Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Elven: Lavmælt, engasjerende historie om å ta plass i eget liv

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 12. november 2018

Anna Fiske har skapt en sterk hovedperson med dybde og driv.

Elven er Anna Fiskes første illustrerte ungdomsroman. Foto: Cappelen Damm

Elven forteller en lavmælt historie om tenåringen Helena og hennes hverdag i overgangen fra vinter til vår. Her presenteres Helenas små og store utfordringer med kjærlighet og vennskap på en måte som gjenspeiler ungdomssinnet på en treffende måte. Små ting kan virke kolossale og altoppslukende. Fiske har skapt et engasjerende univers og en troverdig karakter med dybde og drivkraft i hovedpersonen Helena.

Elven


Illustrert roman av Anna Fiske

Cappelen Damm, 2018

Nominert til Brageprisen 2018

Foto: Cappelen Damm

Små ting, store ting

To sentrale hendelser tar opp mesteparten av boken. Den ene er at Helena organiserer en redningsaksjon for en mann som, antagelig med vilje, går gjennom isen på elven. Helena skaffer hjelp, og de to guttene som kommer løpende blir stemplet som helter, både av lokal presse og skolen. Helena og bestevennen Turid, som også hjalp til, blir glemt bort. Den andre store tingen i Helenas liv er Andreas. Den herlige gutten i klassen som lukter så himla godt og har så fine øyne. Helena er stormforelsket, men klarer ikke en gang å prate med ham.

Begge deler spiller på det som kanskje er Helenas største utfordring: Hun klarer ikke si ifra, ikke om noe. Hun sier ikke fra til noen andre enn foreldrene sine at hun også var med på å berge mannen. Hun sier ikke fra til Turid når hun alltid er for sen når de skal ta følge til skolen. Og hun tør ikke si noe som helst til Andreas.

Boken leder frem til punktet hvor Helena må ta styringen i sitt eget liv. Enten det gjelder å si fra til venner om ting som er plagsomme, eller ta det største steget av alle: Snakke med Andreas. Hun må lære seg at hun fortjener å ta litt plass.

Helenas blikk

Elven fortelles gjennom Helenas blikk, og det er hun som bestemmer hva som skal vektlegges og som er viktigst i hennes liv til enhver tid. Det skaper noen hull i historien. Ting som for en voksen leser kan være av interesse for å oppleve et enda dypere univers blir tilsidesatt, hullene må vi fylle selv. En skilsmisse og farens mentale helse er blant tingene som så vidt blir trukket inn. Selv om noen kanskje skulle ønske større vekt på disse elementene, er dette Helenas verden og for henne kjent stoff. Dessuten har hun mer enn nok med sine egne utfordringer.

Alle små historie-elementer flettes subtilt inn i fortellingen og er med på å styrke fortellerrollen til Helena og hennes troverdighet som en flyktigsinnet tenåring. Det gir dessuten historien et verdifullt, dypere lag. Det kunne nok aldri falt en forteller som Fiske inn å lage en overfladisk kjærlighetshistorie, men det er likevel verdt å nevne hvor verdifulle disse smakebitene fra Helenas liv er for historien og Helena som forteller. Det er kanskje også den største fjæren i hatten til Fiske: Hun har klart å skrive en karakter som, ved hjelp av alle de subtile småtingene i omgivelsene, virkelig treffer. Fiske vet at det ikke behøves en ekstraordinær og utadvendt karakter for å skape en historie som driver og fenger. I de rette hender kan det være minst like interessant å ha en stille, rolig og introvert karakter som hovedperson. Helena er i gode hender hos Anna Fiske.

Oppstykket

For meg var teksten tidvis en utfordring. Den er oppbrutt og flyktig i den forstand at den flytter oppmerksomheten raskt fra én ting til en annen. Til Fiskes forsvar er det nok en tanke bak den oppbrutte teksten, og det er, igjen, Helenas fortellerrolle som spiller inn. I det ene øyeblikket fortelles det om skoleveien hjem og i det neste er hun rundt middagsbordet neste dag. Dette ville nok plaget meg, hadde det ikke vært for at Fiske har gjort grundig forarbeid og valgt å presentere Helena nettopp slik, som flyktig. Det er et gjennomført grep for å skape en tydelig personlighet i henne.

Det at Fiske slipper unna med uoversiktlig tekst, viser at Helena er en godt skapt karakter. Helena kunne ikke fortalt sin historie på en annen måte enn denne. Det er en oppstykket virkelighetsskildring om alt fra små til store ting som opptar oppmerksomheten hennes i et gitt øyeblikk.

Foto: Cappelen Damm

Fiske vet at det ikke behøves en ekstraordinær og utadvendt karakter for å skape en historie som driver og fenger.

Ordmagi og skjønn harmoni

Foruten den tidvis oppbrutte teksten er fortellerstilen beslektet med hennes forrige bok, Trær jeg har møtt. På samme måte som den, men i noe mindre grad, har Elven en relativt poetisk tilnærming til historien. Det er litt vanskelig å sette fingeren på hva det er med teksten, men det foregår en eller annen ordmagi her som gjør at teksten virkelig setter spor.

Trær jeg har møtt er også et godt referansepunkt til det visuelle uttrykket i Elven. Den poetiske teksten komplementeres av en like poetisk strek. Små fargeinnslag av akvarell forenes med blekk i skjønn harmoni, og enkle penselstrøk forteller utrolig mye når de kommer fra Fiskes hånd. Her kan man kjenne hvert minste vindpust. Det hvite i papirflaten er en gjennomført del av uttrykket og gjør at man virkelig føler den kritthvite, kalde vinteren i bygda.

Her kan man kjenne hvert minste vindpust.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·