«Hvor er den halve kua?»

Hvordan forklarer man til 20 åtte-åringer hvorfor stolene ikke kan snurres på? At enhjørningen ikke kan klappes og må kun sees på 4 meter avstand? Hvorfor mannen heller flytende sjokolade over rompa og kjønnsorganene i en film? Hva med det kyssende paret, en vask og 5 støvsugere i et monter? Slipper vi unna med å svare med merkelappen Det er kunst på alle spørsmålene? Oppstår det ikke da et stort gap mellom kunsten og kunstnere, nærmest satt på pidestaller – og det unge publikummet? Hvordan løser et samtidskunstmuseum dette maktforholdet i sitt møte med barn? 

Fokus bort fra verdi 

– Er den halve kua her? Kanskje det er en halv sau i stedet? Eller en halv rumpe? Kan vi få godteri? 

Tyve 8-åringer roper ut spørsmål etter å ha omsider samlet seg i trappen på AFM.  Det snakkes som hva kunst er mens vi venter på noen etterslengere:  

– Plastelina, maling kastet på noe, tegning og det vi lager. Tegneserier. Kunst er kunst! En mur man slår hull i. 

Ingrid sender rundt en skrue – et hint om et av de ventende verkene.

– Den føles skruete. Er det en skrue som har en skrue inne i seg? Kanskje vi skal se Onkel Skrue … 

En gutt får litt for mye energi og må ta noen moves mellom kunst til mange hundre millioner, mens han roper: Jeg blir gæren når jeg ikke vet hva vi skal se på …. Tre museumsverter kommer løpende til.  

–  Vi må først gjennomgå tre regler, starter Ingrid. – Det er absolutt ikke lov å røre noe – blir du fristet, så tar du hendene på ryggen. Deretter er det ikke lov å løpe – og tilslutt må vi ha innestemme. 

– Ja, vi må ikke ødelegge det kunstnerne har brukt kjempelang tid på å lage, det er dårlig gjort, istemmer to jenter. 

– Og det er ikke lov med blitz, sier en jente på tredje trappetrinn. 

Ingrid nikker.  

– Jeg tenker at vi skal forstå dette sammen, er dere klare?

– Hva koster kunsten her? spør en gutt. 

– Det er ikke fokus, så det prater vi ikke om, svarer Ingrid bestemt – og følger opp med det som derimot er fokus:

– Vet dere hva samtidskunst er? 

Svarene kommer fort: 

– Det er at noen kunstnere lager kunst samtidig! 

– Nei, det er to kunstnere som jobber samtidig på samme kunstverk, protesterer en annen. 

Ingrid smiler: 

– Samtidskunst er kunst laget fra tiden vi er i nå.  

– Ja, det står ofte årstall når kunsten er laget, bekrefter en gutt ettertenksomt. – Som 2014.

Hvem vil ha Michael Jackson i stua si? 

Første stopp er den kjente skulpturen av Jeff Koons som viser Michael Jackson og apekatten Bubbles. Den finnes i tre eksemplarer, en i stuen til kunstneren, en i New York og en i Oslo. 

– Hvorfor er den i gull? Og er det apens fot eller Michael sin hånd som vi ser?, spør Ingrid. 

– Den er i gull fordi Michael var rik, svarer en. 

Ingrid forklarer mer om hvorfor dette er samtidskunst: 

– Hvilken artist liker dere? 

– Undergrunn, roper to. 

– Har dere sett en skulptur av Undergrunn? 

Ingen av barna har det. 

– Nettopp – vi ser sjelden skulpturer av kjendiser, og slik var det da Michael Jackson levde også. I 1988 var Michael Jackson kanskje en av de største musikk-stjernen. Han var samtid. Og derfor ble han en skulptur.  

– Det var fem år før museet her åpnet, skyter en hånd i været inn. 

– Hva kan vi lage skulpturer av?, spør så Ingrid. 

Svarene kommer: metall, bronse, tre.

