksy er. Kun kunsten hans og avtrykket av han har vært synlig siden han startet som en anonym kunstner med spray på 1990-tallet i Bristol og verket The mild mild west av en bamse som kaster en granat mot politiet og som setter tonen for hele hans kunstnerskap.

Ironisk nok er det ikke bare kunstneren, men også kunsten hans som er fraværende på Økernsenteret, noe som har skapt harnisk hos kunstkritikerne her til lands. Men: Arrangøren av utstillingen The Mystery of Banksy – A Genius Mind har heller aldri uttalt at dette er en Banksy-utstilling, men kalt den The blockbuster exhibition about the street art superstar. Og det er med dette i bakhodet jeg besøker opplevelsen:

– Dette er definitivt en utstilling om Banksy, og en hyllest til han og det arbeidet han har gjort. Alle de 200 verkene på Økern er replikaer fra 40 land. Rundt 80 prosent av Banksy-kopiene som du ser i utstillingen, er utilgjengelige for publikum i dag; de har blitt overmalt, vasket bort eller finnes i private samlinger. Det er kurator Virginia Jean i COFO og street art-artister fra hele Europa som står bak gjenskapelsene. Ellers er Pest Control informert om alt som er gjort. Banksys innerste krets skal ha godkjent alle tekster som er i utstillingen. Deler av inntektene fra utstillingen går til Louise Michel Foundation, en organisasjon opprettet av Banksy som drifter et skip som patruljerer det sentrale Middelhavet for å redde migranter i nød. Arrangørens motivasjon er å lære publikum om gatekunstens viktige rolle i samfunnet, og samtidig gi et innblikk i Banksys arbeid. Vi har ikke spesielle produksjoner for barn og unge, men skoleklasser vil få tilsendt link til den omfattende digitale guiden vi har før et besøk, sier Rannveig Lie til Periskop. Hun er ansatt i Theosloway som er ansvarlig for kommunikasjonen rundt utstillingen.

David med bombebelte

Det er en litt surrealistisk følelse å parkere utenfor et nedlagt Økernsenter og følge Banksy-bannere til en buet svingdør som plutselig åpner seg og avdekker et graffitikledd lokale som om vi har ankommet en urban lomme. Det første budskapet som møter oss, setter gatekunstens kraft på agendaen: If graffiti changed anything – it would be illegal. Med slakt-anmeldelser fra landets aviser friskt i minne kjenner jeg skeptikeren i meg vokse. Den skal snart gjøres til skamme. Allerede i rom to angrer jeg på at jeg ikke tok med barna. Her er det rom for samtaler på utallige plan. Globale kriser gjennom 30 år, ytringsfrihet og retten til å si sin mening med tekst på bygninger.

The Mystery of Banksy er en fin reise gjennom Banksys karriere, med gode, utdypende tekster skrevet av noen med kunsthistorisk bakgrunn og tekster som setter Banksy inn i en klassisk tradisjon og lek med kunsthistorien: Her er hans Apollon-byste med maske og røykgranat fra 2017, Venus after surgery fra 2006, Michelangelo-kopien David med bombebelte fra 2009, Mona Lisa-parafraser med dødelig våpen og blink i det tredje øyet fra 2000, handlevogner i vannet under Monets berømte bro og adapsjoner av engelske landskapsmalerier med en fugl med en granat i nebbet og maritime motiver med ilandskylte redningsvester. Du finner Banksys lek (og kritikk) med religiøse motiver som Toxid Mary som mater Jesusbarnet med en giftflaske og den lidende, korsfestede Jesus med hendene fulle av julegaver. Banksy harselerer, i tradisjon med karikaturtegningens oppdrag, med kongehuset og politikere gjengitt som aper og i kontroversielle scener som den avdøde Dronningmoren i en seksuell akt.

Kommersielle Banksy?

De mest berømte ikonene til Banksy dukker også opp underveis: Girl with Balloon, fra Waterloo Bridge, som i 2021 ble solgt (delvis makulert) for 16 millioner pund. No Future med den lille jenta som holder en ballong, som også danner O-en i NO, knyttet til henne som en navlestreng, malt på en husvegg i Southampton i 2010, og som ble malt over i løpet av noen timer. Du møter den kjente bombekasteren Flower Thrower fra 2005 malt på en murvegg på grensen til Vestbredden, der molotovcocktailen er byttet ut med en blomsterbukett og viser Banksys kjernetemaer gjennom alle tiårene: gatekamp og fred.

