Blod og rettferdig vrede

«I frigjøringsarbeidets annen fase, når en ny stat skal bygges opp, blir det god bruk for den sementen som […] er rørt sammen av blod og rettferdig vrede»
– Franz Fanon, Jordens fordømte.

«Modernity has invented the loser»
– Peter Sloterdijk, Rage and Time

Vreden er formløs inntil den blir styrt i en bestemt retning: Raseriet som ikke er i kontakt med frigjøring blir lett kapret av andre og undergraver deg selv.

Den som er rasende er også skremmende; ansiktet vrenger seg i vræl og hendene knytter seg klare til å slå, bruke vold. Vrede, forstått som ukontrollert sinne, blir ofte betraktet som noe barbarisk, nærmere dyr enn menneske. Men er dette virkelig en rimelig beskrivelse av det rasende mennesket?

Den antikke stoikeren Seneca sa at vreden «var en form for sinnssykdom» av disse grunner, selv om han ikke fordømte så mye som foreskrev sinnemestring av terapeutiske årsaker. Vreden gjorde at du mistet kontroll over deg selv, mente han, og dermed også hvor du vil med ditt liv, hvem du vil være. Dermed gikk også idealene fløyten.

Dette var ikke ukjente takter i antikken og er det heller ikke i dag. I flere tusen år har vreden vært en markør for det som fjerner seg fra orden, dannelse, kultur og fornuft. I middelalderen var vreden også blitt kategorisert som en av de syv dødssynder under navnet ira. Filosofen Thomas Aquinas definerte den som en dødssynd i sitt hovedverk Summa Theologiae (skrevet 1265–1274) og som det motsatte av kjærlighet fordi man valgte angrep i stedet for empati og fornuft. Ble man fanget av ira mistet man kontakt med fellesskapet og ble fange av sine egne emosjoners storm.

Guddommelig vrede

Den eneste vreden som kan passere, mente kirkefaderen, er den guddommelige vreden som straffer ulydige mennesker. Dette var en ansiktsløs kraft man ikke kan stille spørsmål ved fordi det var en metafysisk rettferdighet som fant sin grunn hinsides menneskenes bestemmelsesrett og følelsesliv.

Det er mange former for guddommelig vrede å finne i kunsten, og det som kjennetegner dem er ofte distansen til vredens opphav i tråd med den kosmiske rettferdigheten Aquinas godkjente: Det er lite å identifisere seg med i den, vreden er flyttet over til episk en skala som skal skremme oss til underkastelse og ærefrykt. Som i John Martins The Great Day Of His Wrath (1854), hvor vreden artikuleres gjennom naturkrefter som slår seg vrange, snarere enn knyttede never. Dette er vreden uten kropp, den altomfattende vreden: skjebne.

Guds vrede er ganske visst storslått, også i kunsten, men jeg har mer sans for guddommelig styrt skjebne når den fanges i gjenkjennelige kvaler. Det er her vi kan lære noe. Det er her noe menneskelig blander seg inn i metafysikken. Se på Francisco Goyas Saturn Devouring His Son (1819), hvor gudens vrede får menneskelige trekk. I frykt for å kastes av tronen av et av sine barn, spiser Saturn sin sønn – men handlingen har ingen overlegenhet i seg: Guden lider når han gjennomfører den forferdelige handlingen. Ansiktet snor seg av like stor smerte over det han gjør som vrede mot det (inntil da) forestående tapet av posisjon. I lidelsen kan vi speile oss, tross alt.

Individuell vrede

Om vi skal trekke linjen ut og fjerne oss fra Guds vrede, og dermed holde oss til det menneskelige perspektivet, blir ikke vurderingen sinte mennesker akkurat mer positiv. Ikke når vi nærmer oss vår tid, heller. Hele moderniteten har, stort sett, vært preget av en normativ føring når det gjelder vreden. Den er fortsatt irrasjonell, motpolen til rasjonell argumentasjon. Frankfurterfilosofen Jürgen Habermas er nok den som har dyrket vredens motsetning – det rasjonelle argumentet – mest inngående i moderne tid, og fra hans synsvinkel er dette utbruddet nettopp det som degraderer oss definitivt fra den opplyste samtale.

Ved å lese Habermas på vrangen kommer vi likevel tett på vreden som noe dypt menneskelig, i sosial og kulturell forstand, og en nerve avdekkes som kanskje får oss til å se at det kan være noe legitimt i å være rasende, selv om det rasjonelle argumentet (i det minste midlertidig) legges på hylla.

Det er jo en sosial distinksjon i fornuftsdyrkingen: De som er sinte er dumme og barbariske, mens de som forholder seg rolige er smarte og kan delta i en fornuftig samtale. Man trenger ikke være filosof for å forstå at «den rasjonelle samtalen» alltid også vil definere hva som faktisk er lurt å snakke om og hvilke dialogformer som aksepteres. De vrede er naturligvis utestengt fra både samtalen og premissene som legges for den.