Ingrid peker på pop-artisten igjen.

– Denne er laget i porselen! Porselens-ting er jo veldig vanlig å ha hjemme. Samtidskunst vil nettopp lage kunst av materialer vi kjenner. Som bilde laget av såpe der borte! 

20 barn er i iferd med å løpe bort til bildet. Ingrid haler de inn igjen: 

– Nå skal vi leke en lek – dere som vil ha denne statuen i stua – går til høyre og dere som ikke vil det – går til venstre.  

Gruppa deler seg nokså likt. 

– Jeg vil ikke ha denne i stua mi, da den ikke får plass, sier en fra venstre fløy.  

– Jeg vil ha den i stua mi, fordi da kan jeg prate med kunsten når mamma og pappa er kjedelig, kommer det fra høyre side. 

– Ja, og vet dere, selv om Michael var beundret av millioner av mennesker, sa han at han hadde kun en venn – og det var apen Bubble. Det er jo litt trist, avslutter Ingrid. 

Abstrakt kunst med tråd 

Neste stopp er Sigmar Polkes abstrakte verk Appariazione 1-3 fra 1992. Et monumentalt triptykon i organiske flytende former og fargekomposisjoner. Rastløse romper begynner å gjøre seg gjeldende på gulvet. 

–  Hvilken følelse gir dette dere? spør Ingrid. 

– Snø og is! Splash! 

–  Dette er et abstrakt verk, som ikke etterligner figurer vi kan kjenne igjen fra virkeligheten. Nå skal vi lage abstrakt kunst! 

Ingrid deler barna inn i grupper og kaster en håndfull garn-tråder til dem. De begynner øyeblikkelig å komponere; et sted tar en jente ledelsen, andre tuller rundt mens to grupper samarbeider omstendig ved å legge trådene i mønstre. 

– Hva skjedde når dere slapp trådene ned? Ble det et kunstverk? Kunstneren som laget dette bildet gjorde nemlig det! Han helte alle fargene og kjemikalene på store lerreter og malte ikke selv – men materialene begynte å reagere med hverandre og laget kunstverket! Men skal vi gå inn i et kunstverk? 

Unikorn-kunst 

Rett ved siden av oss er Børre Sæthres kjente installasjon My Private Sky fra 2001. En gruppe flyseter står foran en åpning i veggen. En jente er i ferd med å sette seg på stolen under en sky – men blir fort geleidet bort. Dette er kunst, ikke stoler til å snurre på. Barna samles i en rekke. Plutselig åpner døren seg. De ti første får tre inn i et sterkt blått rom – før døren lukker seg bak dem. De setter seg på gulvet – og får beskjed om å ikke gå for nærme den hvite hesten med enhjørningshorn foran oss.  

– Lukter det? Hører dere noe? spør Carmen som er vert inne i installasjonen. 

– Det lukter hest, sier en. 

– Nei, det lukter ikke det, sier en annen. 

– Kan vi klappe hesten? spør en. 

– Nei, det er en Unikorn, protesterer en annen.  

– Var den død fra før, når den ble utstoppet?, spør en tredje elev. 

Rompe med sjokolade 

Etter å ha blitt en del av et kunstverk – samles barna i en ny rekke og får beskjed om å ta hendene bak på ryggen. Vi går så fort vi kan forbi den mer voksne avdelingen på utstillingen, verker med erotiske motiver samlet i en smal gang: Nan Goldins foto, Paul McCarthys film fra 1978, Bjarne Melgaards verden og Matthew Barney foto fra CREMASTER Suite, 1994–2002 som hadde 18 årsgrense da de ble vist som film for 20 år siden på museet. Det smale rommet tvinger deg til å betrakte de intime scenene. Jeg er spent på hvordan dette skal formidles til barna. 

– Det er ekkelt, sier en gutt. 

