Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Ritsj» er snill og trygg lek for de minste

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 5. juli 2019

Katmas nye forestilling Ritsj er engasjerende, men mangler utfordring for å bli virkelig interessant.

↑ Fra forestillingen Ritsj. Foto: Lise Marie Mathisen

Det er ettermiddag på Harstad skole. Barn og foreldre står tett i tett i et klasserom. Inspisient og turnéleder Anna Karoline Løseth Bjelvin ringer i en liten, håndholdt bjelle og får umiddelbart den hele og fulle oppmerksomheten til barna som har møtt opp for å se forestillingen Ritsj:

– Det var en gang noen ruttetutter. Kan dere si det? Ruttetuttene bodde i Ruttetuttland, men en dag var det tre ruttetutter som bestemte seg for at de skulle reise ut i verden. Og vet dere hvor de reiste hen?

Hun tar en kunstpause mens svak summing av barnas stemmer kan høres.

– Hit. Til Harstad. Det ser ut som de kommer allerede, sier Bjelvin og peker på vinduene.

Og ganske riktig: Tre ruttetutter kledd i luer, votter og selebukser i lyserosa, brunt og okergult kommer forsiktig gående mot skolebygningen. Så legger de håndflatene mot vinduene og kikker på oss før de forsvinner.

Bjelvin gjør tegn til at vi skal følge etter henne. Utenfor klasserommet danner små, lyserosa teipbiter et sikksakk-mønster og lange, hvite teipremser er strukket mellom veggene slik at barn og voksne må sno seg mellom dem som i en labyrint. Til slutt kommer vi inn en black box der vi setter oss på små puter inne i et telt av halvgjennomsiktige gardiner med et mykt, grått teppe på gulvet.

Ritsj


Av Katma

Anmeldt tirsdag 25.juni

Harstad skole, Festspillene i Nord-Norge

Ritsj er en co-produksjon med Figurteatret i Nordland og Festspillene i Nord-Norge

Medvirkende:

Konsept, Regi, Idé: Katrine Strøm
Medskapende dansere: Mari Bø, Lise Damsgård og Åsne Storli
Komponist: Tore Bruvoll
Lyddesign: Alexander Rydland Hansen
Scenografi, Kostymer: Ingunn Sønsteby
Koreografikonsulent: Hege Holte Østbye
Søm: Cecelia Broadbridge, Eva Hodnefjell og Jack Markussen.
Turnéleder, inspisient: Anna Karoline Løseth Bjelvin
Sminke, Hår: Nina Erdahl

Samspillet mellom aktørene er stramt og godt, samtidig som det har noe spontant og barnlig over seg – ikke helt ulikt den begeistringen man ofte ser barn uttrykke gjennom lek.

Dans og lek med teip

I forestillingen Ritsj inviterer ensemblet Katma, med scenekunstner Katrine Strøm i spissen, barn fra 1-4 år inn i et univers som på mange måter bærer flere av kjennemerkene fra ensemblets tidligere produksjoner. I likhet med for eksempel Mørkemodig (2016), er det også her en eventyraktig verden med en logikk litt utenom det vanlige og et iøynefallende visuelt uttrykk. Utgangspunktet for forestillingen har vært utforskning og lek med teip, og tittelen, Ritsj, henspiller på den lyden man hører når noe rives over.

De tre aktørene gir oss noe som kanskje best kan beskrives som en blanding av dans, fysisk teater og pantomime. Samspillet mellom aktørene er stramt og godt, samtidig som det har noe spontant og barnlig over seg – ikke helt ulikt den begeistringen man ofte ser barn uttrykke gjennom lek.

Forestillingen kretser rundt nettopp utøvernes lek, og snarere enn en bestemt handling, er det heller snakk om et forløp av ganske konkrete situasjoner der forskjellige objekter utforskes. Det er først og fremst teipruller i ulike størrelser som er i fokus, men også objekter som papir og et blått silketeppe er sentrale rekvisitter.

Komponist Tore Bruvoll har laget effektiv stemningsmusikk med strykere, piano, klokkespill, blåsere og gitar som til tross for ingredienser som en kjenningsmelodi som klistrer seg til hjernen, likevel glir organisk inn i resten av det sceniske uttrykket. Utøverne uttrykker seg nesten ikke gjennom verbalspråk, men gjennom kremt, sukk, pust og unntaksvis ord som «æsj», «hæ», «svosj». Disse lydene får tidvis en nærmest musikalsk kvalitet sammenstilt med resten av lydbildet.

