Ett steg videre. Men fortsatt langt å gå

Det er en utfordrende oppgave store festivaler står overfor når de skal sy sammen et kunstnerisk program for barn og unge. Det er både ressurskrevende, tidkrevende og kompetansekrevende. Ikke bare skal man forsøke å sikre en viss bredde i kunstneriske uttrykk og format, man skal finne forestillinger for en kompleks målgruppe med forskjellig alder som gjerne har ganske ulike behov. Når jeg besøker større festivaler der hovedvekten av programmet retter seg mot et voksent publikum, opplever jeg ofte at programpostene for barn og unge kan få en uheldig karakter av å fremstå som en påtvunget pliktøvelse uten skikkelig forankring i festivalens overordnede profil og tematikk. Resultatet er at henvendelsen til målgruppen kan bli uklar og retningsløs.

Å lage et ambisiøst kunstnerisk program for barn og unge er med andre ord en balansekunst det er få som mestrer. Maja Skanding skriver i sin kommentar «Stor festival med stort forbedringspotensial» om tendensen til gjenbruk som programmeringsstrategi under Festspillene i Bergen. Det er fristende å trekke en parallell til årets Festspill i Nord-Norge som later til å plundre med noe liknende: På mange måter virker programmeringen for de yngste litt tilfeldig sammensatt, og kompanier som har gjestet festivalen før inviteres tilbake.

Imidlertid markerer årets Festspill seg gjennom en tydelig vilje til å satse på premierer av helt nye, norske barneforestillinger fra landsdelen. Allerede i åpningshelgen kunne festivalen skilte med urpremiere på Sofie og Kathrine, en forestilling med barneskuespillere fra Lille Hålogaland Teater i rollene, basert på Grete Haagenruds barnebokserie fra 1990-tallet om to søstre som opplever andre verdenskrig i Vadsø.

Barn og voksne som likeverdige utøvere

Et definitivt høydepunkt blant de nye, norske barneforestillingene var koreograf Silje Solheim Johnsens danseforestilling Bobleplastbarna, som i likhet med Sofie og Kathrine har barn som aktører på scenen. På scenen er tre mødre sammen med sine tre barn, og de akkompagneres av komponist og pianist Alexander Aarøen Pedersen i en forestilling som portretterer relasjonene mellom barn og voksne. Solheims arbeid tilrettelegger for et iscenesatt, improvisert møte som har sitt startpunkt i forholdet mellom foreldre og barn. Resultatet er en forestilling som virkelig fester seg og gjør inntrykk. Samspillet mellom aktørene er ufiltrert og spontant, men nettopp det at tilstedeværelsen deres er så naturlig gir en opplevelse av at noe helt grunnleggende menneskelig formidles til publikum. Koreografien er oppgavebasert og har innslag av lekeslåssing. Spesielt komisk blir det når barna bestemmer hvilke posisjoner mødrenes kropper skal fryses fast i på gulvet: En mor med beina og armene rett opp tipper ufrivillig over på siden. Det fineste øyeblikket er kanskje når et av barna balanserer på morens rygg mens moren sakte retter seg helt opp i stående stilling samtidig som resten av ensemblet står rundt.

Motoren som driver materialet fremover er spenningen i den kontinuerlige maktforskyvningen mellom voksne og barn. Styrken med forestillingen er hvordan den går dypt inn i barnas perspektiv og lar dem være utøvere på sine premisser, en tendens som forsterkes av et lite lydklipp der vi får innblikk i tankene deres om mødrene som begynner med ordene «her ser vi tre voksne». Bobleplastbarna er programmert for en målgruppe fra fem år og oppover, men jeg vil påstå at den i realiteten favner en svært bred målgruppe og er minst like relevant for både større barn, ungdom og voksne. Det gjør den til sjelden vare.

Fra samlivsproblemer til samtidsmusikk

Festivalsettingen gir en unik mulighet til å invitere verden til Harstad, og utenlandske gjestespill utgjør også en viktig del av barneprogrammet. Forestillingene Narrow av det belgiske teaterkompaniet Laika og Nocuturama av belgiske Theater De Spiegel representerer slik sett to diametrale motsetninger.