Slik oppstår en gruppe av utstøtte: De sinte og dumme som ikke får delta i samtalen og blir enda sintere fordi de holdes utenfor. Denne mellommenneskelige vreden betraktes som irrasjonell, hysterisk og er – fra premissleverandørenes synsvinkel – for lite opptatt av å kommunisere i en «herredømmefri dialog», for å bruke Habermas’ favorittord. Slik Guds vrede tidligere gjorde vredens grunn utilgjengelig, ble definisjonen av den nå forbeholdt de opplystes himmel.

Men er ikke den rasjonelle samtalen egentlig ganske skjøre greier? Er det ikke en idealisering som ofte ikke er i kontakt med livet slik det faktisk er?

Vrede hos William Hogarth

I kunsten kan vi se hvordan de dannede samtalene ofte er en ferniss over mindre flatterende virkeligheter; ikke minst i satiretradisjonen. Hos engelske William Hogarth stifter vi ofte bekjentskap med beleste og velantrukkede individer som skulle røke sine krittpiper med parykk, verdighet og dannelse. Men råttenheten slår raskt gjennom overflaten: I hans satiretegninger avkles øvrigheten sin påståtte øvrighet igjen og igjen. Falskheten som definerer de rasjonelle eliter gir gjerne grunn til vrede, om man selv utestenges fra det gode selskap. Hos Hogarth ser vi også forsømte barn som glemmes bort når de dannede og opplyste er opptatt av seg selv og korrupsjonen bak den offisielle masken.

Det er ikke rart at barnet selv og oss som ser dem kan bli sinte, fordi de minstes blotte eksistens krever av de voksne at de tar vare på dem. Klarer ikke de voksne å leve opp til dette moralske kravet – som så ofte er tilfellet hos Hogarth – vil samfunnet raskt falle fra hverandre, som vi ser i grotesk form når det lille barnet faller ut av favnen på moren i Hogarths Gin Lane (1751). Når verden er i oppløsning rundt et lite barn, og ingen rundt ser ut til å ville passe på de minste, er det mange grunner for både barnet og oss som ser verket til å bli rasende. Særlig om de som glemmer dem bort påberoper seg høye idealer og dannelse.

Den individuelle vreden som kanskje vil hjemsøke det forsømte barnet senere, når det har blitt voksent, speiler med andre ord sinnet betrakteren kanskje kjenner på når omsorgen for samfunnets svakeste ledd svikter. Men her er det spesielt viktig å fange opp de forsømte barnas skjebne også utenfor kunstverket. Verket kan få oss til å se noe uholdbart, men det er verden utenfor rammene hvor reaksjonen på det vi ser kan iverksettes som noe produktivt.

Vreden over å bli forlatt eller ikke passet på – eller være vitne til at dette skjer – er forståelig og legitim, men om den ikke kanaliseres videre i forbedringens tegn vil den kunne ende opp i vold og elendighet. Her nytter det ikke å komme trekkende med Habermas og fornuftsidealer: barnas raseri på de voksne og samfunnet hverken skal eller kan avvises: den må gis en oppbyggelig retning så deres «hevn» kan få en form som tjener både dem selv og andre. Det samme gjelder oss som står utenfor og betrakter misligholdet: Klarer vi ikke forflytte sinnet over til et blikk på samfunnet og hva som foregår der forblir vi bare en fange av sinnet.

Kuppet vrede

Vreden kommer uanmeldt, den kommer fordi den ikke lenger kan holdes tilbake. Den kommer fordi glasset er fullt. Men man må vite hvorfor man er rasende. Vreden er kun fruktbar om den finner en plass i – og gir en retning til – fortellingen som er ditt eget liv. Har ikke raseriet en plass i en slik meningsfull sammenheng mister man kontroll over seg selv uten at man vet hvorfor. Som Seneca påpekte, vil manglende innblikk i følelsesutbruddets grunn raskt kunne gjøre deg til fange av egne emosjoner, fordi du ikke forstår dem. Dette er farlig, for vet vi ikke hvorfor vi er rasende, gjør vi både vår fysiske og mentale styrke – og den er ikke liten om man er sint – tilgjengelig for andre, for manipulering og demagoger. Da kan man lett bli en brikke i et stygt maktspill; andres fortellinger, andre sammenhenger enn dem som tjener deg og dine interesser.