Foto: Renate Jensen

Objekter og former i forvandling

Den fremste kvaliteten ved forestillingen er hvordan den undersøker det sanselige gjennom tilsynelatende helt dagligdagse objekter som teiprullene. Underveis endrer disse både egenskaper og karakter – de transformeres plutselig flere ganger til noe annet gjennom enkle grep. Når de tre aktørene i forestillingens begynnelse med synkrone bevegelser holder opp hvert sitt papirark og rister på det, uttrykker de en tydelig fascinasjon for den raslende lyden papiret lager når det ristes på, og begeistringen deres smitter over på det unge publikummet som følger oppmerksomt med.

I sentrum står teipens foranderlige kvaliteter, og ensemblet lager smidige og elegante overganger mellom situasjonene: En utøver triller små teipruller over til de andre, teiprullene ristes på slik at det kommer forskjellige lyder før det hele glir over i en gjennomkoreografert del der alle sitter ved siden av hverandre og drar og strekker i hver sin teip. Hånden til den ene utøveren blir deretter en saks, før de litt senere sliter med en sammenkrøllet teipball som seigt fester seg til håret deres og siden blir en hale når den festes på den ene utøverens rumpe.

På et annet punkt strekker alle lange teipremser ut over rommet som de fester rundt seg og over hverandre mens strykerne spiller glissando slik at musikken blir en illustrasjon på teipen som strekkes. Så begynner aktørene én etter én å mime til musikken at de spiller på de lange teipremsene. Hver teipremse er et instrument – en stryker, en blåser og en gitar. Slik skapes en illusjon om at teipen faktisk produserer musikk. I forestillingens finale triller utøverne på gigantiske teipruller som de så trer rundt kroppen og blir sittende fast i inntil de klarer å lirke seg ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den fremste kvaliteten ved forestillingen er hvordan den undersøker det sanselige gjennom tilsynelatende helt dagligdagse objekter som teiprullene.

Til tross for at det er en fin flyt i hele forestillingen og at utøverne langt på vei lykkes med å engasjere det unge publikummet, er materialet så lett fordøyelig at Ritsj likevel tenderer mot å bli i overkant sukkersøt, strømlinjeformet og motstandsløs.

Motstandsløs og begrenset lek?  

Til tross for at det er en fin flyt i hele forestillingen og at utøverne langt på vei lykkes med å engasjere det unge publikummet, er materialet så lett fordøyelig at Ritsj likevel tenderer mot å bli i overkant sukkersøt, strømlinjeformet og motstandsløs.

Jeg skulle gjerne sett noen mer åpenbare brudd og kontraster som kunne skapt mer utvikling og en tydeligere spenningskurve. Leken med teip fremstår som i overkant forsiktig, og det skulpturelle og visuelle potensialet som finnes i bruken av teip virker noe uforløst. Det finnes så mange måter å bruke teip på, både fysisk i rommet og i relasjon til ens egen kropp, men forestillingen lykkes ikke helt med å ta tilstrekkelig tak i disse aspektene. Selv om lek selvsagt forekommer i et spenn mellom mer eller mindre regelbundne former, er ikke lek nødvendigvis kun estetisk behagende og skjønt – når barn leker seg med materialer kan det bli totalt kaos, stygt og masse rot. Det mulighetsrommet som åpnes gjennom slik lek, kan være så utrolig mye mer ekspansivt enn det vi får se i denne forestillingen. Kanskje kan man snarere kan si at Ritsj presenterer en veldig voksen og medgjørlig måte å leke på.

På slutten av forestillingen kommer Bjelvin inn i teltet og gir barna klarsignal til å gå fram og kikke i en rød koffert som ligger på gulvet. Når hun deretter sier at ruttetuttene er rotete og at hun gjerne ønsker hjelp til å rydde teipen opp i kofferten, synes jeg det er litt fantasiløst og pedagogisk beklemmende. Ikke at det i seg selv er noe galt med at barn lærer å rydde, men det er noe voksent og fornuftsbasert ved det som jeg godt synes de minste kan slippe i en kunstkontekst. Jeg undrer meg over om det ikke isteden ville vært langt mer interessant og fruktbart å aktivere barna i etterkant uten å instruere dem så direkte. På den måten kunne det kanskje blitt mer fritt hvordan den eventuelle utforskningen skal foregå. Kanskje kunne man for eksempel igangsatt en felles utforskning av teip med både barn og utøvere?

Når barna går ut av lokalet får de med seg en liten aktivitetsbok med ulike aktiviteter med teip som er laget for anledningen. I lys av det er det liten tvil om at Katrine Strøm er en regissør som ønsker å tilrettelegge for at barnas fantasi skal få fortsette å utvikle seg videre i forlengelsen av forestillingen. Det er en fin intensjon, men spørsmålet er om ikke også forestillingen kunne tatt sjansen på å bevege seg enda dypere inn i lekens tidvis kaotiske verden.

Annonser

Stikkord:
· · · ·