Helvete er ungdomsskolen

På vei til Kloden teater mellom gamle industribygninger på Økern, snakker følgesvennen min og jeg om hvordan vi var som tenåringer. Vi skal se forestillingen Blikk, og spør oss om hvordan måten unge bruker blikk, mimikk og kroppsspråk på kanskje kan ha endret seg siden vi vokste opp. Kan det være at sosiale medier, emojis og en generell visualisering av kulturen har gjort oss mer orientert mot en ordløs måte å kommunisere på, der ansiktsuttrykk brukes desto mer ekspressivt og tydelig?

Kamparena

Pilotscenen vi skal inn på er en midlertidig spilleplass mens det jobbes med å utvikle et større teaterhus for unge i samme bygning. Prosjektet er lett å la seg begeistre over: En egen møteplass for unge der scenekunsten er i sentrum, på Oslo øst. Ja!

Radene med stoler er plassert på begge sider av gulvet forestillingen skal utspille seg på, litt som på en idrettsarena der supportere for ulike lag inntar hver sin side av kamparenaen. Og ifølge arrangørene var det noe lignende som skjedde da de for noen dager siden framførte Blikk for en gruppe ungdomsskoleelever, målgruppen stykket retter seg mot: Når jentene på scenen på et tidspunkt begynte å slåss, var publikum helt med. De hoiet, heiet og tok side.

Blikk, regissert av Mine Nilay Yalcin, er, som det heter, «inspirert av virkelige hendelser». I 2018 meldte NRK at «Jentene slåss på grunn av «blikking» i skolegården.»  Blikking kan karakteriseres som en form for mobbing der blikket brukes for å markere forskjell: Du er utenfor, vi er innenfor. Blikk kan true og håne, tråkke på og latterliggjøre, men ofte er det kun dem blikkutvekslingen foregår mellom som vet nøyaktig hva som skjer. Det er ikke alltid synlig for utenforstående – for eksempel en lærer. Særlig om man ikke helt ønsker å se. Da er blikk lettere å la passere enn ord eller fysisk omgang.

Alliansedannelser

Forestillingen handler om en jentegjeng i C-klassen på en ungdomsskole. Canan, spilt av Hina Zaidi, er ny og kjenner ingen. I stedet for å bli den nye begynnelsen Canan hadde håpet på, viser ungdomsskolen seg snart å være et sant helvete. Hun møter straks jentegjengen på fire, ledet av Hennes Majestet, spilt av Amalie Eggen. Denne dronningen av klasserommet er alltid fulgt av sine – foreløpig – trofaste støttespillere Nadia (Madeleine Røseth), Line (Julia Sørensen) og Ella (Lisa Birkenes Thun).

For disse jentene handler alt om å markere territorium, og territoriet er selve oppmerksomheten. Med én gang noen beveger seg over grensene til dette landet, er de en fiende. Som ny er Canan automatisk en trussel som må holdes i sjakk. Derfor er første replikkutveksling igangsatt med et «Flytt deg!». De andre jentene har godtatt Hennes Majestets status som leder, og ingen av dem utfordrer denne posisjonen. Til gjengjeld får de en viss beskyttelse, fordi rollene deres er satt og de slipper å kjempe for seg selv.

Makt

Forestillingen åpner med at jentene «blikker» oss i publikum. Før et ord er sagt, har vi sett skuespillerne i øynene med blikk som fungerer på flere plan. Øyekastene utfordrer, samtidig som de søker bekreftelse hos publikum, det er som om vi inngår en allianse. Avtalen er at vi i publikum ser og respekterer hvilken makt de demonstrerer. Vi ser de kule klærne, hører tyggegummiboblene deres sprekke skjødesløst, merker at blikkene demonstrerer makten til å avvise eller godta, og kjenner det lille, velkjente stikket av et ønske om å bli akseptert. Samtidig får vi som publikum umiddelbart også merke at skuespillerne og karakterene de spiller er avhengige av vår anerkjennelse. Kanskje det er derfor Blikk blir en så engasjerende forestilling. Gjennom teater vekkes de samme mekanismene som utforskes til live i oss som ser på.

