Anmeldelse: Skamløse forbilder

Nancy Hertz’ selvbiografiske dialogbok Skal du ikke gifte deg snart? Og alt mamma og jeg burde snakket om i stedet referer til det stadig tilbakevendende spørsmålet om giftermål fra moren. Boka behandles som litt av en begivenhet og omtales i alle riksdekkende aviser. Med posisjon som en av de skamløse jentene og med Fritt ord-pris i ryggsekken, er det ikke rart pressen hører etter når Hertz taler. Jeg har heller ikke lest mange sidene før jeg får bekreftet at Hertz’ beretning om forholdet til moren er verdt å lytte til.

Pénélope Bagieus kvinnehistoriske tegneserie Rebell. Skamløse kvinner som reddet verden er også en skikkelig hyggelig overraskelse. Til forskjell fra for eksempel barnebiografiene i Gyldendal-serien «Små folk, store drømmer», er den er laget av noen som har noe å fortelle, til en målgruppe som faktisk har forutsetning og behov for å ta det inn.

Selv om begge bøkene er gitt ut som voksenlitteratur, ser det ut som forlaget retter seg inn mot unge voksne som målgruppe. Begge omslag går i rosa og mintgrønne pikeromsnyanser, og den språklige stilen har nok særlig appell til yngre lesere. Den samme gjelder Bagieus strek. For ikke å snakke om tegneserieformatet.

«Rebell. Skamløse kvinner som reddet verden»: Forkjærlighet for trollete damer

Pénélope Bagieu er kanskje ikke så godt kjent i norsk offentlighet, men som populær blogger, seriestripeskaper og forfatter av grafiske romaner har hun opparbeidet seg en solid fanskare verden over. Det blir nok ikke lenge til vi får se norske oversettelser av de kritikerroste skjønnlitterære utgivelsene Esquisite corps (2015) og California Dreamin (2017). Bagieus humor er burlesk, og hun har åpenbart en forkjærlighet for trollete damer. Det kan man se i tegneserieversjonen hun har laget av Roald Dahls klassiker Heksene (Gyldendal, 2020), men også i Rebell-boka. Her er freakshow-artister, morderdronninger, havfruer og sjamaner. Og de er like brutale, menneskelige og kreative som historiens store menn.

Det fantastiske utvalget – av obskure og forbløffende kvinnehistorier – er bokas største kvalitet. Rebellene er hentet fra alle verdenshjørner, og så langt tilbake i tid som 350 før vår tidsregning. Bagieu har gjort et skikkelig stykke researcharbeid, og det er litt av en gave at hun har gjort akkurat disse historiene tilgjengelige for oss.

Råskinn med og uten skjegg

Første kvinne ut er Clémentine Delait (1865-1939), også kjent som «Den skjeggete dame». All verdens muligheter åpner seg for henne når hun omfavner det unike ved seg selv og lar det formidable ansiktshåret gro. Når hun åpner sin egen kafé, strømmer kundene til for å se den skjeggete kvinnen bak disken. Der blir hun oppdaget, og slutter seg til et omreisende marked som freakshow-artist – en jobb hun stortrives i. Mot slutten av karrieren vender hun tilbake til restaurantbransjen, hvor hun fremfører kabaret-numre fra egen bardisk.

Neste ut er dronning Nzinga av Ndongo og Matamba (dagens Angola). Nzinga levde fra 1583 til 1663. Som 16-åring er hun stammens utsendte i beinharde krigsforhandlinger med portugiserne. Etter å ha ryddet veien til tronen ved å drepe sin bror og sønnen hans, oppnår hun sin velfortjente dronningstatus. Hun leder selv krigerne sine på slagmarken, og insisterer på å bli omtalt som mann.

Forbilledlig kuratering

Selv om kvinnene åpenbart utmerker seg som vinnere, er det sympatisk at de ikke bare er plukket ut på grunnlag av kjendisstatus eller personlig suksess. Blant de portretterte er Giorgina Reid, som egenhendig reddet Montauk Lighthouse på Long Island fra å bli revet. Over 15 år bygget hun en trappeformasjon etter japansk teknikk for å redde området rundt fyret fra erosjon. Det klarte hun. Eller om den første gynekologen Agnodike, som i hemmelighet studerte medisin i Egypt for virke som jordmor i Aten – utkledd som mann. Eller om den liberiske fredsaktivisten og nobelprisvinneren Leymah Gbowee.

Fokus rettes mot kvinnenes virke, og deres enorme mot til å utfordre regler og tenkemåter de ikke finner seg til rette med. Om forfatteren har noen baktanker med kurateringen, er det i hvert fall ikke å oppmuntre leseren til å jobbe seg opp og fram for enhver pris.

For meg blir historier som Delaits velkomne påminnelser om at jeg bør prøve å tåle at jeg er som jeg er. Kanskje kan skavankene mine til og med vise seg å være nyttige? Og neste gang jeg trenger å finne frem til den kompromissløse hurpa i meg, vil det nok hjelpe å tenke på den mildt sagt handlekraftige dronninga av Ndongo, som tok ansvar for stammen sin når broren viste seg å være inkompetent.

