En bredere horisont rundt sex

Utstillingen «Kunst og porno» som for tiden vises på ARoS i Aarhus har en misvisende tittel, i hvert fall om man oppfatter porno som spekulativ bruk av nakne kropper og sex for å tjene penger.

Denne utstillingen kunne med fordel kunne med fordel blitt kalt «Sex og kunst», for selv som det er mye både kjønnsorganer i bevegelse og annen type nakenhet er det ingenting som er direkte pornografisk. Utgangspunktet er historisk: Den velger seg frislippet av porno i Danmark på sekstitallet som frasparksplanke. Men utstillingen beveger seg raskt videre til å bli en slags dokumentasjon av sex og nakenhet i kunsten de siste førti årene. På dette viset fungerer den som en kunsthistorisk reise med tematisk driv.

Men hvorfor skal man vise denne type utstilling? Hva skal den tjene til?

Det første verket gir oss et opplysende bilde av situasjonen vi står i, jamfør den digitale tidens overveldende mengde umiddelbart tilgjengelig porno. Mike Bouchets Untitled video (2011) viser tusenvis av pornovideoer av typen man kan finne på nett: De er satt sammen som en levende mosaikk, men hver enkelt er så liten at man knapt kan se hva som skjer i dem annet enn at det er noe umiskjennelig seksuelt som foregår. Den verden Bouchet viser frem er nettopp det utstillingen ikke er: spekulativ bruk av egen og andres kropper.

Flere verker bryter opp bildet av strømlinjeformet porno ved å avdekke den destruktive ideologien som ligger til grunn for industrien. I bunnen av porno ligger både stereotypiske forestillinger om kvinner som den parten som skal tilfredsstille mannen, og en undertrykkende skjønnhetsramme. Mest kontant ser vi dette i Marina Abramovic’ film Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful (1975) hvor hun grer håret til det faller av og kroppen ødelegges.

Stereotypier og humor

Bjørn Nørgaards Kneppemaskiner (1969) er den mest brutale fremvisningen av hvor ødeleggende stereotypier kan være. Verket består av stoler som kan minne om dem kvinner sitter i når de er hos gynekologen, men i Nørgaards variant er det sex som er målet. I enn film som ledsager kneppemaskin-skulpturen kan vi se et par som har sex: Kvinnen er bundet fast på stolen, mens mannen pumper i vei. Dette forferdelige verket viser nok en gang hvor bundet kvinnen er i tradisjonelle oppfatninger av sex som mannlig tilfredsstillelse – det bare eksponerer det svært direkte og brutalt.

En mer humoristisk variant av stereotypikritikken finner vi i Amalia Ulmans Dignity (2017), hvor en vakker, ung skuespiller på en rød løper manipuleres digitalt slik at det ser ut som hun har sperm i ansiktet. Det både komiske og absurde i disse verkene understreker kvinnebildet følger sedvanlige pornofilm-dramaturgier: Etter sexen skal mannen servere et solid cumshot i kvinnens fjes. Komikken ved at sæden er på plass i en slik situasjon er påtagende, men undertonen er vond når den først kommer: Stereotype pornobilder av sexens dramaturgi og klimaks kleber ved kvinner også utenfor pornofilmsettet.

I Carole Schneemans Fuses (1969) er det heller ingenting som holdes tilbake – vi får se alt – men til forskjell fra nevnte verk er det ikke stereotypiene som styrer handlingene vi får se. Dette er snarere en film av hvordan sex burde være: En lek, en nytelsesfullt handling, hvor både mann og kvinne likestilles. Noe lignende kunne man si om Elmgreen & Dragseths fotoserie som berører homofil erotikk. Det er ingen stereotypier her heller, men de nakne kroppene og kjønnsorganene dukker opp i helt hverdagslige settinger.

«Uægnet for børn»?