– Ja, noe kunst er ekkelt, svarer Ingrid, og stopper i god avstand fra den mer barne-problematiske kunsten – foran fem støvsugere: Jeff Koons New Hoover Convertibles fra 1981. Verket ble vist på Koons´ første soloutstilling og Koons sa selv at hvis en av støvsugerne ble skrudd på, ville det bli ødelagt. 

– Dette er ikke kunst. Det er jo mange støvsugere, ikke en, sier en av barna spontant. 

– Ja, må det finnes kun en av et kunstverk for at det er kunst? spør Ingrid tilbake. 

– Dette er like mye kunst som ledningen til dataen min, sier en gutt litt oppgitt. 

Ingrid smiler og spør: 

–  Er skoene deres kunst? 

–  Nei, roper alle. 

– Vet dere hvem som laget skoen deres? 

– Nike? Skomakeren? Fabrikken? 

– Nja, vet dere hvilket menneske?, spør Ingrid videre og tar plutselig av seg skoen. To gutter hopper frem for å lukte og å ta på den. 

– Nei, stopp, ikke ta på den. Nå er det kunst – den er på museum nå! sier Ingrid. 

Barna rygger og blir litt usikre. Ingrid forklarer: 

– Samtidskunstnerne vil ofte vise til at vi ikke vet hvem som lager tingene vi kjøper i vårt konsumsystem. Sånn som støvsugerne her. De er heller aldri brukt. Og det er også litt av poenget. Skal vi se på siste verk? Husker dere skruen? 

Hun tar med gruppen bort til Charles Rays Tractor fra 2002–2005, tar opp en legotraktor og begynner å ta den fra hverandre. 

–  Vet dere, sånn gjorde også kunstneren. Han tok fra hverandre alle deler i en traktor, selv skruene, støpte hver del på ny og satte alt sammen for å finne ut hvordan en traktor faktisk bøe laget! Vet dere hvor lang tid han brukte? 

– En dag? To år? Ti år? 

– Riktig – akkurat to år! Men dere, hva tenker dere om samtidskunst nå? 

Svarene kommer fort: 

– Hettegenseren min! At det er laget på 90-tallet! Ubrukte støvsugere! 

Ingrid klapper og avslutter: 

– Da håper jeg at dere kommer tilbake. Alle skal få med en billett slik at dere kan ta med to voksne gratis! 

– Får vi godteri nå?, spør en. 

– Ja, vi skal gå dit, smiler Ingrid og leder 40 føtter til annen etasje og et blått hav av drops i det minkende verket Blue Placebo fra 1991 av Felix Gonzalez-Torres med 130 kg drops som tilsvarer kunstneren og partnerens (som døde av AIDS) kroppsvekt.

Et søtt minne samtidskunst – og en sans til i bruk. 

Harde fakta

Marianne Reve er formidlingskoordinator for barn og unge på museet. Hun kan fortelle at i 2019 hadde de 503 omvisninger for barn og unge:

– Under korona, og med to nye, store museer i Oslo, gikk tallene så ned. I år har vi derimot hatt en økning, og det ser ut til at vi er tilbake til pre-korona-nivå.

De fleste tilbudene ved museet er i dag selvfinansiert. Tidligere mottok museet en million i statsstøtte, der store deler var forbeholdt formidling til barn og unge. I dag er de prisgitt gaver fra Sparebankstiftelsen:

– Vi har nå omdisponert egne midler for å fremdeles kunne ha høy prioritert på kunstformidling til denne målgruppen. Vi har likevel mer avgrensede rammer enn før. Takket være uunnværlig støtte fra Sparebankstiftelsen DNB kan vi likevel gjennomføre ungdomsprosjektene Blikkåpner og Plot/Oslo, som vi samarbeider med andre institusjoner om. I år har vi også mottatt støtte til oppgradering av formidlingsrommet – også dette fra Sparebankstiftelsen, forklarer Reve.

Er det problematisk at et privatdrevet museum med en tidligere rik eier søker felleskapets midler fra stiftelser på lik linje med mindre selvorganiserte foreninger el?

