Anmeldelse En…som: Intimt om det intime

Vi befinner oss på scenen i Teatersalen Brumunddal, fem minutter med tog fra Hamar. Salens amfi er trukket tilbake, vi sitter på stoler og puter på selve scenen. Her får vi oppleve utøverne på nært hold.

– I jazz driver de med intimkonserter, så her har vi rett og slett en intimforestilling, sier koreograf Anne Holck Ekenes i introduksjonen.

I bakgrunnen står en rekke nakne tavler. I hjørnene står noe som ligner på fuglehus på høye påler. Når scenelyset går av og fuglehusene, som viser seg å være lampeskjermer, lyser i oransje og grønn farge, dypdykker utøverne i tabubelagt og sår tematikk: ensomhet.

Utbredt tabu

«Pooja er ensom. Hun er ikke alene om å ha det sånn», står det på en av Ruters plakater på t-bane, buss og trikk i Oslo.

Fra å minne oss på at å «bare» ta trikken to stopp ikke er en gyldig grunn til å droppe billett eller takke oss for å velge å reise miljøvennlig, setter det kommunale reisetilbudet ensomhet på agendaen. Kampanjen begynte for et år siden på høsten, en periode da det er mye tilflytting til hovedstadsområdet på grunn av studier og jobb.

Nye omgivelser øker risikoen for ensomhet. Nesten én av tre studenter oppga å ha kjent seg ensomme, og blant den generelle befolkningen oppgir 16 prosent å være plaget av ensomhet. Det er et folkehelseproblem som noen forskere mener er like usunt som å røyke 15 sigaretter daglig, skriver teatersjef i Teater Innlandet, Janne Langaas, i kveldens program. En..Som kaster lys på et av samfunnets store utfordringer og tabubelagte temaer.

Fra sårbarhet til åpenhet

Mobbehistorier. Psykisk uhelse. Familiehemmeligheter.

Utøverne beretter åpent om utfordringer i egen oppvekst. Noen tegner sine refleksjoner på tavlen, andre viser frem barndomsbilder eller et smykke de fikk i gave av en kjær venn på barneskolen.

De personlige utleveringene kommer vekselvis med et sterkt postmodernistisk bevegelsesspråk. Det er et lynraskt tempo mellom akrobatiske bevegelser som høye løft, enkel håndstående og intrikate samarbeidspartier. Det gir meg assosiasjoner til stykket L´amour au théâtre av den postmoderne dansens mor, Trisha Brown, endog raskere og mer emosjonelt dystert. Den til tider betente stemningen blir akkompagnert godt av lydbildet til komponist Nathaniel Reed.

Ved slike avanserte bevegelser og private bekjennelser, blir dansernes tillit til seg selv og andre, meget viktig. I en scene blir Emilie Karlsen holdt oppe av de andre danserne mens hun deler om sin barndom. I det hun blir sluppet, blir hodet hennes tatt imot av kollega Oliver Sale.

Evnen til å stole på andre, både fysisk i dansen og psykisk ved den personlige beretningen, er stor. Utøverne går i bresjen for å våge å si noe. Det vil kunne senke terskelen for tilskuerne å selv åpne seg om sine vanskelige tanker.

Dagligdagse bevegelser

Kveldens visning av En…som har program både før og etter selve forestillingen. I forkant var det et dansevorspiel i teatersalens foaje. Her ble det vist en film om AO-senteret, et senter for kreative sysler som veving og keramikk, for personer med ulike funksjonshemminger. Brukere av senteret opptrådte selv med dans, med bevegelser som gjenspeilet deres daglige kreative virksomhet. Denne bruken av såkalte «pedestrian movements», dagligdagse bevegelser, er typisk for postmoderne dans, og var fremtredende i både vorspielet og stykket selv.

Etter dansingen fra AO-senteret fikk vi se en av danserne fremføre en liten opptakt til forestillingen. Hun balanserte kroppen sin over en rekke selvhjelpsbøker, mens hun plutselig dro ut en og undret seg over tittel. Hun utfordrer samfunnets press på oss til å konstant utvikle, forbedre og realisere oss selv.

Deretter var det danser Ingvild Marstein Olsen som inntok vorspielscenen. Mens hun jobbet gulvnært, hørte vi fjerne stemmer i bakgrunnen. De snakket om ensomhet. Savn. Alenefølelse. Det innledet kveldens såre tematikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kunst som inngang

Etter forestillingen serveres det te og kaffe, og oppfordres aktivt til samtale. Praten flyter godt mellom de voksne tilskuerne, og de yngre sørger for å sette sitt preg på tavlen.

Gjennom et tiltak som heter «Generasjoner møtes», har bygdas eldre beboere invitert ungdom hjem for å prate på tvers av alder om inntrykkene de sitter igjen med etter forestillingen. Ideen er at generasjoner skal møtes på tvers og utveksle erfaringer de har med hverandre. Fra kreativt senter til samtaler på tvers av generasjoner, er det lokale engasjementet stort. Det er spennende å se hvordan kunst kan legge til rette for slikt mangfold, om det måtte være nevralt eller aldersmessig.

Det er utøvernes nærhet til materialet og den autentiske følelsen som er forestillingens store styrke. Utøverne veksler mellom et postmoderne bevegelsesspråk, trøstende gester og utleverende samtaler om egne utfordringer i oppveksten. Det ærlige kroppsspråket såvel som det verbale språket senker terskelen for å dele. Det er kunst som virker.