Finnes egentlig «familien» som målgruppe?

En episode av podkasten Scenesamtaler fra Scenekunst.no har ført til en debatt om familieforestillinger og målgruppetenkning i teatret.

Periskop plukker opp tråden og inviterer til førjulsduell mellom Brageteater-sjef Nils Petter Mørland og dramaturg ved Rogaland teater, Matilde Holdhus.

Er kritikere for opptatt av målgruppe når det gjelder teater for barn?

Holdhus: Ja, det kan man vel si. Mitt inntrykk er at om en forestilling treffer målgruppa eller ei har blitt et slags kvalitetsbarometer. Det er sjelden man kommenterer om en voksenforestilling «går over hodene på publikum» eller «ikke treffer». Jeg syns også det er rart at kritikerne uttaler seg om hva publikum mener om eller oppfatter av forestillingen uten å ha spurt samtlige i publikum om det. Ofte baseres konklusjonen om at noe traff eller ikke traff målgruppa på en (ofte søt) replikk fra et barn i publikum. Det er et alt for tynt grunnlag for å bedømme om en forestilling fenger publikum eller ei.

Jeg har flere ganger opplevd at barn har elsket forestillinger som kritikerne har slått fast at barna ikke likte. Det kan frata noen en opplevelse og er uheldig. Kritikernes fokus burde i større grad være rettet mot forestillingen. Hva forteller den? Hva vil den? Hvilke strategier benyttes og hvordan lykkes forestillingen når den benytter disse strategiene? I stedet for å fokusere på hva publikum (muligens) mener om den.

Mørland: Nei, det opplever jeg ikke. Men jeg opplever innimellom at kritikere ikke vet hvordan de skal ta inn en bestemt aldersinnretning i sin vurdering. Jeg har inntrykk av at kritikere vurderer dette aspektet ved en forestilling veldig ulikt. Noen vet kanskje ikke helt hvordan de skal forholde seg til spenningen mellom sin egen smak, et generelt kunstfaglig blikk og hva en bestemt alder ville tenke/føle/synes.

Skapes det falske motsetninger når man snakker om å være for eller mot målgruppetenkning?

Holdhus: Ja, det gjør det nok. Jeg er også usikker på hva som menes med «målgruppetenkning», for selvsagt tenker alle som jobber med barn på målgruppa. Vi tenker på hva som er interessant, aktuelt, forståelig og gjenkjennelig for dem. Samtidig er det nok flere som etter hvert reagerer på at målgruppetilpasset teater er en slags gullstandard-barneteater. Jeg tror det er viktig å diskutere hva dette betyr for norsk barneteater og hvordan det henger sammen med en økende brukerstyrt medie- og informasjonshverdag. Men jeg tror det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Mørland: Ja, det tror jeg. Mest fordi «målgruppetenkning» er et begrep som kan fylles på mange forskjellige måter og møtes med til dels svært ulike kunstneriske praksiser. Jeg tenker at det er vanskelig å være uenig i at det publikummet som kommer bør ha størst mulig utbytte av forestillingen. Barn eller voksne. Men uenigheten handler vel ofte mer om hva dette utbyttet er og hvordan man skal vurdere verdien av det.

På hvilken måte er en familieforestilling annerledes enn en barneforestilling?

Holdhus: Jeg vet ikke om de er så forskjellige. De gangene jeg har vært med på å lage forestillinger for barn har vi i hvert fall ikke tenkt på at det må være noe der for de voksne også. Og barneteater spilles jo ofte både som lukkede skoleforestillinger og i åpent salg.

Det er viktig å huske på at de som lager barneteater er kunstnere. De har sine prosjekter som de jobber med å få realisert, de er ikke der for å støtte et læringsmål i norsk eller bedre klassemiljøet. Kritikken mot de store familieforestillingene på hovedscenene går ofte på at de er for like, men få snakker om at målgruppetilpasset barneteater også kan bli likt i lengden. Når så du sist en babyforestilling som ikke hadde såpebobler? Når så du en ungdomsforestilling hvor man ikke snakket direkte til publikum? Nå er jeg sleivete og generaliserende, men jeg syns det er viktig at vi snakker mer om forestillingene og mindre om publikum.

Mørland: Jeg antar folk stiller litt ulike krav her, men tradisjonelt opplever jeg at en familieforestilling er ment å treffe et veldig bredt aldersspenn. Historien tar ofte utgangspunkt i barnas forestillingsverden, og skal engasjere barn fra 4-5 år til besteforeldregenerasjonen. Tenåringer er vel de eneste som ofte utelates i denne miksen (av gode grunner, vil jeg mene).

I motsetning til dette opplever jeg at barneforestillinger er ment å innta et perspektiv som ligger så tett som mulig på barn i en bestemt alder, og at de voksnes interesser i liten grad påvirker produksjonens kunstneriske valg. På barneforestillingen vil de voksne enten ikke være til stede (som på skoleturné, for eksempel) eller bare følge barna som foresatte. Men en barneforestilling kan selvsagt også gjøre godt inntrykk på en voksen selv om det ikke nødvendigvis er målet. Jeg mener begge sjangre fyller et behov.

Finnes egentlig «familien» som målgruppe?

Holdhus: Ja, den gjør vel det. Målgruppe definerer man jo selv, det er jo ingen eksakt vitenskap. Og det ligger en stor verdi i at en familie kan se og oppleve noe sammen. De felles opplevelsene blir det stadig færre av. En felles opplevelse kan være et utgangspunkt for å snakke om noe som er vanskelig i familien, eller det kan bare være å se at pappa som alltid er stressa, koser seg med noe som du også syns er gøy. Jeg mener at dette har større verdi enn at noen barn ikke tar en referanse eller vits.

Det er også interessant at i alle andre bransjer er målgruppestyrt markedsføring og målgruppestyrt innholdsproduksjon noe av det mest kommersielle en kan tenke seg. Mens i teatret forbindes målgruppestyrt teater med noe edelt og smalt. Man kan også snu på det og si at de som ikke tenker på hva folk vil ha, går mindre på kompromiss med eget kunstnerisk prosjekt enn dem som har fokusgrupper, intervjuer og tester ut hva som funker når de skal lage noe.

Mørland: Absolutt. Sjømenn, advokater, idrettsutøvere, banditter, kvinner med farget hår – du bestemmer selv hvor bred målgruppa di er. Det sagt, så er det en komplisert oppgave å treffe hele familien på grunn av aldersvariasjonen. Likevel er det fullt mulig å lage en familieforestilling som verken utelukker voksne eller barn gjennom vitser, referanser eller forståelseshorisont – det er bare vanskeligere. Jeg mener i utgangspunktet at det er morsommere å le eller gråte sammen enn å se hverandre le eller gråte. At ulike aldre vil oppleve forestillingen forskjellig uansett er selvsagt, men sånn er det jo alltid uavhengig av alder også.

Periskop informerer: Matilde Holdhus har vært dramaturg på forestillingen Charlie og sjokoladefabrikken ved Det Norske Teatret.