– Skolen og lærerne har lite eierskap til skolekonsertene

I fjor satte Kulturtanken i gang DiSko-prosjektet. Ambisjonen er å finne nye former for skolekonserter, der musikere, skoler, lærere og elever i større grad samarbeider om konsertene, slik at alle partene kan føle eierskap.

Ved årsskiftet kom den første rapporten, som beskriver status på skolene som er med i den første fasen av prosjektet. På mange måter bekrefter den eksisterende oppfatninger: Både elever og lærere er stort sett begeistret for skolekonsertene, enten de er skolenes egne eller konserter fra Den kulturelle skolesekken (DKS).

Samtidig er det utfordrende å få skolene til å prioritere skolekonsertene fra DKS som et viktig element i den «vanlige» skolehverdagen. Forskerne finner for eksempel at:

–  rektorene ikke følger opp forberedelsene ut over det praktiske

–  skolene primært er opptatt av sine egne aktiviteter og produksjoner

–  det er varierende musikkfaglig kompetanse på skolene, både hos musikklærere og klasselærere

– Ikke overraskende

– Disse funnene er ikke overraskende, men bekrefter langt på vei det vi vet om tilstanden i feltet. Potensialet som ligger i DKS-tilbudet blir ikke fullt ut utnyttet etter intensjonene. Den vanlige bruken blir en form for minimumsanvendelse, sier Egil Rundberget, seniorrådgiver og ansvarlig for prosjektet i Kulturtanken.

Det ser også Kari Mette Holdhus, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) og prosjektleder for DiSko.

– Tilbakemeldingene går ut på at skolene opplever skolekonserter som veldig positivt, men at skoleledere og rektorer abdiserer når det gjelder gjennomføring og integrering. Vi får også høre at konsertene må inn i langtidsplanene og at de da kan gjennomføres på en annen måte, sier hun.

Peker på kjente problemstillinger

Initiativet til DiSko-prosjektet bunner i en rekke rapporter som peker på flere av de samme utfordringene. Blant annet viste den omfattende Rokkanrapporten fra 2013 at lærere i liten grad opplever å bli involvert i DKS-virksomhet, og at de ser på det som utfordrende å få knyttet de kunstneriske uttrykkene opp mot elevenes læringsmål.

Umiddelbart kan det virke underlig å bruke et fireårig prosjekt til å bekrefte funn man allerede kjenner til. Men Holdhus sier at Disko-prosjektet tar utgangspunkt i disse funnene, og at innovasjonsprosjektet skal bidra til at skolekonsertpraksisen kan innoveres på et forskingsbasert grunnlag.

Hun mener også at prosjektet vil kunne få langt større betydning som en del av Kulturtankens virksomhet, dersom aktørene innen skolekonsertpraksisen tar funnene på alvor.

–  DiSko-prosjektets første rapport viser at funnene om at skolen og lærerne har lite eierskap til de skolekonsertprosjektene de er i kontakt med, også gjelder for skolene i dette prosjektet. Prosjektet drives etter en metode som utvikler og innoverer skolekonsertpraksiser i tett samarbeid med alle aktører og som legger ut til systematisk ideutvikling, utprøving og gjennomføring.

Sliter med å få plass

En av rektorene som bidrar i den første rapporten om DiSko-prosjektet sier rett ut at DKS: «…er en pliktskyldig ting vi gjør, det vi får beskjed om på disse skrivene, det er det det er. Noe mer enn det er det ikke…»

Samtidig viser rapporten at skolene trenger og ønsker hjelp til undervisning og forestillinger. Hvorfor er det likevel vanskelig å få skolene til å føle eierskap til konsertene?

Skolene i dag er i stor grad innstilte på å motta og oppleve ulike tilbud fortløpende, opplever prosjektleder Holdhus. Når hovedmodellen består av stadig nye produksjoner som kommer på besøk, blir det også vanskeligere for skolene å engasjere seg i skolekonserttilbudet over tid.