– Astrup Fearnley Museet er en institusjon som i utgangspunktet var et privat initiativ, men som nå er en ideell stiftelse. Ved Astrups bortgang i 2021 ble hans samling, eiendeler og kapital donert til i et ideelt fond som skal sikre museet eksistens for fremtiden med faste årlige tilskudd. Museet har dermed helt tilsvarende institusjonsmodell som Henie Onstad Kunstsenter, eller The Whitney Museum i New York. Til tross for faste årlige tilskudd fra de to ideelle stiftelsene Hans Rasmus Astrup og Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup er museet i dag bundet til selv å sørge for over 30% av sine driftsinntekter gjennom billettsalg, egeninntjening og andre inntekter. Museets årlige budsjett er dermed ikke fullfinansiert av stiftelsen og vi er avhengige av egeninntjening og andre bidrag.

Egne team
Astrup Fearnley Museet har et eget skoleteam bestående av kunstnere, kunsthistorikere, dramapedagog og pedagoger som setter sammen undervisningsoppleggene. Rasmusklubben i helgene har et eget verkstedteam.

– Selve lærerveiledningene utvikles av formidlingsleder og formidlingskoordinator i fellesskap. Utover dette har hver enkelt formidler stor frihet til å gjennomføre omvisninger på sin måte, understreker Reve.

Skoleklassene på museet har ikke verksted som en del av sitt besøk. Hvilke tanker har museet rundt barnas egne skapende praksis som et uttrykk og svar på kunstopplevelsene for «de voksne»?

– Verkstedene Rasmusklubben knyttes til utstilte verk – og kan derfor gi barna en annen forståelse av kunsten når de selv utforsker teknikker eller temaer de har fått oppleve i utstillingen. Vi skulle gjerne også tilbudt verksted til skoleklasser, men per nå har vi ikke praktiske fasiliteter til det. Formidleren pleier å inkludere noen kreative øvelser underveis i omvisningen for å bryte opp praten.

Museets samling har – som et speil av samtidskunst-scenen – naturligvis kunst med mer pornografiske og seksuell karakter. Er dette problematisk i måte med mindreårige? Når er man gammel nok til å bli introdusert for dette estetiske uttrykket?

– Det er vanskelig å svare generelt på et slikt spørsmål Det vil alltid være noen verk som av ulike årsaker ikke egner seg like godt til den yngre målgruppen. Vi velger bort de verkene i omvisningen og holder fokuset på andre relevante verk. Vi har gjerne samtaler om dette på lærertreff, og deretter i skoleteamet, så vil formidleren ta med seg dette inn i omvisningen, og også kommunisere med lærer underveis. Når det kommer til Barneys verk i denne utstillingen, så synes jeg ikke at de trenger å være problematiske for barn i seg selv. Det ene verket er en skulptur av Harry Houdinis kabinett, som er laget av merkelige materialer som bl.a. proteseplast, bivoks og salt. Det andre er fem fotografier av karakterer fra Barneys univers, disse karakterene synes noen barn kan være litt skumle eller ekle, så da kan vi forklare at noen av disse faktisk er kunstneren selv som har kledd seg ut. Dette kan være fint å samtale om knyttet til identitetstematikk, om hvordan man kan bli til noen andre ved hjelp av klær og sminke, og at barna sikkert selv har kledd seg ut som skumle og ekle typer på Halloween.

Hvilke tanker har museet rundt barns medvirkning?

– I en viss grad er barna medvirkende i skoleformidlingen gjennom den dialogbaserte formen, men jeg vil nok heller trekke frem ungdomsprosjektene våre her, der de unge har stor grad av medvirkning. Blikkåpnerne, som er 16-19 år, er ansatt i prosjektet og med gjeldende utstillinger som ramme er det de som står for ide, planlegging, gjennomføring og dokumentasjon av formidling og arrangementer rettet mot jevnaldrende, avslutter Reve.