Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Hvordan lager man en baby? er ingen liten bragd av en bok

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 28. mars 2019

Anna Fiske får det til å se enkelt ut.

↑ Anna Fiske har gitt ut boken Hvordan lager man en baby?. Foto: Cappelen Damm

I likhet med de fleste voksne som leser bøker rettet mot barn og ungdom, har jeg stor sans for Anna Fiske. Jeg synes hun er morsom, jeg liker den enkle streken jeg kan slumpe til å omtale som «barnaktig», og enkelte av fortellingene hennes – som for eksempel Vaskedamen – bærer på en lavmælt humanistisk patos som jeg finner absolutt uimotståelig.

Samtidig har det den siste tiden sneket seg inn en mistanke om at årsaken til at jeg liker arbeidet hennes så godt, er at det harmonerer bedre med mine egne kunstneriske preferanser enn de som innehas av publikummet de er laget for (jfr. Periskops sak fra i fjor, om at ungdommen er langt mindre begeistret for Fiskes Bragepris-vinner Elven enn norske kritikere).

Foto: Cappelen Damm

Denne mistanken er en uunngåelig konsekvens av usikkerhetsmomentet som ligger til grunn for all kritikk av kunst for barn og unge – nemlig den voksne kritikerens bevissthet om at han ikke selv tilhører målgruppen, og derfor mistror sin evne til å bedømme aspekter som spenning, estetisk behag og formidling av generasjonelle erfaringer.

Trekker man denne problemstillingen til sin ytterste konsekvens, blir ikke spørsmålet hvorvidt Fiskes Elven mislykkes i å treffe ungdomspublikummet, men hvorvidt den i realiteten er en bok laget for voksne som er avhengig av illusjonen om at den er ment for et yngre, mindre reflektert og belest publikum enn dem selv for å sette pris på den.

Hvordan lager man en baby?


Av Anna Fiske (illustratør)

Cappelen Damm, 2019

Ønsker dagens barnehagebarn å få biologiundervisningen sin formidlet via enkle strektegninger eller foretrekker de høyoppløselige fotografier og naturalistiske 3D-modeller?

Outsourcing

Disse tankene svirret i hodet mens jeg leste Fiskes seneste utgivelse Hvordan lager man en baby? – ikke minst når jeg lo. Boken er en illustrert gjennomgang av hvordan babyer blir til, og er ifølge forlaget beregnet på barn i alderen fire og oppover. Ville en fireåring av egen fri vilje gått inn i en bokhandel og kjøpt akkurat denne boken om menneskelig reproduksjon? Ønsker dagens barnehagebarn å få biologiundervisningen sin formidlet via enkle strektegninger eller foretrekker de høyoppløselige fotografier og naturalistiske 3D-modeller? Og hva synes egentlig målgruppen om at boken forklarer hvordan par bestående av to kvinner går frem for å skaffe seg en baby, men ikke par bestående av to menn?

Om disse spørsmålene fremstår som absurde er det fordi man rett og slett ikke kommer utenom den rollen voksne spiller som portvoktere, kuratorer og veiledere når man skal vurdere kultur laget for et ungt publikum. Frem til et visst alderstrinn går alt gjennom en voksen, og i tilfellet Hvordan lager man en baby? kan man også argumentere for at voksne faktisk er målgruppen. For hva er vel dette om ikke et verktøy som lar voksne innvie barn i et av livets mysterier, samtidig som de outsourcer jobben med å forklare potensielt beklemmende detaljer til en av landets mest kritikerroste tegnere og fortellere?

Selv om kritikere som befatter seg med kunst for barn og unge, gjør klokt i å reflektere over sine smakspreferanser med jevne mellomrom, kan jeg ikke se at disse problemstillingene er relevante i denne sammenhengen. Fiske har laget en sjarmerende og befriende direkte bok, som skildrer skapelsesprosessen fra forelskelse og kjæresteri til samleie og ni måneder i mors liv – helt frem til hovedpersonen skvises ut. I Hvordan lager man en baby? glimrer eufemismene og metaforene med sitt fravær, og kroppene som avbildes kan vanskelig anklages for å være idealiserte. Det dreier seg med andre ord om sosialdemokratisk folkeopplysning i samme tradisjon som Trond-Viggo Torgersens Kroppen, bare enda mer lettfattelig og rett på sak.

Fra boka. Foto: Cappelen Damm

Hallo! – Velkommen inn!

Det mest oppsiktsvekkende – i betydningen ‘det som muligens vil få voksne lesere til å heve et øyenbryn’ – ved Hvordan lager man en baby? er avbildningene av samleier. Kjønnsorganene omtales konsekvent som penis og skjede, og samleier forklares som noe voksne «gjør fordi de er kjærester og fordi de synes at det er godt» og fordi de «vil være så nære hverandre som mulig». Én tegning viser en naken mann og en kvinne som kysser hverandre. Penisen sier «Hallo!», skjeden sier «Velkommen inn!», og på neste side får man se hvordan denne interaksjonen arter seg i praksis.

Fiskes strek eliminerer seksuelle tabuer og kroppslig skam i kraft av sin enkelhet og mangel på sensualitet. Forplantning fremstilles som en biologisk prosess, men følelser spiller like fullt en avgjørende rolle: Sex skildres konsekvent som et uttrykk for kjærlighet (snarere enn fysiske drifter), og selv om dette naturligvis ikke er noen universell sannhet, synes det heller ikke maktpåliggende å frarøve barna deres illusjoner om motivasjonen bak deres tilblivelse på dette stadiet. Med tanke på at kjærlighet er en følelse barna selv har erfaring med, er dette også et pedagogisk valg, og Fiske er påpasselig med å påpeke at det finnes mange typer kjærlighet, og at man kan elske is, kosedyr, fart, natur og kjærester – men på forskjellige måter.

Den fremste innvendingen mot Hvordan lager man en baby? er at visse sider er litt vel enkle. Dette gjelder særlig de nærmest abstrakte oppslagene som skildrer sædcellenes svømmetur inne i kvinnekroppen. Disse illustrasjonene er forbilledlig informative, men de er også såpass simplistiske at de aktiviserer den psykologiske mekanismen som får voksne lesere til å tenke at  «det der kunne jeg gjort også» – hvilket er en reaksjon verken leser eller forfatter er tjent med. Tegningene som avbilder mennesker er derimot sjarmerende og morsomme, og Fiske legger jevnlig inn pekebok-sider som kan aktivisere barna mens de voksne leser.

Penisen sier «Hallo!», skjeden sier «Velkommen inn!», og på neste side får man se hvordan denne interaksjonen arter seg i praksis.

Fiske bruker sin karakteristiske strek og medmenneskelighet til å forklare barn de tekniske prinsippene bak deres egen tilblivelse.

Avmystifisering av kroppen

Hvordan lager man en baby? føyer seg inn i bølgen av realfagsstoff rettet mot et (veldig) ungt publikum og i trenden med bøker som avmystifiserer kroppsdeler som tradisjonelt har vært oppfattet som ekle eller flaue å prate om (Giulia Enders’ Sjarmen med tarmen, Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahls Gleden med skjeden). Viktigere er imidlertid at Fiske bruker sin karakteristiske strek og medmenneskelighet til å forklare barn de tekniske prinsippene bak deres egen tilblivelse, samtidig som boka understreker at de er her på denne overbefolkede kloden av en grunn, og at foreldrene deres har gledet seg veldig til at de skal dukke opp.

Det er ingen liten bragd å balansere biologi, humanisme og humor på denne måten, men Anna Fiske får det til å se enkelt ut.


Stikkord:
· · · ·