Julekalendrene overtar teatrene

At mange av institusjonsteatrene viser familieforestillinger basert på kjente historier når høst- og vintermørket senker seg, er ingen overraskelse. Forestillingene som settes opp, er ofte velkjente historier dramatisert for scenen, fortellinger barna kjenner fra høytlesing, for eksempel. Men denne trenden snur.

For: Foreldre leser mindre for barna sine enn før. Pandemien gjorde oss gode på strømming. Og en av de få hendelsene som fortsatt samler generasjoner foran tv-en, er NRKs julekalendre. I en tid der teatrene jobber hardt for å få publikum til å komme tilbake, velger flere å vise kalenderserier i teaterversjon. Denne høsten: Snøfall på Hålogaland teater, Jul i Svingen ved Den Nationale Scene og Kristiania magiske tivolitheater på Oslo Nye Teater.

Tenker på studentene

Teatersjef ved Den Nationale Scene, Solrun Toft Iversen, er også dramaturg på Jul i Svingen. Hun forteller at hun ønsker å treffe bredt:

– Jul i Svingen har stått seg gjennom noen generasjoner. Og akkurat denne serien har enormt store musikalske kvaliteter, det er et lydspor mange kjenner og vil huske fra serien. Samtidig opplever jeg Jul i Svingen som svært tilgjengelig, den er full av høytid og hverdag, humanisme og menneskelighet, sier hun.

– Men vi vet vi er del av en trend med dette repertoarvalget.

Hvordan lager man teater av en serie på 24 episoder?

– Vi har gjort ganske tydelige prioriteringer og valgt ut noen av de viktigste fortellingene fra tv-serien. Dette er historier jeg tror mange har assosiasjoner til, de husker det som noe de har opplevd i sofakroken sammen med andre. Vi forsøker å bringe den intime familiesfæren inn i det store teaterfellesskapet, og akkurat det spranget interesserer meg, forteller teatersjefen.

Episode-teater

Teaterversjonen av Jul i Svingen har ingen klar hovedperson. Den handler om flere barn, ulike familier og forskjellige måter å nærme seg jula på. Det gjør den ekstra tilgjengelig. Samtidig består tv-serien av 24 mer eller mindre avsluttede episoder, det gjør at fortellingen og teaterversjonen ikke har i seg et drivende plot-element eller et mysterium som må løses. Men i episodene som er valgt med i teaterversjonen, står mye på spill, selv om forestillingen spilles ut i episode-form. Svingen blir gjenkjennelig selv om mye måtte velges bort.

Da jeg nevnte for en kollega at Jul i Svingen skulle bli teater, ble han blank i øynene. Han er født på nittitallet, en typisk representant for den unge foreldregenerasjonen. Er det de unge voksne du tenker på med denne programmeringen?

– Ja, jeg tenker blant annet på dem, medgir Iversen.

– Det er ikke så lett for teatrene å nå de unge voksne. Jeg håper Jul i Svingen med sin enkle strek og tematikk som kretser rundt barndom, turbulens, sorg og trygghet kan bringe dem tilbake til den referanserammen – sofakroken i barndommen, om du vil, sier hun.

Et publikumsfrieri?

– Det kan du godt si. Men jeg har troen på Jul i Svingen som teater.

Der tårene ligger

Kjetil Indregard er manusforfatter. Han skrev både Jul i Svingen og Kristiania magiske tivolitheater for tv, og har nå dramatisert begge for scenen. To veldig forskjellige historier å lage teatermanus av, ifølge ham selv.

– Kristiania magiske tivolitheater er jo en stor pølse av en historie – men samtidig dramatisert for scenen på den mest tradisjonelle måten: Seks timer drama skulle ned til to, forteller han.

Det bød på brutale valg.

– Du kan ikke luke i en sånn historie, noen darlings må rett og slett bort. Ganske store darlings også. Det gjør litt vondt, men det er nødvendig.

I prosessen har han valgt å beholde de mest emosjonelle delene. Scenene mellom Luka og faren, mellom Luka og Erle Butenschøn og mellom Gabrielle og moren.

– Det er der tårene ligger, og dette er handlingstråder som trenger tid.

Hva synes du om at teatrene tar historiene dine til scenen?

– Jeg elsker teater som kunstform, jeg kommer jo fra teateret selv. De har fått frie tøyler fra meg til å lage den teaterleken disse forestillingene skal bli. Når du er manusforfatter, må du gi fra deg kontrollen når teksten er levert. Jeg har tillit til teaterhusene, det er gøy å gi dem frihet til å skape disse universene på sin måte, sier han.

Tidløst og tidsbestemt

Men hva gjør disse julekalender-seriene egnet for teateret?

– Julekalendre har en generell appell, tror jeg. Med Kristiania magiske traff vi tre generasjoner – barn og foreldre, selvsagt, men også besteforeldre, vi traff på følelsen av gamle dager. Med Jul i Svingen var målet for meg og regissør Atle Knudsen å gjøre det så tidløst som mulig. Det viste seg å være smart.

Tidligere i karrieren opplevde Indregard det som nærmest umulig å leve av å skrive for scenen, og han gikk over til å jobbe med manus for film og tv i stedet. Nå mener han teatrene generelt har blitt flinkere til å satse på ny norsk dramatikk.

Så om en teatersjef ringer deg og ber deg skrive neste års julesuksess, svarer du ja?