– Elevene skal ha 20 konsertopplevelser på ti år, men det er sjelden eller aldri de samme som kommer igjen. Dermed får verken lærere eller elever et forhold til musikerne eller prosjektene. Å skape eierskap krever tid, gjentatte besøk og samarbeid. Tidligere har det også være en forestilling om at det er musikerne som er de profesjonelle og at lærernes kompetanse ikke er viktig i formidlingen. Men vi ser at lærerne kan bidra på mange måter og at de blant annet har viktig kunnskap om elevene.

June Mariann Breivik er leder for avdelingen Kunst, kultur og skole i Kulturtanken. Hennes jobb går i stor grad ut på å bedre samspillet mellom DKS og skolene, og hun sier at de er godt kjent med utfordringene med å knytte disse tettere sammen.

– Vi vet allerede nå at vi må gjøre noe for å få til et bedre samspill og eierskap til DKS i skolen. I år setter vi derfor i gang tre store samarbeidsprosjekter som retter seg direkte mot skolen og medvirkning. Ett er direkte rettet mot elevmedvirkning, ett mot kulturkontakter og ett mot skoleledere. Dette gjøres parallelt med DiSko-prosjektet, sier Breivik.

Opplever ingen motvilje

Kari Mette Holdhus opplever ikke at utfordringene med å skape eierskap handler om noen motvilje mot estetiske fag fra skolenes side. Tvert imot gir lærerne uttrykk for at disse fagene er viktige, sier hun.

– Det faktum at skolene deltar frivillig i DiSko-prosjektet betyr nok at rektorene i utgangspunktet har hatt en nysgjerrighet på dette feltet. Derimot kan musikklærere være de minst positive når det gjelder å integrere skolekonsertvirksomheten. De har gjerne få timer og har kanskje laget et fint opplegg for elevene. Da er det ikke alltid så kjærkomment at en enkelt skolekonsert kan sluke tre-fire musikktimer, hvis man gjør alt konsertinformasjonen ber om.

Når det settes av mer tid til DKS, åpenbarer det seg også nye muligheter og arbeidsformer, mener Holdhus, som tror både skolene og kunstnerne trenger tid og dialog for å se hva som er mulig å få til.

– Vi har brukt høsten 2017 til ulike utprøvinger på skolene, og hver skole skal levere utkast til en modell for musikersamarbeidet i løpet av våren. Vi opplever tendenser til eierskap, men ser også en generell trend som handler om at resten av elevene på skolen ikke har fått del i prosjektet på en tilfredsstillende måte. Dette prøver vi å rette opp i vår, sier hun.

Første sekvens i DiSko-prosjektet involverer fire skoler på Vestlandet. I neste sekvens (2018/2019) involveres fire nye skoler på Østlandet, fortrinnsvis med ungdomstrinn og elever med flerkulturell bakgrunn. Skolene er anonyme i prosjektet.

Viser kjønnsforskjeller

Når det gjelder elevenes opplevelse av konserter på skolen, er det flere positive resultater å ta med seg fra den første DiSko-rapporten. Samlet sett gir den første rapporten et bilde av en svært positiv elevflokk.

Forskerne benytter et konsept som måler følelser for skolefag og konsertaktiviteter basert på opplevelse av glede, kjedsomhet og angst. Kun 30 prosent sier at de er redde for at konsertene blir for vanskelige. Men mens 70 prosent av jentene vil ha konserter oftere, er guttene noen mindre entusiastiske. Rundt 15 prosent av guttene sier at de ikke vil ønsker noen utvidelse av slik virksomhet.

Selv om skolekonsertene møtes med positive forventninger, er det tankevekkende at en del av elevene betrakter aktivitetene knyttet til skolekonsertene fra DKS som litt vanskelige og skremmende, mener Rundberget.

– Dette kan si noe om en avstand mellom skolens kunstfaglige undervisning i det daglige og den kompetansen som elevene møter der, og hvilke forventninger de har til hvordan de skal bidra i en samhandlingssituasjon hvor det kommer kompetente folk inn utenfra.

Periskop presiserer: Denne artikkelen hadde opprinnelig tittelen «Får ikke lærerne med seg på DiSko». Tittelen er endret, da den kunne leses som at lærerne ikke ville være med på prosjektet. Det er ikke tilfellet.