Her er Clutch bag fra 2019, en kritikk av forbrukersamfunnet der en murstein har fått veskestropper og fancy lås: Perfekt for dem som ikke trenger å bære med seg så mye, men som kanskje trenger å gi noen på tygga, solgt for 750 pund på et falskt nettsted. Og nettopp her er Banksy så god – mens rekorden på hans siste solgte verk er på 21,6 mill. euro, harselerer han hele veien med verdien på kunst, hva kunst kan være og minner oss på å være årvåkne for Keiserens nye klær.

Underveis var det likevel de mer ukjente motivene som traff meg; Bomb hugger fra 2003 av en jente som omfavner en bombe, med et budskap om at krig nærmest har blitt en naturlig del av vår tilværelse som vi lar skje. En annen tekst, People who enjoy waving flags don’t deserve to have one, setter presidentvalget i USA i søkelyset – trass i at verket er flere tiår gammelt.

Flere av rommene på Økern gir oss også smakebiter av monumentale imponerende prosjekter i regi av Banksy – og temaene går aldri av mote: Vi starter foran hans Palestina Wall fra 2003–2015 med noen av veggmaleriene fra muren i Jerusalem og hans hotell i Betlehem, Walled Off Hotell, der alle kan kan bestille rom til 30 dollar natten med verdens fineste utsikt – en syrlig kommentar til konflikten mellom Israel og Palestina og verk som får en helt ny betydning i våre dager. Et annet rom dokumenterer Banksys Dismaland fra 2015 i Somerset i England, som var et alternativt Disneyland i forfall, sett av 150 000 mennesker på fem uker.

Sett av to millioner

Hvert rom på utstillingen er formet som et slags museumsrom, og det hele gir meg assosiasjoner til det å besøke et budget mini Madame Tussaud-museum; men på Økern er replikaene av kjendisene byttet ut med kopier av Banksys verk.

Vandringen gjennom rommene brytes opp av skjermer med historisk materiell og nye iscenesettelser av Banksys installasjoner. Utstillingen bærer dessverre preg av å ha vært på reise i tre år med mer enn to millioner besøkende; settet virker litt slitt. Lyset kunne også vært justert ned, og heller understreket stemningen fra rom til rom. Lyden fra tre videoer og digitale installasjoner blir lett støy gjennom hele opplevelsen og forstyrrer fokuset på tekst og bilde. De kopierte sjablongene og sprayete verkene gir meg heller ikke gåsehud, og blir en blek kopi av originalene.

Alle kopiene på veggene har også ulik ramme, noe som gjør opplevelsen rotete. Det kronologiske brytes altfor ofte. Det kan virke som om kuratoren ikke helt har bestemt seg for om hun vil gå for et tema i hvert rom eller en periode – og det hoppes litt hit og dit.

Ett rom tar for seg Banksys møte med politiet og harselering med makten og viser hvordan Banksy gikk fra spray til sjablonger for å kunne jobbe hurtigere på stedet for å unngå å bli tatt. Et annet sted dukker plutselig Banksys Instagram-bilder fra covid-årene opp, der han laget en rotte-installasjon på badet hjemme. Noen rom senere går vi inn i T-banevognen som Banksy, iført smittevernutstyr en sen kveld, dekorerte med rotter under pan-epidemien. Jeg savner en mye bedre struktur, tydeligere linjer og kategorier. Hvorfor dukker plutselig Banksys iscenesatte studio med en dukke av kunstneren opp etter en film som leker seg digitalt med kunstnerens motiver på en prosjektert T-banevogn?

Gatekunst = reaksjon på samtiden

En god tidslinje i rom tre hjelper oss heldigvis litt å strukturere, før vi blir dratt i alle retninger igjen. Den viser også Banksys standhaftige evne til å fange tidsånden med ironi, humor og punch.

Historien og kunsthistorien kan sjelden separeres. Goya malte fra den spanske borgerkrigen for at vi ikke skal glemme. Kristianabohemen avkledde borgerskapets dobbeltmoral, og Per Kleiva lagde silketrykk med helikopter-sommerfugler som en kritikk mot Vietnamkrigen. Gatekunsten er kanskje vår tids mest direkte og intuitive kritikk av tiden; tilgjengelig for alle seende som beveger seg i offentlige rom. Banksy er hærføreren av dem alle: Sykepleiere hylles under covid, falske tipundsedler er produsert som en kritikk av forbrukersamfunnet, den globale oppvarmingen er kommentert med verket I don’t believe in global warming fra 2009 der ordene synker under en vanndam, fengslingen av den kurdiske maleren Zehra Dogan settes på agendaen i 2018, Black lives matter-kampanjen får oppmerksomhet, flyktninger i Middelhavet og politikken rundt dette settes under lupen og Ukraina-krigen er satt på dagsorden med motiver i Kiev.