Slik får regissør Mine Nilay Yalcin maksimalt ut av teaterets muligheter uten å overdrive parallellene mellom det teatralske i spillet som utøves sosialt i skolegården, og det som foregår mellom oss i salen. En rekke metakommentarer minner også stadig om at det vi ser er spill. For eksempel melder skuespillerne seg aktivt hver gang fortellingen krever rollefigurer utenfor jentegjengen vi følger. «Jeg er han hyggelige læreren,» sier plutselig en av jentene, og blir den velmenende, men ikke så oppvakte læreren som ikke er i nærheten av å få med seg hva som egentlig foregår. Lisa Birkenes Thun skifter fra rollen som Ella til denne høyst gjenkjennelige lærertypen så det er ordentlig morsomt hver gang han dukker opp.

#Catfight, girls gone mad

På et punkt i forestillingen har Canan fått nok. Hun har vært gjennom mye. Læreren klarer ikke å uttale navnet hennes riktig første gang hun skal presentere seg i klasserommet, slik at hun går gjennom ungdomsskolen under kallenavnet Banan. Etter hvert tar mobbingen også mer håndfaste former enn blikking. Både i form av ord, og at jentene ødelegger de nye skoene hennes. Raseriet har bygget seg opp i den grad at Canan kanskje ikke lenger har noe igjen å tape.

Med ett blir volden «endelig» virkeliggjort som noe fysisk når Canan sparker til Hennes Majestet midt i ansiktet så publikum skvetter til. Maktbalansen rystes. Alliansene i jentegjengen sprekker. Med en gang venninnene til Hennes Majestet får se at lederen deres kan falle, glipper lojaliteten. Nadia har filmet sparket og legger det ut på sosiale medier. Hun fryder seg over alle likes som tikker inn umiddelbart. Innlegget er merket med emneknagger som #catfight, #highschoolgirls, #fightclub, #girlsgonemad, #psychobitch, #hardcore, #mental og #bitchslap.

Vold som løsning

Det er en styrke ved forestillingen at fortellingen tar en såpass uventet vri. Canan går fra å være et uskyldig offer til selv å bli en maktperson, mens Hennes Majestet blir forlatt av sine tidligere venninner og opplever sosialt fall. Det synliggjør hvor tynn illusjonen om trygghet og posisjon er, samt hvordan den tilkjempede styrken egentlig er uttrykk for ekstrem sårbarhet. Valget det er å la vold bli en konsekvens i stykket er modig, fordi det ikke er helt uproblematisk. For meg som tilskuer er i alle fall sympatien med Canan etablert i så stor grad at det er vanskelig ikke å heie på henne. Derfor framstår volden faktisk som en slags løsning.

Når det er sagt, er det langt fra fred og harmoni som følger. Snarere lander forestillingen i et kaos der ingen har vunnet, alle har tapt. Alt i alt føles det sant, som at forestillingen lykkes med å sette ut i live en troverdig årsak-virkning-sammenheng når det kommer til psykisk og fysisk vold. Jeg liker godt at den våger seg inn i så grumsete farvann, og unngår å stivne i forenklede mønstre der hvem som er helter og skurker, ofre og overgripere, skyldige og uskyldige er hugget i stein.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

All in

Kanskje er det også noe i dette, at kroppsspråket og uttrykkene for makt faktisk følger noen kulturelle koder. At det er et slags språk, og at dette språket er mer eksplisitt enn da jeg var tenåring. Antagelig er det også mer fremtredende i visse miljøer enn andre. I den forbindelse fungerer Blikk også på to plan: På én måte uttrykker den forsterket noen mekanismer som er langt fra nye. Mennesker har sannsynligvis til alle tider og i alle kulturer brukt blikket til å kommunisere aksept og ikke-aksept. På den andre siden kan man se forestillingen som en spesifikk miljøskildring av en begrenset ungdomskultur. At de to dimensjonene spiller så fint sammen, gjør forestillingen relevant for de fleste, selv om det viktigste er at den henvender seg til målgruppa. Med troverdigheten og stilsikkerheten skuespillerne viser, sammen med all in-mentaliteten i sceneuttrykket, er sjansene store for at den treffer blink hos alle som gjennomgår et helvete på ungdomsskolen.