I politikken ser vi det i USA når president Donald Trump setter den fattige underklassen opp mot «eliten». Og her i Europa, når populister pisker opp et opprør mot det etablerte fordi folk er redde for innvandring eller mister jobbene sine. Dette problemfeltet utgjør det forfatteren Pankaj Mishra har kalt «vredens tidsalder»: Når ulikhet øker og mye er i forandring, er det ikke alle som har styr på hva som skjer, og de trenger en løsning på det uutholdelige kjapt. Når det bare er enkle løsninger tilgjengelig og de selv ikke sitter på en oversikt, er det fare på ferde, spesielt om den dannede elite som kan diskutere rolig – som Habermas – tviholder på det rasjonelle argumentet og opplysning som eneste svar.

Som Peter Sloterdijk påpeker i sitt forsvar for vreden – Rage and time – har moderniteten med sin rasjonalitetsdyrkelse ikke bare skapt nye klasseskiller, men oppfunnet taperen. Mens vi i tidligere tider har hatt definerte kategorier for undertrykte – slaver og tjenere – befinner taperen seg i dag et sted midt imellom «gårsdagens undertrykte og dagens og morgendagens overflødige», skriver Sloterdijk. Vi lever i demokratier, men i en verden som er opptatt av konsum og selvrealisering, blir menneskene uten arbeid og utdannelse de nye kasteløse. Hva skal de så foreta seg? Det er i hvert fall ikke rart at de blir sinte, for det er ingen som tar seg av dem, slik barnet ble overlatt til seg selv i Hogarths Gin Lane. Dette blir bare mer og mer tydelig om vi ser på det politiske kartet verden over i dag, for de som er sinte er bare sinte for de som styrer samtalen. Grunnen til vreden blir ikke med i regnestykket.

Kunstens vrede er reell

Spørsmålet vi må stille oss er hvem som styrer vreden og hvilken sak den tjener. Vreden, som i seg selv er formløs, er en karakterbrist bare når vi ikke selv eier den og når vi selv ikke bruker den som et redskap for frihet, selvstendighet og et ønske om å forandre det som i utgangspunktet gjorde oss rasende. Vi må, med andre ord, finne en mellomvei hvor vreden og det rasjonelle argumentet møtes på halvveien i et rom hvor frigjøring og frihet får utfolde seg som rettferdig vrede som samler snarere enn splitter.

Vi må sette vreden i system – lokalisere de skjeve maktforholdene – slik at den som har lidd nød kan snu sitt raseri mot dem det er verdt å være sinte på. 200 år etter Hogarths satire-portretter skrev den algeriske psykiateren og forfatteren Franz Fanon boken Jordens fordømte (1967), som var en spissformulert og bitende analyse av vreden koloniserte har mot undertrykkeren. Når urettmessigheten ikke lenger kan løses med fredelige midler i lang nok tid, vil revolusjonens vrede styrte dem som holder det koloniserte folket nede, skriver han. Når ikke dialog er mulig gjenstår bare volden.

Opprøret som presser seg frem i vredens form fordi ingen andre muligheter er tilgjengelige er noe vi lenge har sett i kunsten, også i helt andre sammenhenger. I Artemisia Gentileschis Judith slakter Holofernes (1611) ser vi en voldtatt kvinne skjære over halsen på gjerningsmannen mens han sover for å forhindre flere overgrep. Volden er stygg, men nødvendig, akkurat som vreden mot alle som holder oss eller våre medsøstre (eller medbrødre) nede ikke lenger kan tolereres og heller ikke kan forhandles med.

Om vi hopper frem i tid igjen og tar for oss en helt annen situasjon – representasjonen av kvinner i norsk kunsthistorie – er Lotte Konow Lunds videoverk You ignore me (1998) interessant. Ikke fordi verket i seg selv er noen løsning eller presenterer noe reelt alternativ til en mannsdominert kunsthistorie, men fordi kunstneren krever anerkjennelse – å bli sett – og dette vredeskravet åpner et nytt rom som kan forandre på spillereglene.

Kunst ikke kun som kunst

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at vreden i kunsten – som i disse eksemplene – må tas på alvor som systemisk vrede. Den er noe kunstsystemet og vanene som er innkapslet der har for vane å dekke over, rett og slett fordi transgresjon og brudd med tingenes vanlige gang ofte er normalen innenfor billedkunsten. Vi må nekte å se kunsten som kunst kun og anerkjenne kravet som settes frem, eller vreden som synliggjør ulikhet, i samfunnsmessig og moralsk forstand. Kunsten som unntakstilstand må brukes som en brekkstang for å forandre verden utenfor kunsten også.

Det som må gjøres er å anerkjenne vreden i kunsten og lokalisere dens reelle opphav; kun slik kan vreden gis form. Kun slik kan de sinte og de fornuftige – folk og elite, om du vil, eller voksne og barn – snakke sammen om løsninger som, til forskjell fra Fanons voldsscenario, kan forandre samfunnet slik at raseriet som i dag vokser igjen kan minke. Gjør vi ikke det, vil raseriet finne sin egen form, en form uten retning, som enten kuppes av demagoger eller ender i revolusjon og ødeleggelse.