Rik, men ulykkelig

En annen favoritt er fortellingen om Tove Jansson (1914-2001). Over kun seks sider får forfatteren oss til å forstå hva som gjør Janssons kunst så genial, og vi skjønner hvordan den speiler livet hun har levd. Dette vises også frem billedlig når Bagieu vever inn gjengivelser fra Mummiuniverset mellom de egentegnede rutene med scener fra Janssons liv. Jansson er et av de mest kjente biografiobjektene i boka, og trekker seg etter hvert fra karrieren som Mummimamma. Den gjorde henne riktignok rik og verdensberømt, men også dypt ulykkelig.

Bagieus ironiske snert, både i dialoger og metakommentarer, får en viktig funksjon. Den inviterer oss til et skråblikk på bokas grunnpremiss. For det er jo ikke sånn at all skamløs atferd ser like bra ut fra alle vinkler. Samtidig som skjeggedamen Delaits enormt positive holdning og evne til å nyttiggjøre seg av abnormiteten sin er forbilledlig i en symbolsk forstand, blir den også tragikomisk. Særlig når yrket hun ender opp med har såpass negative konnotasjoner.

I skamløsheten navn går det tapt en hel del menneskeliv. For det ryker med et par unger for at dronning Nzinga skal få det som hun vil. Og selv om Janssons storrøyking er forbilledlig i all sin frigjorthet, medfører den også dødelig lungekreft.

«Skal du ikke gifte deg snart?»: Andregenerasjons rebell

Nancy Hertz er ute i samme ærend som Bagieus rebeller. Det gjelder også moren hennes, skal Hertz’ historie vise. I alle fall da moren var ung. Datterens brudd med tradisjonell libanesisk livsstil er likevel ikke så lett for henne å akseptere. Dette er opphavet til den vonde konflikten fortelleren ønsker å komme til kjernen av. Særlig etter at Hertz stod frem i offentligheten, har forholdet mellom dem vært betent.

Prologen åpner med en scene fra lanseringen av Skamløs, boka Hertz skrev sammen med Amina Bile og Sofia Srour i 2018. Hun er ikke særlig nervøs for å holde tale, men redd for morens reaksjon på boka. Hver gang hun har vært på besøk hos foreldrene har hun latt som om hun har glemt å ta den med, betror hun oss.

Bryter med stereotypien

Den avkledde ærligheten er troverdig, og den understrekes av et nedstrippa og nøkternt språk. Behind-the-scenes-effekten skaper spenning og driv fremover i teksten. Når de to treffes i Hertz’ barndomshjem, og skal i gang med den vanskelige samtalen om alt som har vært, sitter jeg helt på kanten av stolen. Har moren lest boka, og hvordan reagerte hun i så fall? Og hvordan i alle dager fikk datteren overtalt henne til å stille som intervjuobjekt i dette prosjektet?

Nysgjerrigheten min trigges ytterligere av hintene om hvem denne kvinnen er, hun som fødte under bomberegnet i Libanon og endte opp i lille Haugesund etter en dramatisk flukt. Gradvis tegnes et portrett som viser at eplet kanskje ikke har falt så langt fra stammen. «Jeg kan ikke stille opp, for jeg kommer til å si så mye dritt om deg» er det første svaret hennes på spørsmål om å la seg intervjue til boka. Som ung hadde den rappkjefta kvinnen en hemmelig kjæreste og snek seg på kino uten lov fra foreldrene. Og skal vi tro Hertz’ fremstilling, er hun nesten oppe på nivå med Tove Jansson hva angår sigarettkonsum.

Skamløs, men sårbar

Første del av boka har Hertz kalt «Mamma», og her forteller moren – smått gjenstridig – om oppveksten og livet i Libanon før og under krigen. Den heftige historien hennes berører.

Neste del kaller Hertz «Meg», og her blir vi bedre kjent med fortellerens eget virke som rebell. Selv om emnet – et oppgjør mellom mor og datter – åpenbart egner seg for en dialogbok, er det her jeg begynner å miste fokus og ønske meg tilbake til prologen hvor fortelleren strukturer stoffet for meg. Som i en vanlig samtale foregår dialogen assosiativt og springende, med fravikelser fra det sentrale temaet. Flere refleksjoner fra fortelleren og strammere redigering ville nok hjulpet på leseflyten.

Samtidig er det lett å forstå at forfatteren ønsker å behandle råmaterialet og morens stemme med respekt, uten å blande seg for mye. Det er mye som står på spill, og når hun legger seg så tett på opptakene, holder hun moren ansvarlig for sin egen historie.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Personlige kostnader

Dyneløftingen fungerer godt når man vil engasjere leseren, men grepet har også andre, vel så viktige effekter. Vi kan ha en abstrakt forståelse av hva det vil si å «stå i spagat mellom to kulturer», men for å få frem det følelsesmessige, trenger vi slike dypt personlige påminnelser. Mange av oss sliter med å stå for andre yrkes- eller partnervalg enn det foreldrene våre hadde håpet på. Tenk på hva det må kreve å velge vekk hele livsanskuelsen deres. På en måte som fremstår oppriktig og ekte setter Hertz ord på hvordan det kjennes å være så dypt uenig med sine nærmeste om de aller mest grunnleggende tingene.

Innsikten hun gir oss gjør det også tydelig hvilken kaliber av rebell vi har å gjøre med. Å være skamløs kan se kult ut fra avstand, men Skal du ikke gifte deg snart? viser frem de personlige kostnadene ved å gå imot strømmen. Derfor er den fin å lese opp mot de usentimentale og mer distanserte fremstillingene i Rebell. Skamløse kvinner som endret verden, hvor de uredde og handlekraftige kvinnene fremstår ganske usårlige.