Mona Pahle Bjerke skrev i sin kritikk på NRK at hun heller ville bla i en tablecoverbook om Banksy enn å se verkene vist som sjelløse kopier på Økern-utstillingen. Jeg tenker at som en undervisning- og formidlingsutstilling er utstillingen god nok, og man sitter igjen med en respekt for Banksys virke og en forståelse for hans karriere. Men en kunstutstilling er dette ikke.

Gaza på Sukkerbiten

Etter å ha kjørt 15 minutter fra Økern til Bjørvika og spasert ut til Sukkerbiten med Tracey Emins The Mother i øyekroken, hadde jeg hvite sider klare for en ny politisk utstilling presentert i en form jeg liker: Utendørs og åpen for alle – og med et overraskelsesmoment lokalisert der de fleste vandrer med latten sin og aner fred og ingen fare i den nye høytprisete kulturboblen på hovedstadens nybygde halvøy.

Jeg husker ennå fotoutstillingen En dag i historien av Andrea Gjestvang høsten 2021, som nettopp møtte meg på denne måten på vei mellom A og B, der jeg plutselig stod ansikt til ansikt med portretter av ofrene fra Utøya, ti år etter massakren. Det var utrolig sterkt. Jeg hadde håpet på et nytt slikt møte denne marsdagen, men fikk aldri den samme kontakten med de dokumentariske fotografiene fra Gazas hverdag.

13 år fra Gaza

Prosjektet appellerte likevel til meg da jeg mottok pressemeldingen fra Fotogalleriet: Tanya Habjouqas Birds Unaccustomed to Gravity og sitatet: «I nærheten av Qalandiya-kontrollpunktet på Vestbredden, parkert med ryggen mot en mur av tung politisk graffiti, sitter en ung mann i bilen sin og tar seg en sigg. En sau, årets offerlam for Eid, fyller hele passasjersetet.» 

Etter 13 år i Øst-Jerusalem med mann og to palestinske barn har den prisbelønte fotografen, filmskaperen og antropologen Tanya Habjouqa kartlagt de fysiske og psykiske grensene som har definert palestinske liv under okkupasjonen og frem til 7. oktober, da Gaza ble hermetisk lukket for journalister utenfra. Habjouqas første separatutstilling i Norge viser utdrag fra den prisvinnende boken Occupied Pleasures og hennes pågående serie Birds Unaccustomed to Gravity inkludert bilder tatt på Vestbredden i slutten av november 2023.

Hverdag

Det første som møter oss, er et triptykon av to eldre menn med lasersverd, en badende mann som kan minne om en Jesus-skikkelse, og en fredsdue. Himmelen bak duen fortsetter over de grove MDF-veggene som utgjør rammen for utstillingen, og minner oss om det universelle budskapet og om at vi alle er en del av dette og deler samme himmel.

Deretter fortsetter øyeblikkene fra Habjouqa: En veske med et portrett av en eldre kvinne og historien om en palestinsk mor som bærer med seg fotografiet av sin døde mor utenfor en kirke i protest der Israel nekter at hennes mor skal begraves med sin avdøde ektemann i et område som nå er militær eiendom.

Vi møter to jenter som står i yogaens tre-posisjonen på en fjelltopp, tre badende gutter klumpet sammen i et lite, fargerikt plastikkbasseng under et tre, blondegardiner med skuddhull, skuddblinker pyntet med ballonger fra en antiterrorist workshop for turister og israelerne fra Erfat West Bank og jøder som tar en pause i naturen. Teksten til hvert bilde finnes på en oversiktsplakat i enden av hver MDF-vegg, og man mister nærheten mellom narrativ og bilde – og det hele føles for brokete og uten en helhetlig ramme.

Fotografihuset gir oss kanskje en av vårens viktigste dokumentariske utstillinger som minner oss på at folk er folk, barn er barn og hverdagen foregår overalt – og som Banksy spiller Habjouqa på tanken om at krigen foregår som en del av vår tid; men at vi har akseptert den. Likevel skulle jeg ønske at presentasjonen og tekstene tok oss enda nærmere disse skjebnene og historien til en fantastisk fotograf.

Verdt en dag

Konklusjon: Utstillingene i Bjørvika og på Økern er to viktige uttrykk å få med seg, og viser et spenn og en stor kontrast i måten å formidle dagsaktuelle temaer på. De appellerer begge til medmennesket i oss, og gir barn og unge en lærdom om at hverdag er hverdag, barna er neste generasjon voksne, vi har et kollektivt ansvar, har trua på individet mot samfunnsmakta, vår rett til ytringsfrihet og kunstens mulighet til å bruke retten i form av visuelle virkemidler i debatten.