Heddajuryen mener kvaliteten på barneforestillinger har gått nedover

I helgen ble Heddaprisene utdelt. Juryen skriver i sin generelle uttalelse om teateråret 2018-2019 at den ser en oppblomstring i norske ungdomsforestillinger, hvor den mener de frie gruppene går i front. Samtidig hevder den at kvaliteten på barneforestillinger går nedover.

– For bare noen år siden var det ikke så sprekt på barneteaterfronten, men så kom en reell oppblomstring, med flere og bedre forestillinger. Det siste året har ikke bredden vært den samme. Kvaliteten er heller ikke den samme, sier Jan H. Landro, talsperson for Heddajuryen.

– Det er vanskelig å sette noen presis merkelapp på den nasjonale barneteaterproduksjonen det siste året. Men vi må dessverre konstatere at mye har vært konvensjonelt og trygt, mye har vært enkelt og uten store ambisjoner. De tre nominerte forestillingene stakk seg markant ut, ellers ser vi at også de store institusjonene støtter seg på de velkjente stykkene, trolig fordi de skal fylle store hovedscener. Samtidig merker vi tendenser til at disse teatrene ikke helt tar sitt publikum på alvor ved til dels lettvint frieri med mye staffasje og mindre substans. Eksperiment i form eller uttrykk har vi sett svært lite til. Ei heller har viljen til å ta opp «vanskelige» tema vært særlig stor, sier han.

Unntaket er forestillinger for barn fra 0-3 år, mener Landro.

– Det er ekstra imponerende at denne innsatsen hovedsakelig kommer fra frie grupper, siden Kulturrådet for tiden ikke gir noen støtte til teater for denne målgruppen.

Gammel trend

Ådne Sekkelsten er daglig leder for Scenekunstbruket. Han er enig i at det finnes mye godt teater for ungdom for tiden, men ifølge ham er det ikke en ny trend.

– Tendensen til oppblomstring innen ungdomsteater den forteller om, har jeg sett har sett i ti-femten år allerede, sier han.

Han ser også at det ikke er overflod av gode forestillinger for 7-12-årssegmentet.

– Det kan være mange synes det er mer interessant å produsere forestillinger for ungdom som målgruppe. Kanskje har det også med støtteordninger å gjøre. Men det er viktig å påpeke at det ikke er helt tørke på scenekunstfeltet. For eksempel innen dans skapes det svært mye bra i Norge, men det er jo utenfor Heddajuryens mandat, sier Sekkelsten.

Han er likevel skeptisk til at juryuttalelsen så tydelig setter institusjoner og frie grupper opp mot hverandre.

– Den tiden er over, og det er uheldig at Heddajuryen er med på å sementere en slik inndeling. Disse aktørene ønsker selv å ses i sammenheng, og jeg skulle ønske juryen i større grad så på dem som en helhet. Mange som jobber med scenekunst for barn og unge er jo tilknyttet flere ulike aktører, sier han.

Hulkende voksne

I motiveringsteksten for valget av årets vinner i kategorien «beste barneforestilling» skriver Heddajuryen om Teatret Vårt og Nordland Teaters oppsetning «Mio, min Mio» blant annet: «Det er ikke få voksne som har kommet hulkende ut fra denne sterke barneforestillingen».

– Jan H. Landro, hvorfor er det relevant at voksne går hulkende ut av en forestilling som er for barn?

– Det er selvsagt ikke avgjørende, men setningen står der av den grunn at teater både for barn og ungdom kan ha en klar relevans for voksne, og at vi har registrert de voksnes reaksjoner i denne sammenhengen.

– Hvorfor er dette med i juryens begrunnelse?

– Gjennom diskusjonene i juryen kommer det frem hva vi vil legge vekt på, og det er en samlet og enhetlig jury som står bak motiveringsteksten. Jeg synes ikke det at vi har tatt med denne setningen reduserer verdien av forestillingen som barneteater på noen måte. Skal dette fungere, må forestillingen tale til barnet i den voksne og ikke spille på typisk voksen tematikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ingen ulempe om også de voksne berøres

– Hvor viktig er det at voksne skal like barneforestillinger?

Det er overhodet ikke avgjørende, det viktigste er at forestillingen taler til og berører den aktuelle målgruppen. Samtidig er det voksne som skal ta barn med på teater, og da er det definitivt ingen ulempe om også de berøres. Slik kan det bli lettere for masende barn å få de voksne til å ta dem med på teater oftere.

– Hvordan har dere snakket sammen i juryen om barns perspektiv når det gjelder denne forestillingen – og andre forestillinger dere har diskutert?

– Vi vurderer de forskjellige forestillingene utfra deres egne premisser, som varierer en hel del. Vi ønsker i høyeste grad å ta hensyn til både barns og ungdoms eget perspektiv. Dessuten har vi noen fastlagte vurderingskriterier å følge, og disse er det ikke juryen som har bestemt. Ved barne- og ungdomsforestillinger skal det legges vekt på aktualitet, kontekst/begivenhet, kvalitet, egenart/originalitet, kommunikasjon med målgruppen og valg av stoff/materiale.

Landro er opptatt av at juryen ikke er ute etter å «sementere» forskjeller mellom frie grupper og institusjonsteatre, slik Sekkelsten antyder.

– Poenget vårt er at det stadig synes å være slik at de fornyende – og ofte dristige – initiativene kommer fra dem som har mest å tape fordi de har færrest ressurser. Altså frie grupper. Det er i hvert fall ikke disse som satser på de gamle repertoartraverne.