Ved inngangen – og flere ganger i utstillingen – står det plakater med advarsel om «denne udstilling er uægnet et for børn.» Men jeg lurer på om akkurat det stemmer, selv om det jo er rimelig å lage et skille mellom barn og ungdom. De aller minste har jo neppe noe å gjøre her, men ungdommen kan definitivt ha noe å hente. Det er jo ikke sånn at ungdom ikke ser slike ting fra før – det er tiden når hormonene koker mest at man selv er ekstra nysgjerrig på sex og kropp. Ganske visst er det ingenting som legges skjul på her, og den bluferdige voksne vil støte på mangt et verk som vil utfordre sensibiliteten. Likevel er utstillingen først og fremst en fremvisning av seksualitetens mange former og en kritikk av stereotypier.

Det er også her den har en pedagogisk verdi – også for de yngre. For er det noe som er lett tilgjengelig i vår Youtube–tid er det nettopp nakenbilder og sexvideoer. Med denne tilgjengeligheten i mente kan utstillingen fungere som et korrektiv. Det utstillingen gjør er å legge for dagen et mangfold og en lekenhet som mange, ikke minst eldre ungdom, med fordel kan eksponeres for. Dette kan sex også være, sier den, og etter man har sett det hele vil man nok ha fått utvidet horisonten uansett hvor bereist man er i seksualitetens verden. Det betyr imidlertid ikke, som sagt, at den ubehagelige siden av seksualitet vises frem også, som vi skal se, poenget er bare at det ikke er spekulativt men – i en eller annen form – har et kritisk og reflekterende innhold.

Etter å ha kommet ut av utstillingen kunne jeg heller ikke unngå å tenke på at det nettopp er som veldig ung porno er noe man oppsøker. Det gjelder undertegnede og mange andre jeg har snakket med. Det er før man selv er en del av en voksen seksualitet at man lurer på hva den handler om. Og nettopp derfor er det så potensielt skadelig om ens syn på disse tingene formes av pornoindustriens ideologier, uten at det finnes et rom der en får utfordret disse ideologiene. Da er det langt bedre å forberede unge voksne på at seksualitet ikke nødvendigvis handler om machomenn og kvinnelig underdanighet, men lek og gjensidig nytelse, ja, anerkjennelse og intimitet.

Det er naturligvis kleint for en forelder å se en slik utstilling sammen med sine barn, så kanskje en annen voksen skulle fungere som samtalepartner og veileder? Hva med en lærer? Samtidig er det verdt å nevne at det ikke er ungdommens oppgave å ta et oppgjør med denne kulturen. Pornografi er jo ikke noe vi blir kvitt til tross for en rekke forsøk på å komme den til livs. Jeg mener uansett at den pedagogiske horisonten som tegnes opp av en utstilling som denne, kan fungere som en øyeåpner for unge slik at de i det minste har tilgang til en bredere horisont enn den voldelige og menneskefiendtlige ideologien som ligger under pornoindustriens produkter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Safe zone

Til tross for utfordrende innhold vil man kunne komme ut av denne utstillingen som lettere sjokket og en smule beklemt, men muligens både smartere og med et åpent og reflekterende sinn rundt hva sex er for noe.

Samtidig er det et visst paradoks ved hele opplegget jeg ikke kan la være å tenke over. For er ikke kunst faktisk en ramme som gjør visse former for bilder og videoverk verdifulle? Ovennevnte Kneppemaskin ville vært grotesk om vi støtte på den utenfor kunstrommet, men i utstillingssammenheng er det straks «tillatt» å se.

Likevel er jo kunstrommet et sted hvor vi får tid og oppfordres til å reflektere over det vi ser i større grad enn der hvor pornografien opererer på egne premisser. Det er også et offentlig rom hvor vi kan snakke med hverandre, guider, kanskje også venner, lærere, andre tilskuere eller foreldre. At dette er et dilemma er det ingen tvil om, men det er et dilemma vi neppe blir kvitt om kunsten skal ta opp denne type problemstillinger. Kunsten er en «safe zone» på godt og vondt.