Førstnevnte baserer seg på en fiffig idé, men viser seg å bli en stor skuffelse. Scenografien forestiller et lite hus og består av en liten trekasse med åpen front, noen luker og to etasjer som er sparsommelig møblert med et par stoler. Som tittelen antyder er kvinnen og mannen fysisk for store for det lille huset. Den fysiske komikken konseptet legger opp til når utøverne må krøke seg sammen mens de utfører sine daglige rutiner uten å snakke sammen, er underholdende. Som helhet mangler forestillingen dramaturgisk fremdrift, og tematikken oppleves dessuten som litt for voksen for en målgruppe fra seks år. Hvor relevant er det egentlig med et kjærestepar som krangler og deretter flytter inn i hver sin etasje?

Nocturama er derimot en overraskende ambisiøs godbit for de minste: En poetisk teaterkonsert som kretser rundt alt som våkner til liv om natten, skapt av Theater De Spiegel som i en årrekke har spesialisert seg på produksjoner for de yngste. Publikum sitter på alle fire sider av en scenografi som består av nydelig lyssatte, kasseaktige stålkonstruksjoner som likner montere på et museum. I monterne befinner det seg flere kosebamseliknende, halvveis abstrakte dyr i duse farger som den ene utøveren, som fungerer som en slags forteller, gir liv til underveis. Materialet er en intrikat blanding av tekstfragmenter fra mer eller mindre kjente vuggesanger, rim og regler på en blanding av belgisk, engelsk og norsk, samtidig som uttrykket har en tydelig dreining mot et samtidsmusikkinspirert lydbilde, da to av tre utøvere på scenen spiller cello og klarinett. Selv om det språklig sett blir i overkant krevende, evner ensemblet å forflytte seg elegant rundt på scenen i smidige konstellasjoner slik at det skapes en fin helhet av musikk, tekst og scenografi.

Velkjent utendørsteater og et sammensurium av hyssing

Festspillenes utendørsprogram på dagtid er familievennlig, bredt og underholdene. Det kan godt tenkes at alt dette er helt grunnleggende forutsetninger for at et gratisprogram skal fungere, men jeg må likevel innrømme at jeg savner flere overraskelser og mer motstand til tross for et gjennomgående høyt nivå på samtlige programposter. SNN-parken, et lavterskeltilbud i form av en liten aktivitetspark midt i sentrum i regi av et samarbeid mellom Festspillene og Sparebank 1 Nord-Norge, fremstår som et forholdvis halvhjertet initiativ som hadde fortjent et stort løft, ikke bare fordi selve plassen er skuffende anonym med et legobord og noen telt, men også fordi programmet er en merkelig blanding av pedagogisk vitenskapsformidling, minikino i regi av barnefilmfestivalen TIFF Junior og fortellerstunder. Arenaen har stor betydning for barnehager og er et trekkplaster som får barnefamilier til byen og fyller tomrommet mellom uteforestillingene, men fremstår som lite ambisiøs og utdatert.

Hva gjelder uventede øyeblikk må det riktignok påpekes at både Murikamification av Arch 8 og Greenman av Adrian Schvarzstein er eksempler på ganske vellykkede produksjoner som tar i bruk byrommet på nye måter. I Murikamification beveger tre utøvere seg over og rundt hverandre og publikum i Harstad sentrum, de lager menneskelige skulpturer der også barn og voksne blir delaktige, samt at de klatrer i bygninger man ikke vanligvis legger merke til og slik gjør ukjente sider av byen synlige. Greenman var utvilsomt en publikumsfavoritt: Sjelden har jeg sett en utøver som fremkaller så sterk og skrekkblandet fryd hos de yngste. Schvarzstein er helt grønn fra topp til tå og har med seg en grønn, liten sparkesykkel gjennom gatene. Få unnslipper de spontane, men velmenende påfunnene hans, enten han låner de grønne genserne til folk, mater dem, stopper bilene i trafikken og får servert varm kaffe fra en lastebilsjåfør eller sender en voksen mann inn i en tilfeldig bil. En gjentakende utfordring under begge uteforestillingene var dessverre at vi var for mange barn og voksne. Det skapte plassmangel og problemer med å få med seg hva som faktisk skjedde. Mye tyder dermed på at samtlige poster på utendørsprogrammet er så populære at de hadde fortjent flere spilletider under festivalen.

