Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

En utflytende hav-collage

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 12. april 2016

Med «Havengler» tar miljøaktivismen hos Ossavy & Kolbenstvedt form av en hyllest til havet i en bevegelig collage. Men som ferdig forestilling, er den for utflytende i sammenføyningene.

↑ Foto: David Zadig

Havengler


Med: Alma Ossavy Kolbenstvedt, Erikk McKenzie, Sara Serrano, Cristian Weidman

Regi og idé: Nina Ossavy

Dramaturg: Sara Serrano

Videodesign: Sabina Jacobsson

Billedkunstner/Objekt: Brita Skybak

Hvor: Galleri Vanntårnet på Nesodden, 2. og 3. april 2016

Forestillingen er en del av trilogien Aqua, Terra, Aer for barn og unge.

Ossavy & Kolbenstvedt har den siste tiden formulert et sjeldent og vesentlig kunstnerisk program i norsk sammenheng med sin øko-dokumentariske, sceniske behandling av samfunnspolitiske miljøspørsmål. Duoens mål er å vekke oss opp fra komfortsonen av katastrofale fortrengningsmekanismer. Nylig avrundet kompaniet sin krisetrilogi for et voksent publikum med utgangspunkt i honningbienes død med forestillingene Dark Mountain (2016), Still in Silence (2014) og Bios (2013). Trilogien fant også sted langt utenfor kunsten som institusjon, blant annet med opprettelsen av organisasjonen Concerned Artists Norway (CAN), i aviskronikker og debatter, og gjennom bihold hjemme på Nesodden.

Havengler uttrykker en mer håpefull tilnærming i en organisk opplevelse av jordas største økosystem. Teamet bak forestillingen har tidligere vist evnen til å ta barn på alvor gjennom en trilogi om deres suverene emosjonelle overlevelsesstrategier, blant annet i samarbeid med Nationaltheatret, Teater Ibsen og Figurteatret i Nordland. Havengler er en nypremiere etter urpremieren på teaterfestivalen i Fjaler i fjor, og er første del i en ny treenighet om elementene vann, jord og luft med barn og unge som målgruppe. Denne gangen kunne Havengler også leses som en stedspesifikk happening i det gamle vanntårnet som huser Nesodden kunstforening, og som gjennom ulike høydeinndelinger kan lede tankene til innretningen på et skip. Med utsikt til Oslofjorden i alle himmelretninger, ga lokaliseringen forestillingen en dokumentarisk dimensjon, med påfølgende dybdesamtale om marinbiologi og havets tilstand med inviterte fagpersoner.

Videostill: Sabina Jacobsson

Gjennom bevegelse, projeksjoner av video og tegninger, og figurteater, skaper Havengler en vev av bilder og assosiasjoner som uttrykker undring overfor havet.

Gjennom bevegelse, projeksjoner av video og tegninger, og figurteater, skaper Havengler en vev av bilder og assosiasjoner som uttrykker undring overfor havet. I tillegg ligger det et vagt forelegg i historien om den hvite hvalen Moby Dick som blir jaget av den forrykte kaptein Ahab, ofte forstått med bibelske undertoner. I forestillingen forblir fortellingen om Moby Dick en skisse, også bokstavelig talt i Brita Skybaks projiserte tegninger og i innslaget av tegning live på scenen. Hovedelementet som gjenstår er menneskets forhold til havet og hvalen.

Denne grunnleggende nære relasjonen er vakkert formulert i harmonien mellom språket i utøvernes bevegelser og Sabina Jacobssons visuelt sterke videoprojeksjoner av liv i havet bak bakveggen. Her kan vi blant nyte bildene av havsneglen Clione Limocina som har gitt forestillingen sitt eget kallenavn, og som i følge programmet elsker å danse. I den bevegelsesmessige dialogen mellom havorganismene og de to mannlige utøverne, oppstår de sterkeste partiene av forestillingen, som i den avsluttende scenen. Poesien i dette samspillet etterlater ingen tvil om menneskekroppens avhengighet til havet som økosystem.

Nina Ossavys miljøengasjement er livslangt, og som en introduksjon til forestillingen, forteller regissøren publikum om ønskekvisten som hun brukte som barn for å finne vann. Motivet gjentas i Havengler gjennom opptredenen til 6 år gamle Alma Ossavy Kolbenstvedt. Her er hun en liten havfrue i rød fløyel på scenen blant todimensjonale fisker som henger fra kvister og lykter med assosiasjoner til en båt, og i videobilder hvor havet og byen kan oppfattes noe kategorisk som motpoler. I lydbildet kan vi blant annet høre delfiner og en tekst som bringer inn forsøpling av havet som tema og årsaken til at hvaler skylles på land. Tredukken Pinocchio er også sentralt plassert, og gir assosiasjoner til en annen kjent litterær hval fra den italienske romanen som ble Disney-klassiker, nemlig Monstro. Scenen hvor tredukken får liv er kraftfull og konkret i det underbevisste universet. Men det forblir en utfordring for publikum å følge de ulike anslagene til fortellinger som legges ut i en sanselig collage som appellerer til undringen, og strever med å veve for mange elementer godt nok sammen med en indre konsekvens som forestilling.

Foto: David Zadig

Annonser

Stikkord:
· · · · ·