Hvordan takle en skilsmisse

Skuespillet er skrevet av Suzanne Osten og Per Lysander. Suzanne Osten har satt en høy standard for teater for barn helt ned i spedbarnsalder. For 40 år siden starta hun det profesjonelle barne- og ungdomsteatret Lille Klara i Stockholm. Her har hun arbeida med barn og unges vanskeligste livssituasjoner og tatt deres følelser og overlevelsesevne på alvor. Hun kom selv som barn som flyktning til Sverige sammen med moren sin. Moren hadde psykiske problemer, og Suzanne Osten har ikke bare brukt sine egne livserfaringer. Hun har også brukt barns kreativitet og teatrets og kunstens virkemidler; hun har brukt kunnskap fra psykologer og fageksperter, og har arrangert møteplasser der barn og unge har kunnet snakke om de situasjonene som skuespillene tar opp. Hun har også laga film for unge og voksne.

«Medeas barn» ble først satt opp på Lille Klara i 1975. Siden har det blitt satt opp 36 ganger av Unge Klara; det har blitt spilt som skoleforestillinger for en hel generasjon svensker, og spilles fortsatt i mange land. I 2013 ble det for første gang satt opp med barn i alle rollene. Det skjedde på Hålogaland teater i Tromsø, og i september gjesta denne forestillinga Ibsenfestivalen i Oslo.

Hva er skilsmisse

Skuespillet tar utgangspunkt i den greske tragedien «Medea». Medea var en kongsdatter som forelska seg i helten Jason. Hun trossa faren sin, og flykta med Jason til Korint. De fikk to barn, men da Jason forlot henne for en annen kvinne, drepte hun barna.

I Suzanne Osten og Per Lysanders versjon handler det om skilsmissen sett fra barnas perspektiv. Forestillinga starter med at skuespillerne presenterer seg selv og rollen sin. Så sminker de hverandre, og en av dem forteller oss forhistorien. Slik formidler de at skuespillet er lek og ikke virkelighet.

Når handlinga starter, er Lille Jason fem år og Lille Medea noen år eldre. Familien stiller seg opp på en brei, sølvgrå trapp som opptar bakre del av scenerommet. De smiler som på et familieportrett med mor, far og barn. Så løser gruppa seg opp, som et bilde på at familien går i oppløsning. Barna har hørt tale om skilsmisse. Lille Jason vet ikke hva ‘skilsmisse’ betyr, men han vet at han ikke vil «skilsmisses», for han skjønner at det ikke er noe bra. Lille Medea viser ham hva det betyr. Hun deler lekene deres i to hauger. Så deler hun rommet mellom haugene i to med et hoppetau, og setter en barbiedokke på midten som linjedommer. Barbiedokka, som rister på hoftene med bastskjørt, representerer den nye kjæresten til pappa. Så leker de mamma og pappa som er skilt. Det er ikke noe gøy. Lille Medea får Lille Jason til å løpe fram og tilbake mellom de to lekehaugene. Han blir helt utslitt, og savner senga si. Lille Jason fabler om at de kan dra til et sted der alt er som før, men langt fram i tid, og alle skal få være med, også den nye kjæresten til pappa.

Mamma vil dø

Innimellom ser vi hvordan Medea har det. Lengst ute til venstre på scenen har Medea sin plass, og til høyre står Jason. De står foran hver sin mikrofon, og Medea skriker inn i mikrofonen at Jason har knust hjertet hennes, og at hun ikke vil leve. Hun tåler ikke synet av barna. Hun dytter dem fra seg og kaller dem «forbanna unger». Jason er overoptimistisk, men han fungerer også dårlig overfor barna. Han forholder seg ikke til problemene. Han overser Lille Medea og er ikke fornøyd med Lille Jason fordi han ikke er flink til å spille fotball. Heldigvis har barna en snill barnepike, men de må først og fremst klare seg selv. Det gjør de ved at Lille Medea gjør narr av de voksne; de leker ‘selvmord’, og Lille Medea forteller en mareritthistorie om at mamma løper etter dem med en øks for å drepe dem fordi hun vil redde dem fra de andre som er etter dem. Til slutt prøver de å rømme sammen.

Avspenning

Barnas overlevelsesstrategier framstilles delvis gjennom samtale og lek der de prøver ut det de snakker om, delvis gjennom Lille Medeas fortellinger. Mellom hver scene skifter lyd og lys. Skuespillerne går ut av rollen og jobber med å flytte ting på scenen. Et par ganger danser de, og ser ut til å kose seg. Dermed brytes spenningen og de etablerer en distanse til rollene. Det letter det følelsesmessige trykket for publikum

Handlinga avsluttes med at Medea forsøker å ta seg sammen og være fornuftig. Hun og Jason skal skilles, men de later som om de er glade og skal ha fest. Barna skjønner ingenting, og til slutt bryter Medea sammen. Nå viser Jason medlidenhet, og når Lille Medea spør om han skal flytte, sier han at han ikke kan dra når Medea er lei seg. Lille Medea sier at det er greit at han drar («Dra, du, pappa. Vi kommer og hilser på deg. Ha det, pappa!»). Deretter trer skuespillerne ut av rollene. De fjerner sminken og tar imot velfortjent applaus. Etter forestillingen inviteres publikum til en samtale med skuespillerne, regissøren, teatersjefen og en av forfatterne. Per Lysander sier at dette er den modigste oppsetningen han har sett, og en begeistra publikummer fra Zimbabwe sier han vil sette opp stykket i hjemlandet (forestillinga var teksta på engelsk på monitorer fordi den var del av den internasjonale Ibsenfestivalen).

En stor og viktig opplevelse

Forestillinga var en stor opplevelse. Den var medrivende, velspilt og godt regissert. Scenografien var enkel og effektivt utnytta. Ikke minst fungerte bruken av leker og mikrofoner godt, og trappene skapte dynamikk i scenebildet. Regissøren fortalte at hun hadde jobba fram forestillingen sammen med barna slik hun pleier med profesjonelle skuespillere. Ikke minst var det forbløffende at de unge amatørene takla så mye tung tekst og krevende regi med et naturlig og ledig spill. De så ut til å trives på scenen, og særlig Peder Funderud Skogvang og Cora Karlberg, som hadde de største rollene som Lille Jason og Lille Medea, imponerte. De hadde en sterk sceneutstråling og en god kommunikasjonsevne og rolleframstilling. Regien kunne muligens vært stramma inn et par steder, og av og til var det litt vanskelig å oppfatte hva som ble sagt, men dette var barneteater på høyt nivå. Det føltes viktig på en måte som er sjeldent når det gjelder kunst for barn. Dette var mer enn underholdning.

Et profesjonelt teater av og for barn

Både forestillinga og det barne- og ungdomsteatret som produserte den, er frukter av Suzanne Ostens arbeid. Lille Hålogaland barne- og ungdomsteater ble grunnlagt i 2010 av teatersjef Nina Vester ved Hålogaland teater og kunstnerisk leder Katrine Strøm. De har begge studert under Suzanne Osten, som også er professor ved Dramatiska Institutet. De ambisiøse gründerne har som målsetning å skape et teater for barn og unge med like høyt kunstnerisk nivå som voksenteater. Dessuten ønsker de å starte et kompetansesenter for scenekunst for barn. Etter å ha sett «Medeas barn» er jeg ikke i tvil om at de vil lykkes og at det vil ha betydning for mange barn og unges liv.