Installasjonen It’s not that way, it’s this way av kunstneren Juhyung Lee illustrerer at det finnes et enda større rom for å skape helt nye hendelser i byrommet i Harstad enn det festivalen nå benytter seg av, og at det er mulig å tenke større om hva et familievennlig og underholdene gateprogram for målgruppen betyr. Installasjonen befant seg på havnepromenaden i nærheten av Harstad Kulturhus og besto av et stort sammensurium av tråder med tykk, hvit hyssing festet til sorte stolper. Publikum kan velge om de vil delta ved å være med på å vikle løs hyssingen, eller om de vil se på formasjonen av folkemengden som beveger seg høyt og lavt inne i nettverket av tråder. Da jeg deltok var vi både litt eldre barn, ungdom og voksne som arbeidet oss gjennom virvaret av hyssing og hjalp hverandre. Et lydopptak av en folkemengde spilles av underveis og bygger opp om den egne verdenen man befinner seg i inne i hyssingen. Installasjonen er ikke tilpasset de aller minste barna, men markerer seg som et eksempel på hvordan mer åpne verker kan bevege seg på tvers av målgrupper.

Inkluderende av og med ungdom

I motsetning til den tydelige satsningen på nye, norske forestillinger for barn, er Festspillenes program for ungdom langt mer sparsommelig. NyUngKunst (NUK) er Festspillene i Nord-Norge sin kulturfestival for nordnorsk ungdom fra 14-20 år. Den finner sted i festspilluka og består av kreative verksteder for deltakerne. Danseforestillingen Move og teaterforestillingen Assortert! var blant resultatene fra uka som ble vist, men utover det var NUK i liten grad synlige underveis i festivalen. I programkatalogen er det heller ikke mange produksjoner som henvender seg spesifikt til ungdom, foruten forestillingen Søvnløs, i regi av duoen Kristina Junttila og Rebekka Brox. Søvnløs er en performativ happening som fant sted på ungdomshuset i Harstad med ungdommer selv som aktører og medvirkende. 200 tekster av ungdom om tematikken søvn fra et skriveverksted duoen har avholdt, danner utgangspunktet for prosjektet. Spesielt fint var hvordan ungdommenes egne stemmer ble formidlet og at publikum ble invitert til å bevege seg fritt, lytte til musikk, danse, se videoer av ungdom som fortalte om sitt forhold til søvn og delta gjennom instruksjoner vi mottok på SMS.

Overordnet virker det som Festspillene opererer med en flytende grense mellom ungdom og voksne, idet flere forestillinger som ikke er produsert spesifikt for aldersgruppen er merket med anvisninger som «fra 13 år». Her kan blant annet nevnes Transiteatrets forestilling 03:08.38 Tilstander av unntak, Lost and Found Productions sin musikal Love and the Ocean og Rimini Protokolls Situation Rooms. Sistnevnte har blitt referert til som «tidenes største festspillproduksjon» og fant sted i Harstadhallen, der det tyske teaterkompaniet hadde montert et to etasjers høyt bygg som likner et filmsett, med en labyrint av forskjellige rom man navigerer seg gjennom ved hjelp av en ipad og hodetelefoner. Forestillingen er interaktivt teater i verdensklasse og er minst like relevant for ungdom som for voksne, da tematikken er våpenindustriens mange ansikter.  

Man kan spørre seg hvilken signaleffekt den uklare henvendelsen til ungdomspublikummet har. På den ene siden kan det være en fordel at festivalen langt på vei lar være å sette ungdom i en egen bås og isteden henvender seg på en måte som åpner for at de unge selv kan navigere forholdsvis fritt i et festspillprogram som skal nå bredt ut. På den andre siden risikerer man at invitasjonen lett kan bli litt usynlig i det helhetlige programmet og at mange potensielle publikummere dermed forsvinner. I lys av det vil en mer bevisst og avklart formidlingsstrategi fra Festspillenes side uten tvil være en fordel i framtiden.

Til tross for at tilbudene i SNN-parken og det gratis uteprogrammet bare fungerer sånn passe, er det helt klart en styrke at festivalen gjør seg til en sentral visningsarena for nye, nordnorske produksjoner. Det gir et inntrykk av at Festspillene i Nord-Norge har tatt et steg lenger på veien enn Festspillene i Bergen når det gjelder å skape en tydelig programprofil for de yngste. En av årsakene til at programmet for de yngste likevel virker tilfeldig og løsrevet fra resten av festivalen er at det ikke gjøres nevneverdige eller aktive forsøk på å bruke årets festivaltema «aksjon» i programmeringen for barn. For en festival som tross alt allerede har skapt debatt i Harstad med Amund Sjølie Sveens åpningsforestilling Nordting (der servering av russisk vodka til de oppmøtte fikk kommuneoverlegen til å reagere) er det lov å ha forventninger om at også tilbudet til barn og unge skal sikte enda litt høyere og overraske.