– Uten å nøle! Samtidig vet jeg at det er kostbart å lage de store juleforestillingene, teatrene trenger noe de er sikre på at treffer når de satser. Men blir jeg spurt, er svaret selvsagt ja. Det finnes ikke noe som er så gøy som å jobbe for teater, sier Indregard.

NRKs hemmelige oppskrift

Gisle Halvorsen er redaksjonssjef for drama i NRK Super og har jobbet med flere av NRKs julekalendre, blant annet Kristiania magiske tivolitheater. Halvorsen har regissert serier som Alle sammen sammen, MK-X og AF1, og stod også bak serien ZombieLars. Han tror teatrene ser til NRK nettopp for å finne historier familiepublikummet kjenner godt og som de vet engasjerer.

– Førjulstiden er en viktig tid for teatrene. Da er det naturlig at de ser til NRKs julekalendre, mener han.

Hvordan jobber dere for å finne historier som treffer så bredt som julekalendrene gjør?

– Vi jobber mye med at julekalendrene skal fungere på tvers av generasjoner, forteller Halvorsen.

– Det skal være koselig, spennende og gøy for alle. Det er ikke nødvendigvis ideen i seg selv som er avgjørende, men at vi skaper karakterer og universer som er engasjerende for alle. Det finnes ikke ett enkelt svar på akkurat hva det er vi gjør, men vi har opparbeidet oss en viss kunnskap om hva som kan fungere samlende i desember, sier Halvorsen.

Det finnes altså ingen hemmelig oppskrift å dele. Kanskje er det nettopp derfor NRK har fått mange teatre på julekalender-kroken i år.

Risiko på hodet

– Jeg føler meg egentlig litt skyldig, sier dramatiker Kristofer Grønskag når Periskop ringer.

– Jeg er blant dem som har gjort en del dramatiseringer for ulike institusjonsteatre i det siste. For det det jeg får spørsmål om – å dramatisere kjente fortellinger – ikke om å skrive nye fortellinger for barn, fortsetter han.

Noe skal man jo leve av. Og noe skal teatrene leve av. Kombinasjonen av dyrtid, publikumssvikt og teatre som må jobbe for å gjøre seg selv relevante utløser ikke akkurat den største risikoviljen. Hva med å snu risikotankegangen på hodet, foreslår Grønskag.

– Hvis man heller tenker slik: En hovedsceneproduksjon er en stor risiko uansett, og sjansen for at en forestilling ikke blir en publikumssuksess, vil uansett være der. Hvorfor ikke sette opp et skikkelig risikoprosjekt og se hva som skjer? spør han.

– Det er ikke sikkert det er så mye å tape på det.

Kristofer Grønskag tror det finnes flere bremsemekanismer i prosessene rundt repertoarlegging på teatrene.

– Det grunnleggende spørsmålet teatrene bør stille seg, er hvem de ønsker skal føle seg hjemme i teateret – og begynne derfra. Det er ingen hemmelighet at mange av teatrene sliter med å skape nye brukere. Jeg mener det ikke er noe poeng i å legge masse penger i en satsing for ungdom på østkanten i Oslo, for eksempel, om man ikke samtidig jobber med å forankre tankegangen i at denne publikumsgruppen skal føle seg hjemme i teateret – ikke bare denne ene gangen, men alltid. Hvis ikke, ender teatrene like gjerne opp med at ungdommene føler seg fremmedgjorte og aldri kommer tilbake, tror han.

Lettvint

Grønskag har blitt nominert til og vunnet flere priser både i Norge og i utlandet for dramatikk han har skrevet for barn og ungdom. I likhet med mange norske dramatikere spilles han mest i utlandet, sjeldnere her hjemme i Norge.

Hva synes du om julekalendertrenden?

– Jeg har respekt for de gode historiene de er. Og disse fortellingene er lett tilgjengelige for dem som skal ha ideen inn i teateret – lettere enn å gå løs på ny, norsk dramatikk, for eksempel. Å finne materiale til en familieforestilling som ikke kommer fra litteratur eller tv, krever større innsats – og mange av valgene som leder til familieforestillinger er lettvinte veier inn til de gode historiene. Julekalenderne er gode historier fordi de har fått det formatet de har fått. Det er ikke sikkert de skal konverteres over til et annet format selv om det er fristende, mener han.

Selv elsker Kristofer Grønskag å skrive dramatikk for barn og unge. Selv om han er glad for dramatiseringsoppdrag fra institusjonsteatrene, gjør det ham til tider nedtrykt at det er dét han får spørsmål om å skrive. Skal de nye historiene få plass, krever det teatersjefer, dramaturger og regissører som er nysgjerrige, leter og lytter – og som våger risiko, mener han. Grønskag peker på mulighetene som ligger i å hente frem nyskrevet dramatikk fra andre land – der finnes det også mye fint, mener han. Men noen må våge å satse på den.

I stedet blir det kjente historier som får plass på scenene. Noe Grønskag synes er synd.

– Kanskje teatersjefene oftere bør stille seg selv følgende spørsmål: Dette er en fin historie – men må det bli teater?

Periskop informerer: Karen Frøsland Nystøyl har anmeldt Jul i Svingen for NRK, og anmelder også Kristiania magiske tivolitheater for dem. Intervjuene ble gjort før premierene.